ODA ser ut til å kunne være et nyttig tilskudd til utviklingen av den elektroniske kunnskapsallmenningen. For en institusjon som HiO med hoveddelen av utdanninger og FoU innen profesjonsfaglige områder er det samtidig viktig at registreringen i ODA utformes så den ikke virker ensidig og formidler et skjevt inntrykk av publiseringsaktivitet og områder. Helt sentralt er spørsmålet om opplastingen i FRIDA og videre tilgjengelighet gjennom ODA begrenses kun til poubliseringskanaler med tellekanter og DBH-registrering.

Bakgrunn for problemstillingen er publiseringsmulighetene pr. i dag på profesjonsfaglige områder, kjerneområdet i utdannings- og FoU-oppgavene ved HiO. På mange profesjonsfaglige områder er en god del viktige og mye brukte norske publiseringskanaler uten fagfellevurdering samtidig som det knapt finnes tilsvarende kanaler med fagfellevurdering. ODA trenger derfor en ordning for å kunne inkludere artikler fra fagtidsskrifter som ikke eller bare delvis praktiserer fagfellevurdering. Uten slike supplerende former for kvalitetssikring og tilgjengeliggjøring blir det et altfor ensidig informasjonssystem innen mange utdannings- og profesjonsområder.

Som studieleder ved LUI arbeidet jeg en del med utvikling av FoU-strategi og blant annen med styrking av publiseringstradisjoner. Noen eksempel på tidsskrifter en god del ved LUI har utnyttet og som ikke kommer innenfor det nye DBH-godkjenningsregimet er blant annet Bedre Skole, Tangenten, Norsklæreren, Arabesk. Dette er ikke publiseringskanaler med godkjent fagfellevurdering og et raskt søk i DBH-oversikten over publiseringskanaler viser at det er poengløst å publisere i alle disse tidsskriftene.

På lengre sikt er det en god strategi å etablere profesjonsfaglige vitenskapelige tidsskrifter med fagfellevurdering og DBH-godkjenning. Ved LUI er etableringen av Nordisk barnehageforskning http://www.nordiskbarnehageforskning.no/ et spennende eksempel. Men det er arbeid som krever tid og utholdenhet, og verken ved HiO eller nasjonalt finnes det støtteordninger til denne typen profesjonsfaglig nyskaping.

Iallefall i et tiår framover er det derfor ekstra viktig at HiO utvikler ordninger for å støtte og utvikle profesjonsnære kunnskapskulturer med solid kvalitet. Foreløpig virker utformingen av ODA som en ren forsterker for ensidigheter i systemene for fagpublisering og et filter for usynliggjøring av adskillig solid profesjonsfaglig publisering. Så snart som mulig bør derfor Læringssenteret og intresserte fagmiljøer komme i gang med utvikling av ordninger med supplerende kvalitetssikring som raskt kan kompensere for noen av blindsonene i dagens registreringsregime.

Eksempelet med ODA viser også at gode kunnskapsstrategier for flerfaglige profesjonsfaglige områder ikke ensidig kan bygges på meritbasert konkurranse og kvalitetsmål fra gamle fag- og forskningsområder. Det hører med at samspillet mellom FoU og profesjonsutøvelse i nye velferdsprofesjoner har fått nasjonal forskningspolitisk oppmerksomhet for første gang med den seineste forskningsmeldingen "Klima for forskning" Stm302008–09. Uten lange og solide tradisjoner og med svak samlende infrastruktur vil slike nykomlinger i forskningssystemet sikkert ikke utvikler seg om en bare satser på Matteusprinsippet. Derfor er det ekstra viktig at det HiO gjør etter eget initativ ikke ukritisk gjentar og forsterker ensidigheter i den nasjonale forskningspolitikken.

Hilsen
Harald Jarning
Dosent i pedagogikk
Pedagogisk utviklingssenter

Det er prisverdig at HiO er med på utviklingen i retning av enklere tilgjengelighet til faglige publikasjoner. Vi må imidlertid ikke undervurdere de utfordringene som ligger i å kreve (eler forvente) allmenn registrering i ODA. Som en av de få som har gitt meg i kast med å registrere i ODA har jeg noen tanker om dette.

- ODA krever at publikasjoner må leveres i PDF. Dersom utgiver av ulike prinsipielle eller byråkratiske årsaker ikke stiller PDF-filer til rådighet (og det skjer...) krever det at ansatte må læres opp i å lage PDF-filer av god nok kvalitet.

- Dersom PDF-filer lages lokalt (slik det åpnes for i ODA) risikerer vi ulike versjoner av publikasjoner: forlagets og forfatterens i institusjonsarkivet. Disse kan variere med hesyn til sidetall, layout osv.. Dette er uheldig i forhold til å referering og henvisninger. Et vitenskapelig arbeid må være 100% etterettelig på alle vis, og fortrinnsvis gjøres tilgjengelig i kun en utgave.

- Ved ODA-opplasting er det en mulighet for å laste opp manuskript i tre ulike kategorier: innsendt manus/preprint, akseptert fagfellevurdering/postprint og forlagets publiserte versjon.
Opplasting av preprint må unngås. Jeg mener denne kategorien bør strykes. Aksepterte postprint-versjoner må man også ha en sunn skepsis til (av årsaker nevnt ovenfor).

- Nytten av ODA avhenger av om hvorvidt det brukes. I dag er det økende antall publikasjoner som er tilgjengelige på andre måter: e-book og online-tidsskrift. Det er ikke mange som søker i institusjonsarkiver. Dersom det skal bli fler, og for at institusjonarkiver i det hele tat skal ha noen misjon, må de kobles til biblioteksdatabaser.

En lang rekke forskere og forfattere gjør også egne publikasjoner tilgjengelige på personlige nettsider - et medium man selv har full kontroll over og som er lett å finne fram til.

Bare tiden vil vise om ODA har en plass i online-publiseringsmarkedet.