Gamlerektorene ser at det vil bli strevsomt – ”det vil kreve en del arbeid”, det vil bli et ”slit” hvis vi fusjonerer. Dette er kunnskapsbaserte utsagn - i den forstand - at det er helt overensstemmende med det man finner ut når man forsker på fusjonsprosesser. At man oppnår gode resultater (”fordelene vil komme”, ”det som ville kunne utvikle seg i fremtiden”), er derimot langt mer usikkert i følge forskningsrapportene. Skal vi tru på forhåpningene til Per og Steinar, må vi i tilfellet se nærmere på hvilke betingelser som var til stede ved fusjoneringa av en del universiteter i UK. I en survey av Rowley (1997) viser det seg at man har fått gode resultater ved å tenke langsiktig der borte. Da snakker vi nok om minimum 10 år, og det ser ut til å være en forutsetning at det ikke er andre viktige prosjekter som vil konkurrere med fusjonsfokuset underveis. Ragnar Audunson var vel en av de første på HiO som lanserte ideen om å realisere universitetsstatusen først – og så eventuelt fusjonere etterpå. Det er mulig at dette vil være i tråd med det spesielle suksessprosjektet i UK.

At jeg betegner UK-prosjektet som ”spesielt”, er at Rowleys resultater ikke faller sammen med resultene fra mange andre undersøkelser. (Se forøvrig mer om fusjonsforskning på http://www.hio.no/Om-HiO/Framtidig-forhold-mellom-HiO-og-HiAk/Debattforum-Framtidig-forhold-mellom-HiO-og-HiAk
(innlegg nr 20)

Gamlerektorene hevder i klare ordelag at dersom man er lunken til sammenslåing, er det fordi man ikke er opptatt av langsiktige perspektiv. Ja vel, det får de jo bare mene, men hva med deres egen totale underkommunikasjon av kostnadene, både de økonomiske og menneskelige? De sier f.eks. ikke et ord om de betydelige fusjonskostnadene (jfr. alle de medgåtte årsverk og ”produksjonstapet” i Tromsø), om koordineringskostnader og kontrollkostnader (all empiri viser at denne type kostnader øker med institusjonens størrelse), om stordriftsulemper, om merbelastning på personalet pga samordningsarbeid, om ressurskrevende og tidkrevende omstillingsprosesser, om usikkerhet og uforutsigbarhet, om at to-campus-modellen kan føre til en svakere følelse av tilhørighet til institusjonen, og muligens også til mindre grad av medinnflytelse både for tilsatte og studenter. I intervjuet avfeier gamlerektorene kostnadene ved en fusjon med at ”det vil kreve en del arbeid”, men ”vi må prøve å hoppe over slitet som kan komme de neste årene” og tenke på fremtiden.
Det undrer meg ar de med så stor tyngde kan hevde at en sammenslåing med HiAk vil bli entydig positiv på sikt, selv om utredningsrapporten ikke har gitt dem en substansiell analyse og konkrete eksempler på det! Og for å avslutte med det faglige: Organisasjonsteoretisk forskning viser at mindre organisasjoner ofte er mer fleksible og oppnår vel så gode resultater som store organisasjoner.

Argumentasjonen til gamlerektorene, og ikke minst Steinar Stjernøs argumentasjon, er deprimerende lesning. Respekten for de ansatte ved avdelingene synes ikke å være særlig stor når argumentet lyder slik: Først ETTER et fusjonsvedtak blir ”det viktig å ta seg tid til en grundig prosess slik at vi får med oss folk.”
Hva slags udemokratisk, elitistisk tenking er det? Dersom en fusjon skal vedtas, er det etter min mening en forutsetning at avdelingene i hovedsak stiller seg positive til fusjonen. Det ville derfor ha vært lurt om gamlerektorene hadde ventet med sitt utspill til etter at høringsuttalelsene fra avdelingene kom. Det er nok av eksempler på at omorganiseringer uten de ansattes velvilje fører galt av sted. Et eksempel fra Steinar Stjernøs egen rektortid er SEFIA, som ble etablert selv om nesten samtlige avdelinger i sine høringsuttalelser gikk imot vedtaket. Det ble likevel presset igjennom av rektor i høgskolestyret. Noen år seinere er SEFIA nedlagt, og selv om det kan være mange årsaker til det, hadde det opplagt vært en fordel for SEFIA dersom enheten hadde vært bedre forankret i avdelingene. Selv om fusjonssaken er en langt større sak, sier tidligere erfaringer noe om at det er viktig at beslutningene er forankret blant de ansatte i avdelingene. Å antyde at de ansatte ikke evner å tenke langsiktig, faller på sin egen urimelighet. Jeg regner med at vår nåværende rektor i langt større grad vil lytte til og ta hensyn til avdelingenes uttalelser FØR spørsmålet om fusjon blir votert over i høgskolestyret.

Styret i Høgskolen i Oslo står selvfølgelig fritt til å vedta at HiO skal fusjonere med HiAk, og de kan gjøre det uten å spørre de tilsatte, fordi de for eksempel mener at det vil være strategisk klokt. Dernest kan en omstillingsprosess gjennomføres med stor grad av medvirkning fra de tilsatte. Det var slik det skjedde i Tromsø.

Høgskolene HiO og HiAk har imidlertid valgt en annen fremgangsmåte. Styrene har lagt opp til en prosess med en utredning som sammen med innspill i en påfølgende høringsrunde skal danne grunnlag for styrets beslutning om en eventuell fusjon. Dette er en god fremgangsmåte for å sikre en beslutning som er godt forankret i virksomheten, og som vil være en god start på en fusjonsprosess.

I respekt for de demokratiske prosesser man har lagt opp til, må det derfor være utredningsrapporten slik den nå foreligger, og de høringsuttalelsene som kommer fra miljøene som utgjør styrets grunnlag for behandling av fusjonssaken.

Dessverre mangler den foreliggende rapporten nødvendige analyser og konsekvensvurderinger. Det kan derfor være fristende å legge andre premisser til grunn for en fusjon. Fra mitt ståsted som hovedverneombud vil en slik eventuell dreining være sterkt å beklage. Da bør styret heller be om ytterligere utredninger.

Det er slående at ingen av de tidligere rektorene henviser til rapporten om fusjonen som nå er ute på høring og som skal gi HiO-styret det argumentative grunnlaget for et vedtak. Steinar Stjernø har for øvrig på et møte på Avdeling for samfunnsfag også sagt at han ikke er imponert over rapportens kvalitet.

Det kan hende at vi vanlige tilsatte på HiO er i mot en fusjon, fordi vi ikke tenker langsiktig, slik de tidligere rektorene mener. (I mine ører høres det elitistisk ut.) Men i motsetning til rapporten om fusjonen - og til de tidligere rektorene som kanskje ikke har så mange år igjen på bruket - vil vi også vite hvordan arbeidssituasjonen vår er i løpet av de nærmeste åra. Dette får vi ikke svar på i rapporten.

Det finnes en omfattende litteratur om fusjoner i det offentlige, også innen høyere utdanning, og noe som tre av fire fusjoner er mislykket. De ansatte har fått en tøffere hverdag, studentene er mindre fornøyde med mer. Hva er det egentlig som tilsier at fusjonen mellom HiO og HiAK skal være mer vellykket, når den er så dårlig utredet i rapporten og så lite forankret blant de tilsatte som den er?

Til slutt skjønner jeg ikke hvorfor rapporten måtte ferdigstilles i løpet av ekstrem kort tid, når dette er et meget langsiktig prosjekt. Mindretallet i utredningsgruppa påpekte forløpende at det var behov for nærmere utredning av en rekke spørsmål, uten at flertallet hørte på dem.

Min personlige konklusjon er at HiO-styret, på grunnlag av den utredningen som foreligger, ikke kan si ja til en fusjon med HiAK.

Ingen bør være i tvil om at en beslutning om fusjon vil angå det store flertallet av oss. Det må derfor være av avgjørende betydning at styrets beslutning foretas på et kvalifisert grunnlag.

Jeg velger å tro at det var behovet for å sikre en kvalifisert beslutning som lå bak rektors forslag til styret om å få utredet relevante spørsmål.Som føring for utredningen ble det utformet spesifikke intensjoner om blant annet faglig styrking, så vel innafor forskning som innafor undervisning.

Vår rektor har sagt det meget tydelig, og gjentatt det opptil flere ganger, at det er de FAGLIGE forutsetninger som skal veie tyngst. Hun har også sagt at hun skal lytte til miljøene. Hvorfor? Fordi vår rektor vet at skal en fusjon lykkes bør den være sterkt forankret i miljøene. Hun vet selvfølgelig også at det er en sterk faglig basis som gjør det mulig for høgskolen å oppfylle sitt samfunnsoppdrag.

På hvilket grunnlag skal så styret fatte sin beslutning? Skal en sterkt inngripende beslutning fattes på en antakelse om langsiktig strategisk gevinst, uten å skjele til den realitet at utredningsrapporten knapt presenterer en eneste analyse av de faglige gevinster som etterspørres? Skal styret fatte sin beslutning på politiske ideologier, og la miljøenes røst forstumme i troen på strategisk handlekraft, og eventuell en frykt for at HiAK velger andre partnere om vi takker nei?

Spørsmålet om HiAKs framtidige posisjon er interessant. Så vidt interessant at det burde vært drøfta i utredningsrapporten. Hvorfor valgte en å utelate dette?

Styret ved landets største høgskole kan ikke basere sin beslutning utelukkende på politiske overlegninger; ei heller på et udefinerbart ønske om å styrke høgskolens relasjon til samfunns- og arbeidsliv. I første rekke må styret basere sitt standpunkt på en overbevisning om at de faglige gevinstene er markante.

Gamlerektorene påminner styret om at det å lytte til miljøene ikke er det samme som å være enig. Sant nok. Styret kan velge å se bort fra utredningen, og heller se den som en rituell øvelse. Styret kan velge å se bort fra de uttalelser som kommer og overprøve fagmiljøenes vurderinger. Styret kan utdefinere kritiske fagmiljøer som miljøer uten evne til strategisk tenkning. Alt dette kan et styre gjøre.

Men er det klokt?

Bennedichte C. Rappana Olsen
(Medlem av styringsgruppa)

Jeg ble enda mer positiv til sammenslåing etter å ha lest intervju med tidligere rektorer. Spesielt regionale muligheter som vil bedre utnytting av praksisplasser, en flaskehals ved flere profesjonsutdanninger. I dag befinner HiO seg som en enklave innenfor HiAK's nedslagsfelt for næringsliv, helse- og sosialtjenester.

Med alle sterke politiske signaler om høgskoler og universiteters samfunnsrolle kan denne sammenslåing gi oss muligheter til samarbeid innenfor et utvidet geografisk nærområde. Vi har kompetansen til å gjøre næringsliv, helse- og sosialtjenester mer kunnskapsbaserte og skape innovasjoner. Dette er det viktigste argument for en sammenslåing mellom HiO og HiAK.

Ut av enklaven!

Velkommen Studiested Kjeller!

Ein stor høgskule vil få større strategisk handlekraft, det er isolert sett rett, men denne analysen er lite relevant for HiO-HiAk. HiO og HiAk porteføljer har lite til felles. Ein fusjon vil dermed berre bety at det blir endå fleire lite relaterte studier under same tak, ein ny høgskule vil dermed bli eit fragmentert konglomerat med marginale eller ingen stordriftsfordelar. HiO treng ei styrking og utdjuping av fagmiljøa, men HiAk kan berre bidra med lite relaterte fag utan synergiar med HiO. Ein fusjon vil gje ein meir omfattande meny av utdanningar, ein slags one-stop-shopping. Men ein høgskule er ikkje som eit supermarked der studentane plukkar litt av det og litt av det andre. For den som har bestemt seg for å bli sjukepleiar er det heilt irrelevant om høgskulen samtidig tilbyr journalistutdanning og revisorutdanning. For oss i fagstaben er det likeeins: Den faglege synergien er minimal og for fagleg samarbeid er det dessuten klare stordriftsulemper. Ein større høgskule vil naturleg nok ha større politisk slagkraft. Men er det verkeleg naudsynt gjennomføre ein kostbar fusjon for at rektor skal få meir gjennomslag i departement og storting? Rektorane for dei to høgskulane kan vel samordne sine initiativ utan å ein omfattande fusjonsprosess bak seg.

...han prioriterte å jobbe for FAKTISKE BEHOV i vår arbeidshverdag, gode lokaler i P-35 og Patologibygget. Dette er tiltak som gir uttelling både på kort og lang sikt.

Det er et interessant innlegg fra "gamlerektorene" som begge tilhører Avdeling SAM hvor den ene utdanningen etter den andre går imot sammenslåing med grundige diskusjoner. Det ser ut som de stadigvekk har en tro på at det er størrelsen som det kommer an på. Ingen vil benekte at Høgskolen i Oslo er stor og mange av oss som tok imot de nye studentene på tirsdag, synes skolen er stor nok. Og hva slags trussel er det at HiAk vil se seg om etter andre samarbeidspartnere? Mange av oss som underviser stadig større kull og får flere og flere studenter til veiledning, er sterkt kritiske til å bli ennå større.