Både Helge Høivik, Per Lillengen og Hans Martin Fagerli undrer seg over at debatten har vært så sterkt faglig orientert. At dette har vært i fokus, henger blant annet sammen med at det var den ”faglige utfordringen” som ble lagt ut som hovedtema for den brede, demokratiske prosessen. Rektorene ønsket en bred debatt ute i fagmiljøene(heri inkludert støtteapparatet)om dette, og begge rektorene var fra starten av klare på at ”det ikke ville bli noe av samarbeidet dersom det ikke er grobunn nedenfra”.

I utredningen kan vi lese at et viktig grunnlag for styrenes vedtak høsten -08 om å ønske en videre utgreiing omkring samarbeid/fusjon mellom HiO og HiAk var at ”Det vil gi muligheter til å utvikle bedre og bredere studietilbud, samtidig som det vil kunne styrke grunnlag for forskning og kunnskapsutvikling i forhold til den yrkesutøvelse utdanningene er rettet mot.”(s 9). Selv om prosjektgruppa hadde ’mandat’ til å beskrive ”alle relevante sider ved virksomheten ved de to høgskolene....”(s12), så var det underforstått at regionale spørsmål som dreide seg om EVO, innovasjon, regionalt samarbeid etc. i hovedsak skulle utredes i en egen gruppe under ledelse av Ragnvald Thilesen. Denne gruppa har frist til 30. september (!!).

Jeg vil tru at vår rektor angrer på at en del regionale spørsmål 'står på vent' – og ikke hører hjemme i høringsrunden. Vi har alle registrert at rektor i sterkere og sterkere grad har vektlagt de regionale og strategiske sidene ved en fusjonering. Hvis hun nå synes, liksom Hans Martin Fagerli, at det er de regionale og strategiske spørsmålene som er MEST avgjørende, så er Forskerforbundet klare til å gå inn i denne debatten. Da bør rektor som leder for høgskolestyret endre møteplanene.

Etter at vi har fått oss forelagt en utredningsrapport som ikke gir oss grunnlag for å fatte et inngripende fusjonsvedtak, søker ledelsen å få fokuset bort fra så vel rapporten som det høringsbrev miljøene er bedt om å uttale seg om.

FØR rapporten forelå sa rektor at dette i første rekke var et faglig fundert prosjekt: det var faglige gevinster som gjorde en eventuell fusjon mellom HiO og HiAK interessant. FØR rapporten forelå var rektor tydelig på at hun ikke ville presse en fusjon igjennom. Hun ønsket at fusjonen skulle være ”noe villet og diskutert” (møte 17.03). Rektor understreket at det var viktig hva miljøene mente. MILJØENE (ansatte i utdanninger og administrasjon) har nå sagt sitt. Så langt jeg kjenner det, er det svært mange kritiske røster.

Høringsuttalelsene fra miljøene inngår nå i saksframlegg for avdelingsstyrene. Jeg møter ansatte som stiller følgende spørsmål: Skal avdelingsstyrene overprøve de uttalelsene som kommer fra utdanningene? Det er et betimelig spørsmål. Mitt håp er at vi ved de ulike avdelinger har dekaner som i sitt saksframlegg tydelig får fram de ansattes synspunkter, og at vi har profesjonelle avdelingsstyrer som forstår at i nettopp dette spørsmålet bør fagpersonellets stemme (i utdanning og administrasjon) veie tyngst.

Utredningsrapporten gir oss ikke et kvalifisert grunnlag for å si verken ja eller nei. De faglige gevinster er utydelige, de strategiske fordeler knapt nok drøfta, faren ved å stå utenfor et samarbeid med HiAK ikke behandla.

Flere har stilt spørsmål om de økonomiske konsekvenser. FØR rapporten forelå sier rektor følgende på HiO-veven 26. mars: ”Prosjektgruppa vil legge fram en oversikt over spesielle kostnadsområdet. Dette vil danne grunnlaget for saken som legges fram for styret i oktober. Vedtaket om en eventuell fusjon vil derfor med andre ord også baseres på en kostnadsberegning.”

De økonomiske og administrative konsekvenser er i utredningen (kap.14, s-171-173) så overflatisk behandla at det ikke kan gi styret en kvalifisert oppfatning av hvilke kostnader som vil følge i kjølvannet av en fusjon. Rapporten anslår på et svært uforpliktende grunnlag at kostnadene kan beløpe seg til 8-10 millioner per år. Som en formildende omstendighet ber utrederne oss huske at en rekke ”medarbeidere ved høgskolene vil gå inn i dette arbeidet ut fra en forutsetning om at det er en del av de arbeidsoppgaver som man har” (s.172). Skal vi forstå det slik at ansatte ikke har annet å gjøre, at ikke noe må legges til side? Skal den delen av kostnadene som går på uheldige ringvirkninger ikke trekkes inn?

Hva enten man vil definere fusjonsspørsmålet som strategisk langtidstenkning eller ikke: Det er urovekkende å se hvordan en rekke avgjørende spørsmål har blitt behandla så langt.

Bennedichte C. Rappana Olsen
ansattes repr. i styringsgruppa

Denne diskusjonen synes nå å drives fram av en underliggende tendens. Det er så om å gjøre å bli universitet at alt annet må vike. Øvrige utfordringer må utstå.

Jeg har stor forståelse dersom rektoratet finner dette problematisk. Der gikk en *nettopp* til valg på at det er profil på fag, undervisning og FoU, at det er helhetlig kvalitet, profesjonsnytte og allmenn institusjonell innretting som er viktigst - ikke institusjonskategori i seg selv.

Dersom rektor og den øvrige ledelsen nå setter andre aspekter ved institusjonens videre utvikling i karentene, brytes det mandat som velgerne ga dem.

Forksnings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland har f.eks. satt på dagsorden flere spørsmål som gjelder både universitet og høgskole:

"Spørsmål som skal vurderes er:

- Sikring av at utdanningskvaliteten kan økes i høyere utdanning
- Betingelsene og virkemåten for universitetene og høyskolenes selvstyre
- Mekanismer og bevilgningsmønstre for forskning og høyere utdanning
- Forvaltningen av forskningskarrieren og forskningsvilkår
- Organisering og styring av forholdet mellom intern og ekstern aktivitet
- Balansen mellom nasjonale politiske prioriteringer og handlingsfrihet for institusjonene ved bruk av egeninnsats og andre ressurser."

(http://bit.ly/4uMZhX)

Å behandle slike ting verbalt - og gjøre noe med dem - innebærer endringer innad i mange institusjoner, innklusive HiO og HiAk. Er det en tanke å gjøre det i samlet tropp framfor 2x alenegang + 1x koordinering i ettertid?

Det føres også en merkelig og "taktisk" diskusjon. Vil HiAk forbli ugift til etter at HiO er konfirmert (som universitet) slik at vi da om noen år fortsatt vil kunne hoppe sammen i høyet?

Men hør nå: Det er jo ikke noe problem å gjøre det omvendt.

Kjære Per! Gå inn på nettstedet til Høgskolen i Bodø og se på framdriften der. De fikk sin fjerde doktorgrad godkjent våren 2009. - - Alt klart for å søke om universitetsstatus, var meldingen som ble lagt ut på nettstedet med en gang denne graden var godkjent. Etter framdriftsplanen skulle man da legge fram et utkast til søknad om å bli universitet på høgskolestyrets junimøte i år. Hvor man nå ligger i løypa i forhold til denne framdriftsplanen, vet jeg ikke. Men poenget er: Man legger seg ikke på en somletogsfart og sier: nå må vi vente fire år med å søke til alle doktorgradsprogrammene har fått kandidater gjennom. Man setter full fart mot og retter fullt fokus mot det strategiske målet om å bli universitet. Det må vi også gjøre. Og vi kan ikke ha full fart og fullt fokus mot to krevende mål samtidig.

Et spørsmål som er helt utilstrekkelig behandlet i fusjonsutredningen og til nå også helt utilstrekkelig besvart når rektor og sentraltadministrasjon er blitt utfordret på det, er kostnadene ved en eventuell fusjon.

Når kostnadene skal anslås, er det to elementer som er viktige. Det ene er prisen på de timene som de ansatte ved høgskolen i fusjonsperioden bruker på komitearbeid, møter, utredninger m.v. Om 1.amanuensis Berit Holm bruker 2-300 timer av sitt årsverk på oppgaver knyttet til fusjonen, kan kostnadene knyttet til disse 2-300 timene enkelt beregnes. Men det er ikke den viktigste kostnaden. De viktigste kostnadene er knyttet til de ringvirkningene denne tidsbruken har på det som som gjenstår av årsverket. Det betyr at Berit Holm i den gjenværende del av årsverket - oppgaver knyttet til løpende undervisning kan jo ikke reduseres - får mindre tid til å konsentrere seg om fagutvikling, formidling, artikkelskriving og FoU. Resultatet blir færre fagfellevurderte artikler, færre bokkapitler, færre formidlingstiltak til allmenheten og praksisfeltet, mindre tid til å konsentrere seg om å lage den gode prosjektsøknaden som gir ekstern finansiering, midre tid til å bygge faglige nettverk nasjonalt og internasjonalt m.v. For HiO som akademisk institusjon er det dette som er de viktigste kostnadene. Det kan lett bli to-tre års faglig stillstand.

Er det en pris vi ikke har råd til å betale, er det den.

Hans Martin Fagerli - stabsdirektør i HiOs sentraladministrasjon til for svært kort tid siden - skriver at vi i realiteten ikke har noe valg: Enten vedtar vi en fusjon med HiAk som vi i noen grad kan styre selv eller fusjonen blir pådyttet oss ovenfra uten at vi kan påvirke noe som helst.

Dersom dette skulle være situasjonen slik den reelt sett oppfattes i 4. etasje i P46 - det er som sagt ikke mange siden det var Hans Martins utsiktspunkt - er vi blitt holdt grundig for narr det siste året. Da er debattene og høringene vi nå gjennomfører, rent spillfekteri.

Siden rektor lanserte fusjonstanken for omlag et år siden har jeg oppfattet henne dithen at hun mener vi HAR et reelt valg mellom fusjon og ikke-fusjon. Derfor kunne det være interessant å utfordre henne på dette: Representerer den nylig avgåtte stabsdirektørens syn den faktiske virkelighetsforståelsen i HiOs ledelse eller er ledelsens syn fremedeles at vi fører en reell debatt mellom reelle alternativ?

Det er teoretisk og praktisk feil å sette fag og administrasjon opp mot hverandre som det gjøres i flere av innleggene.

Hvis en tror at det "faglige" bestemmer i slike prosesser, må en kunne forklare hvordan opprettelsen av de tre forskningsprogrammene ved HiO "først og fremst" var resultat av en faglig prosess. For meg står de som etter måten vellykkede, men også litt pinlige resultater av et grandiøst forsøk på administrativ og fagpolitisk revisjon av HiO som institusjon.

Jeg vil hevde: Bibliotekforskningsprogrammet, som Ragnar Audunson ledet, kom ikke i stand som følge av en faglig prosess. Den var fagpolitisk og muliggjort av et sterkt *ønske* om å styrke faglighet fra nasjonale sentralinstitusjoner på bibliotekområdet. Forskningsrådet hadde merkbar skepsis til det interne faglige nivået. Professoratet skulle vært knyttet til informasjonskunnskap, men det greidde en jo ikke å få til. Litt av bunnen falt jo da ut av den faglige begrunnelsen, og det sliter JBI med i dag.

Forklar hvordan HiOs ferske satsning på FoU de siste årene skal forstås som "i hovedsak" faglig prosess? Jeg deltok i deler av den bevegelsen og fra mitt ståsted så det hele temmelig organisatorisk ut. En var opptatt av å utvikle det forskningsadministrative apparatet, struktur, insentiv- og rapporteringssystemer og brukte deler av utviklingsarbeidets diskurs og metoder.

Vi arbeider vel med et samspill mellom faglige og "administrative" prosesser, der "det administrative" i mange tilfelle må være på høyt faglig nivå?

Det finnes både faglige, administrative, utdanningspolitiske og FoU-politiske argumenter for sammenslåing av HiO og HiAK, tror nå jeg. Noen slår inn på kort sikt. Andre virker først under en lengre tidshorisont. Det å bli universitet stiller oss overfor utfordringer på alle fire områder.

Samtidig er jeg engstelig for at dette blir byråkratisert slik at vi ender opp med en stivere organisasjon og lengre kommunikasjonsvei mellom dem som kan tenke og handle i helhetlig fornuft. Jeg frykter at en i økende grad blir møtt med regelrytteri og sviktende datasystemer i del-organisasjoner med sin egen logikk og på de indre linjer.

Jeg er helt ut klar over at dette i seg selv og per definisjon ikke er koblet til de aktuelle institusjonsendringene.

Men det er nå slik at om en først flytter på seg, så kan en gjerne prøve å riste av seg noen dårlige vaner samtidig.

Diskusjonen har i overraskende grad tatt et utgangspunkt i at fusjonen synes å skulle begrunnes faglig. Det har videre vært få (1?) administrative stemmer i diskusjonen, men som gammelstabsdirektør (ser at prefikset gammel- anvendes av ukjente årsaker i diskusjonen), står jeg nå fritt til å mene noe. En fusjon vil i hovedsak bli en administrativ utfordring, men å begrunne en konklusjon på administrave gevinster/kostnader er like feil som på faglige. Det er etter min mening de strategiske sidene ved en fusjon som er viktige å vurdere. Som tidligere leder av HiOs viktigste strategiske organ - styret, har Per Lillengen nettopp understreket dette!

Det kan synes av diskusjonen som om man tar som gitt at HiO kan fortsette som før etter et eventuelt nei til fusjon. Det er neppe mer enn ønsketekning. Landskapet vil endres. HiAK MÅ se seg om etter fusjonspartnere, for å sikre seg framtidig universitetsstatus. Det er det også mange andre høgskoler som gjør akkurat nå. HiO kan bli nokså alene som ufusjonert i Østlandsområdet, og kan i verste fall bli landets minste universitet når den tid kommer. Dette behøver ikke å bli verdens undergang, men det er andre mer nærliggende muligheter. En fusjon mellom HiAK og HiO er defacto anerkjent av KD både i ord og handling (jfr budsjettet for 2009). Dermed tror jeg HiO i realiteten kun har et valg mellom en fusjon styrt av oss selv - slik KD tydelig applauderer i dag, eller en fra KD pålagt fusjon. Jeg ville foretrekke det første i stedet for en løsning med føringer vi ikke har styring på. Og jeg tror at oddsene for at det er disse to valgene vi står overfor er ganske høye.

Ellers minner argumentene for status quo om 1994, hvis ikke hukommelsen begynner å svikte allerede

På debattmøtet den 26.august sa rektor i sitt panelinnlegg at innen 2016 ser hun for seg at Osloregionen skal ha tre universitet, herunder vårt profesjonsuniversitet. Gamlerektor Per Lilleengen forlenger tidsrammene ytterligere. 2017-2018 er realistisk, hevder han. Argumentet er at det tar tid å etablere doktorgradsprogram og - ikke minst - å få de første doktorandene igjennom.

Men disse tidsperspektivene er urealistisk lange. Ja, det er krevende og tar tid å utvikle doktorgradsprogram. Men dersom vi ikke forstyrres av en organisatorisk fusjon, er det sannsynlig at de de tre-fire miljøene som er kommet lengst, alle kan ha fremmet søknader innen utgangen av 2010. Og enda viktigere: alle disse miljøene har stipendiater som er ansatt ved de aktuelle avdelingene, som har veiledere derfra men som formelt sett er doktorgradsstudenter ved andre institusjoner fordi vi enda ikke har rett til å meddele doktorgrad. Når PhD-programmer akkrediteres hos oss, kan disse stipendiatene overføres våre programmer fra dag 1. Blant dem vil noen være nær disputas. Ta min egen utdanning, bibliotek- og informasjonsvitenskap, som eksempel: Skulle vi klare å fremme en søknad som akkrediteres i løpet av for eksempel 2011, har vi flere stipendiater som etter planene skal disputere iløpet av 2012. Slik er det ganske sikkert ved de andre avdelingene også. Det er ikke slik at når vi får PhD-programmer akkreditert så starter vi forskerutdanning fra scratch og må ansette stipendiater og vente tre-fire år på de første disputasene. Vi HAR stipendiater og vi DRIVER veiledning - vi driver faktisk langt på veiforskerutdanning de facto. Det er dette som gjør at det er en konflikt mellom høgskolefusjon og et universitetsmål som faktisk er ganske nært.

Både rektor og gammelrektor må da kjenne egen høgskole så godt at de vet dette er situasjonen.

Å utvikle seg mot et universitet er først og fremst en faglig prosess - en svært krevende sådan.Nye doktorgradsprogram må utvikles,krafttak må tas for å øke forskningsaktiviteten og forskningskvaliteten ved alle høgskolens enheter, fagansatte må gis mulighet og ressurser til videre utvikling opp mot professornivå, faglig infrastruktur, f.eks. bibliotektjenester, må bygges opp til det nivået som kreves på et universitet Å bygge den faglige plattformen som realiseringen av universitetsmålet krever, forutsetter at vi - ledelse og ansatte - har fullt fokus på den oppgaven i de nærmeste årene.

Å fusjonere to høgskoler er først og fremst en organisatorisk prosess - en svært krevende sådan. Å bygge denne nye organisasjonen, krever at vi - ledelse og ansatte,- har fullt fokus på den oppgaven de nærmeste 2-4 årene.

Fordi begge oppgavene er så krevende og fordi begge vil kreve fullt fokus om vi skal klare å løse dem på en forsvarlig måte, er vi nødt til å velge hvor vi skal begynne - hvilken av dem som skal komme først. For meg er det ikke tvil om at det må være målet om profesjonsuniversitet.

"Dette har vært en inspirerende dag som viser at strategiplanen vår er fremtidsrettet, sier rektor Sissel Østberg, og nevner både FoU og prosjektet Interkult". Dette var en uttalse som vår rektor - utvilsomt som en helt umiddelbar og berettiget respons etter innleggene - kunne komme med. Ikke minst hørte vi en rekke anbefalinger om å fokusere det flerkultureller. Jeg vil tru at de fleste HiO-ansatte satt med en viss stolthet og tilfredshet ved å vite at "dette jobbes det hardt med" - FoU'en likeså.

At det i disse tider samtidig er stor skepsis til et fusjoneringsprosjekt, henger sjølsagt sammen med at man er engstelig for å sette strategien på spill. Strikken er strukket langt. Mange opplever vel at vi står i fare for å "ta så mange jern i ilden at den slukker."

Det kan synes som om vår rektor har tatt inn over seg de massive innvendinger om at to parallelle prosesser ikke er å anbefale. Det er bra. Men hva er det hun gjør? Jo, hun forsøker å omdefinere det hele til å bli en og samme prosess! Nå gjelder det kun å få et vedtak på plass, så skal arbeidet starte med å omdanne HiO og HiAK til en organisasjon med universitetets struktur. Nå gjelder det altså bare å få fusjonsvedtaket på plass, så kan en sette fullt trøkk bak arbeidet med å bli universitet. I vår region skal vi så visst ikke ha noen sendrektig prosess som den i Mjøstraktene hvor de sentrale krefter ifølge rektor snart ikke har mer energi å gå på.

At ting kommer til å skje raskt, det vil si umiddelbart etter et fusjonsvedtak, trenger få være i tvil om. I siste styringsgruppemøte hvor jeg sitter som ansattes representant presenterte administrasjonen sitt forslag til tempoplan: Utredninger om avdelingsstruktur med undernivå samt administrativ organisering igangsettes i november, med plan om avslutning av disse store utredningsarbeidene i løpet av mai 2010. Hvem blant de ansatte har ledig plass på sine arbeidsplaner i denne perioden? Eller kanskje det ikke er så farlig hvem som representerer fagmiljøene? Hvordan skal en med et slikt opplegg også sikre MEDVIRKNING fra dag en? De ansatte kan fort bli akademiske statister om vi ikke er våkne i den prosessen som nå ligger foran oss. (Lærte vi noe fra de mange gruppene som ble nedsatt da forskningsstrategien skulle på plass?)

Så langt i fusjonsspørsmålet har vi erfart resultatet av et hurtigarbeidende utvalg som ikke jakta på kvaliteten, for å låne Søgnens gode uttrykk. Hva blir resultatet neste gang? La meg ikke forskuttere verken mismot eller optimisme. Men en ting kan vi være trygge på: Spørsmålet om avdelingsstruktur og oppbygging av fakulteter vil engasjere folk mye sterkere enn fusjonsspørsmålet har gjort så langt. Og det vil bli av stor betydning hvilke strukturer som nå tegnes opp. Få av oss trenger være i tvil om at noen allerede for lengst har sett seg ut noen modeller.

Så var det dette med økonomi. At vår rektor ikke kan økonomisk tallfeste fusjonen er forståelig. Det var da også ytterst vanskelig å svare på spørsmålet ”hva vil fusjonsprosessen koste, og hvor skal pengene hentes fra?” Jeg kunne ikke la være å le da rektor svarte at vi til og med ville spare penger ettersom det ble færre ledere på toppen. Å le mens vår rektor er midt i en utlegning om økonomi kan oppfattes både som utidig og udanna. Overfor rektor må jeg derfor beklage. Men hva skal en stakkar gjøre når morsomme poenger kommer? Flere med meg ser nok i spenning fram til en økonomisk gevinst av denne art.

I vennlighet,
Bennedichte C. Rappana Olsen

Tror du, Sissel, at tittelen "Arbeidslivs- og profejsonsuniversitet i Oslo og Akershus" er spesielt fengende som navn på den nye institusjonen? Gleder du deg til å presentere deg med dette når du møter kolleger i utlandet?

FUSJONSKOSTNADENE
Det er merkelig at økonomiplanene for fusjonen ikke er inkludert i utredningen og derfor heller ikke er blitt sendt på høring. Kostnadene vil etter alt det vi vet fra tidligere fusjoner bli en stor overraskelse for mange. Det vil dreie seg om et titalls millioner kroner. (Jeg viser her blant annet til uttalelsen økonomiutdanningen ved Avdeling for samfunnsfag har presentert på et internt seminar.)

HVILKE LEDERE SKAL BORT? HVORDAN SKAL DET GI BEDRE KVALITET PÅ STUDIER?
Jeg skulle ønske meg at Sissel forklarte hva hun mener med at "det blir faktisk også besparelser ved å ha en ledelse". Hvem er det som skal gå av lederne? Dersom dette bare gjelder sentraladministrasjonen blir besparingene ikke betydelige før på lenge. Dersom også ledere ved avdelingene (dekaner, avdelingsdirektører, kontorsjefer og studieledere) blir overtallige, kan dette gi store innsparinger. Men hvilke avdelinger skal rammes? Gjelder det først og fremst lederne ved LUI og SU fordi de skal slås sammen med avdelinger ved HiAK? Vil min avdeling bli rammet? Og sist, men ikke minst: Hvordan skal vi forbedre studiekvaliteten, når det blir større enheter, men færre studieledere?

Å - vi som trudde at vi skulle bli profesjonsuniversitet?

Det er artig med nye navn, men det er synd at vi ikke har fått anledning til å drøfte om "Arbeidslivs- og profesjonsuniversitet" er en profil vi kan stille oss bak. Ellers hørte vi at det hele skal starte opp fra dag 1. Høgskolestrukturen skal legges ned og omdannes til en universitetslik organisasjon. Det høres forlokkende ut, og det høres ut som noen allerede nå ser for seg hvordan det skal bli. Synd at disse scenariene ikke kom med i utredningen.

Derimot sitter vi nå med mer eller mindre sluttførte høringsuttalelser som i overveiende grad ETTERSPØR hvordan en sammenslåing vil kunne understøtte universitetssatsinga og som SAVNER et truverdig faglig grunnlag for å fatte et vedtak om fusjon.