Feilslått fusjonsplan
Situasjonen ved Høgskolen i Oslo – landets største høgskole med 12000 studenter og 1100 ansatte – har de siste ukene vært spent, tildels dramatisk. Styret og rektor har valgt å presse igjennom et vedtak om fusjon med Høgskolen i Akershus på tross av at høringsuttalelsene fra høgskolens avdelinger og fagenheter i alt overveiende grad var kritiske og skeptiske og på tross av at 528 – nær halvparten av høgskolens ansatte – i dagene før det avgjørende styremøtet sluttet seg til et opprop som ba styret utsette vedtaket, ta hensyn til høringsuttalelsene og framskaffe et bedre beslutningsgrunnlag.
Alle som har drevet noen form for politisk arbeid vet av den andelen som innehar et bestemt standpunkt i et stridsspørsmål, er det som regel bare et mindretall som lar seg mobilisere til aktive handlinger som for eksempel å skrive under på opprop, delta i demonstrasjoner, gå på møter osv. Når 528 av de 1100 ansatte på kort tid sluttet til oppropet, er det en formidabel oppslutning som indikerer at kritikken av beslutningsgrunnlaget og kravet om utsettelse favner langt videre.
Vi er altså i en situasjon der landets største og viktigste høyere utdanningsinstitusjon i profesjonsfagene går inn i en komplisert og krevende fusjonsprosess der svært mange ansatte er sterkt kritiske til legitimiteten i beslutningsprosessen og der ledelsen spiller med sin kapital av tillit og en splittet institusjonsom innsats. Det er et høyt spill.
Men hva er grunnen til denne skepsisen? Er de ansatte ved Høgskolen i Oslo seg selv nok? Vil vi ikke samarbeide med andre ?
De mange som sluttet seg til kravet om utsettelse er ikke nødvendigvis i mot verken samarbeid eller fusjon. Som vi skal komme tilbake til, ville for eksempel forfatterne av denne artikkelen vært positive til en beslutning der høgskolene i Oslo og Akershus går sammen om å legge grunnlaget for en felles søknad om å bli universitet. Grunnen til skepsisen er det særdeles svake beslutningsgrunnlaget som ligger til grunn for fusjonsvedtaket.
Ingen av de sentrale spørsmålene som må avklares før man kan ta standpunkt på noenlunde forsvarlig vis, er behandlet og analysert i utredningen:
- Hva vil en fusjon koste og hvordan skal disse kostnadene finansieres i en situasjon der høgskolen allerede i utgangspunktet må kutte 30 millioner bare på årets budsjett?
- De ansatte skal inn i arbeidskrevende omorganiseringsprosesser. Hvor skal ressursene til dette tas fra?
- Undervisningsaktivitetene er allerede så beskåret at en ytterligere nedskjæring utover 30 millionerkuttet vil ramme studentene i urimelig grad. Er det forsknings – og publiseringsaktiviteten som skal bli salderingspost?
- Hvordan står spørsmålet om høgskolefusjon i forhold til høgskolens strategiske hovedmål som er å utvikle seg til å bli Norges første profesjonsuniversitet?
- Administrasjonen ved HiO, som allerede sliter tungt med mange av dagens gjøremål, vil også bli pålagt store ekstraoppgaver i forbindelse med fusjonsprosessen. Hvordan skal da de daglige og meget viktige oppgavene i en slik situasjon utføres?
Slike spørsmål er ikke analysert og besvart. Ledelsens og styrets strategi har vært: Nå må vi få vedtaket om fusjon på plass først, så får vi kartlegge kostnader og konsekvenser etterpå. Selv om styret og ledelsen gjennom det gir lærere og studenter i organisasjons- og ledelsesfag ved høgskolen nyttig anskuelsesundervisning i ikke-rasjonelle beslutningsprosesser der innhenting av informasjon i form av utredninger og høringsuttalelser først og fremst spiller en symbolsk rolle, er det forståelig at det er stor bekymring blant de ansatte som skal leve med konsekvenser som kan være alvorlige men som altså ikke er utredet.
All empirisk erfaring tilsier at fusjonsprosesser som en ledelse igangsetter uten forankring blant de ansatte som skal gjennomføre den, vanskelig kan lykkes. Det gjør det desto mer uforståelig at ikke ledelsen grep den utstrakte hånden som underskriftsaksjonen representerte med hensyn til å gå inn i en prosess som nettopp kunne befordre en slik forankring.
For mange som har uttrykt skepsis til fusjonen, er forholdet mellom en høgskolefusjon og universitetsambisjon et hovedpunkt. Høgskolen i Oslos ambisjoner om å bli et profesjonsuniversitet er ikke først og fremst begrunnet med utgangspunkt i regionale behov. Det er nasjonale kunnskapspolitiske hensyn som begrunner universitetssatsingen. Høgskolen i Oslo kjennetegnes ved å ha ansvar for profesjonsutdanninger som er viktige for velferdssamfunnet. Det er nødvendig å heve disse profesjonsfagene forskningsmessig og koble Norge til den internasjonale forskningen på disse fagområdene.
Den koblingen har vært svak i Norge, først og fremst fordi de fleste av disse utdanningene til det siste har stått utenfor den akademiske gradsstrukturen. Som landets desidert største miljø innen utdanning og forskning i disse profesjonsfagene har høgskolen i Oslo en oppgave å spille som nasjonalt lokomotiv i en slik utvikling.
Det kan godt tenkes det er gunstig å gjennomføre denne prosessen i nært samarbeid med Høgskolen i Akershus. Men det er ikke skikkelig utredet at det er formålstjenlig å gå omveien om en krevende og komplisert organisatorisk prosess som en høgskolefusjon vil være før man går løs på universitetsoppgaven. Vil ikke omveien om en krevende og komplisert organisatorisk prosess som en slikfusjon vil være, ta ressurser, oppmerksomhet og trøkk bort fra den primært faglige prosessen som utvikling mot et universitet krever? Ikke minst endringer i høgskoleledelsens retorikk gjør det naturlig å stille slike spørsmål. For der skjer det nå en glideflukt.
Det snakkes stadig mindre om den framtidige fusjonerte høgskolen og stadig mer om samarbeidet for å realisere et profesjonsuniversitet. Da er det grunn til å spørre: Hvorfor ikke gå rett løs på den oppgaven, gjerne sammen med Høgskolen i Akershus, i stedet for å bruke tid, krefter og penger på en tid- og ressurskrevende omvei?