Den digitale æra, som strekker seg over mer enn 40 år, har fortsatt mange uforløste visjoner. En av dem var det papirløse kontor. Har du ett, bør du se innom hos naboen! En annen gjenstridig gjenganger er at bøkene forsvinner og bibliotekene med dem.

Jeg synes at Audunsson har en grei tilnærming til utviklingen.

Bibliotekene, og for oss ved HiO handler det mest om de bibliotekene media snakker lite om, nemlig undervisnings- og forskningsbibliotek, vil utfordringen i det man kaller overskuelig framtid være å ta vare på og formidle både trykt og digital informasjon som grunnlag for undervisning, studier og forskning.

Den digitale utfordringer oppstår imidlertid rundt andre utviklingstrekk enn bokas mulige død. Bibliotekene/læringsentrene i våre institusjoner trenger en bevisst pedagogisk involvering i stedet for studenters mer eller mindre frivillige og tilfeldige bruk av ressurser ut over pensum og økende nedlasting fra nettet som grunnlag for egen kunnskapsproduksjon. Det synes å være en utvikling i dag som truer læring og endrer vårt syn på hvordan vi tar i bruk og bygger på tidligere viten. Man er vel ikke uten grunn urolige i et land som bruker mer enn andre nasjoner på skole og utdanning? Kunnskapsløftet var en konkretisering av slik uro. Bruken av nettet er en del av denne utviklingen, fordi nettbruken også har mer problematiske sider som vi i framskrittet navn har valgt å se bort fra.

Forfatteren Alberto Manuel sier i boka "Biblioteket om natten", som ble anmeldt i Aftenposten 10.1.10: "vårt fremtidige papirløse samfunn er et samfunn uten historie, siden alt på nettet er umiddelbart samtidig. Fortiden er irrelevant for nettbrukeren, siden alt som teller er det som vises frem her og nå".

Derfor blir snart det eneste leksikonet vi kjenner til Wikipedia. En undersøkelse på Dagsrevyen i går kveld avslørte dette til overmål.

Hvis det skulle være en aldri så liten kime av sannhet vi har et "læringsproblem", har både undervisningsinstitusjoner og biblioteker nok å ta tak i framover.

Etter at jeg i noen dager har kjempet med et lite elegant ALTINN for å få registrert informasjon som nesten ikke tok noen tid før, er jeg langt mer bekymret for hva digital utvikling skaper av oppgitthet, utmelding, sikkerhetsproblematikk etc. Og i mindre grad av framtida til bibliotekene. De forgår ikke så lett. Det var som kjent bibliotek også før bøkene ble oppfunnet.

I en forlengelse av Audunsons kloke betraktninger, passer det å gjenta Jon Bings kjente frase:

”Å spørre om vi trenger bibliotekene nå som det finnes så mye
informasjon avdekker omtrent samme innsikt som å spørre om man
trenger veikart nå som det er blitt så forferdelig mange veier.”
(Jon Bing, Morgenbladet, 29.07.2005)

I tillegg til å være en nøytral sosial arena hvor mangfoldet møtes, er det viktig at fremtidens bibliotek ikke glemmer sin rolle som veiviser i informasjonsjungelen og i ulike tekstunivers. God litteratur, digital eller fysisk, er ikke nødvendigvis den som kommer til syne i forlagenes utstillingsvinduer. Bibliotekenes oppgave med å synliggjøre marginaliserte stemmer, utstøtte narrativer eller eksistensiell føde som ikke står på de kommersielle aktørenes agenda, blir fortsatt viktig å utvikle som motkraft til underholdningsindustriens tyranni.

Inspirerende!

Jeg kan slutte meg til det professor Audunson her legger vekt på.

Oppgaven er nå særlig å gjøre noe med dette. Hvilken konkret *ny* og *endret* rolle skal biblioteket har når det gjelder læring og kunnskapsspredning? Spørsmålet retter seg ikke bare til Audunson og hans kolleger på JBI, men kanskje særlig til det doktorgradsprogrammet som avdelingen nå prøver å utvikle.

Ikke minst er jeg her opptatt av at vi også forholder oss til vår egen gård, som jo er organisering og bruk av læringssentre/bibliotek for læringsformål. Det skjer altså på en av de mange høgskolene som nå vil bli universitet. Hvordan skal og vil dette utvikle seg - og utvikles - når vi gjennom sammenslåing og faglig utviklingsarbeid søker å skape en ny institusjon? Her må det legges et analytisk grep.

Grunnlaget for endringene vi står midt oppe i er etter mitt syn dette:

Gjennom datanettverket og med algoritmisk bearbeiding kan vi søke oss fram til og selv med større letthet produsere meningstett og sammensatt fulltekst. Vi kan navigere videre slik at vi også finner tekstenes historiske, tematiske og bruksmessige kontekster. Intertekstualitet og praktisk gjenbruk/kopering har fått et nytt materielt grunnlag. Det bidrar til at tekstlig bearbeiding blir mer av en rutine,- for den som behersker håndverket. Det samme skjer innen det faglige metodearbeidet. Metodisk datainnsamling og analyse kan i dag utføres mer som en rutine pga kraftfulle dataverktøy. Vesentlig her er også masseutdanning av folk på master- og Ph.D.-nivået. Dermed er forskning, som historisk sett var en virksomhet for en liten elite,, blitt alminneliggjort.

I parallell med veksten i denne delen av kunnskapsøkonomien ser vi økende etterspørsel etter *utøvende* ekspertkunnskap. Dette er den inneforståtte handlingsevne til å trenge inn i og gripe det alminnelige arbeidslivets kompleksitet. En må kunne handle og tenke raskt og kompetent i komplekse og flertydige situasjoner.

Et slikt perspektiv ligger bl.a. til grunn for initiativ og oppstart av en 1.bibliotekarmodul i 1.lektorprogrammet ved Høgskolen i Oslo. Ikke bare i sin målsetting, men enda mer i sin form søker dette programmet å gi praktiske svar på de utfordringene som Audunson reiser. Vi er slett ikke sikre på veien å gå, men vil prøve i praksis. Dette utviklingsarbeidet er forankret i et utviklingslaboratorium som vi har kalt LATINA/lab der LATINA står for Learning and Teaching in a Digital World.

Jeg ser her med stor glede fram til et fornyet samarbeid mellom de mange fagmiljøene ved Høgskolen i Oslo om å utvikle de *nye* formene for bibliotekstøttet - og derfor digitalt - lærings- og forskningsarbeid på veien til universitetsstatus. Eller blir det omvendt?

Les mer om 1.bibliotekarprogrammet på http://lib.latina.pedit.hio.no/ og om LATINA/lab på http://lab.latina.pedit.hio.no/