Jeg har de siste ukene hatt en interessant innføring i høyskoledemokrati. Innføringen nådde sitt foreløpige høydepunkt under Forskerforbundets åpne møte om fusjonen mellom HiO og HiAk i P48 torsdag 22 oktober.

Som plasstillitsvalgt for NTL på JBI følte jeg meg i vår forpliktet til å sette meg inn i planene om en fusjon mellom HiO og HiAK. Jeg er i utgangspunktet ikke mot fusjoner. Jeg tror fullt og fast på HiOs universitetsambisjon, og hadde gjerne sett en fusjon der jeg følte at HiOs langsiktige faglige mål ble ivaretatt. Men da jeg leste utredningen og siden gikk på noen åpne møter, ble en bekymring vakt. Jeg forsto ikke hva dette dreide seg om.

Saken ble sendt på høring. Brorparten av høringsuttalelsene var negative eller forbeholdne. Det som forente dem var dette: Vi vet egentlig ikke hva vi skal ta stilling til. For en relativt fersk deltaker i høyskoledemokratiet var høringsreaksjonene på sett og vis betryggende. Det måtte jo bety at med det foreliggende kunnskapsgrunnlaget, ville saken foreløpig ikke bli fremmet.

Få uker senere viser det seg at fusjonen skal vedtas i første styremøte. Saksfremlegget til styremøtet takker for engasjementet, men tar i mindre grad inn over seg skepsisen hos de ansatte. Saksfremleggets bærende prinsipp er at fusjonen skal finne sted.

Innen saksfremlegget ble kjent i detalj mandag 19 oktober, hadde allerede nærmere 300 av våre kolleger på Høgskolen skrevet seg på et opprop på underskrift.no om utsettelse. Før møtet torsdag fant sted, var antallet steget til 400. Mange var begynt å reagere som meg. Hadde ikke nettopp høringene vist at forslaget var prematurt? Hva skjedde med medbestemmelsesprosessen?

Jeg gikk til møtet blant annet for å få rede på hvorfor ikke de ansattes høringsuttalelser var blitt lyttet til, og med en forventing om at 400 underskrifter ville gjøre inntrykk. Det første spørsmålet fikk jeg aldri svar på, enda jeg brakte det på bane to ganger. Det andre fikk jeg svar på, indirekte: Ikke engang 400 underskrifter gjør inntrykk.

I løpet av møtet forsto jeg derimot det essensielle i høyskoledemokratiet, og det var at jeg hadde jo ikke forstått høyskoledemokratiet! Beslutningen var allerede tatt! Selv en av de ansattes representanter i styret erklærte indirekte at han ikke hadde tenkt å ta hensyn til styrken i de ansattes betenkeligheter. Vi deltok i et møte der vi kastet bort tiden vår, på samme måten som vi hadde kastet bort tid i sakens anledning i mange runder før.

På møtet ble det hevdet at en anmodning om utsettelse for mange er et vikarierende argument for et nei. Det er det sikkert, men det er en avsporing. Det ville vært rart om det bare var ja-siden som holdt seg med vikarierende argumenter. Men like lite som det blir en god fusjon av at noen håper det, blir fusjonen avviklet av at noen er imot. Det springende punktet her er jo hvorfor en utsettelse er farligere enn å banke igjennom noe som er så svakt forankret. Hvis fusjonsideen er god, vil den jo tåle at realitetsargumentene ser dagens lys. Hvis den er god, kan en utsettelse bare skape en bedre forankring. Hastverket etterlater et bekymringsfullt inntrykk av at heller ikke tilhengerne helt tør tro på sine egne argumenter.

Personlig er jeg tilhenger av en UTSETTELSE. Jeg tror på argumentasjon. Jeg tror at de beste argumentene vil vinne. Derfor kan jeg med dette høytidelig love at jeg skal gå helhjertet og varmt inn for fusjonen i det øyeblikk jeg blir presentert for gode og substansielle argumenter for den. Inntil det skjer, er jeg mest bekymret for hva denne prosessen forteller om høyskoledemokratiet.
Birgitte Kjos Fonn, plasstillitsvalgt, NTL på JBI

Under IDF (medbestemmelsesmøtet) mandag 19. oktober spurte Forskerforbundet om hva som var hensikten med høringsrunden.

Administrasjonen valgte å ikke svare direkte på spørsmålet.

Høgskoledirektøren svarte derimot at den første utredningen hadde hatt til hensikt Å KARTLEGGE OM DET VAR GRUNNLAG FOR Å GÅ VIDERE MED DENNE PROSESSEN. Siden høringa var knytta til utredningen er det vel rimelig å tenke at formålet med utredning og høring har vært sammenfallende. (”Høringsinstansene forventes å uttale seg om hovedspørsmålene i utredningen”)

I saksdokumentet til styret viser oppsummeringa av høringene at det nærmest er et unisont ønske om at det må foreligge et bedre beslutningsgrunnlag før styret gjør et prinsippvedtak om å fusjonere med HiAk.

DERMED SER LEDELSE OG ADMINISTRASJON AT KLARSIGNALET ER GITT.

Tidligere studieleder Mette Tollefsrud ved avdeling LUI har svært få av de ansatte ved avdelingen ”i ryggen” når det gjelder sin uforbeholdne støtte til fusjon mellom HiO og HiAk nå – uten ytterligere konsekvensutredninger. Det er omfattende motstand mot fusjon ved vår avdeling. Vi hadde en ”prøveavstemning” over saken i et nesten fulltallig personalmøte i høst. Det var overveldende flertall for at fusjon ikke var tilstrekkelig utredet enda. De fleste – for ikke å si ”alle” er positive til ytterligere samarbeid –der det ligger til rette for det. Det er også stor overraskelse å spore blant personalet som ser at LUI sin høringsuttalelse tolkes som støtte til fusjon.

Det at HiO/HiAk vil spille rollen som regionens ”redning” mht store politiske regionale utfordringer – uten at myndigheter over oss har løftet dette frem og langt mindre bevilget penger til en slik prosess ¬- kan komme til å koste oss dyrt. Det er de økonomiske konsekvensene mange ansatte frykter og ikke minst den totale ressursbindingen som en fusjonsprosess innebærer. Det kan dreie seg om enda mindre tid til undervisning, veiledning, mindre ressurser til FoU, opprettholdelse eller forverring av forholdene mht kontorplasser, pålagt utflytting fra Campus – etter en belastende samlokalisering der effektene for mange har blitt et kraftig forverret arbeidsmiljø og trangboddhet. Det er ingen grunn til å tro at departementet i særlig grad vil bidra med midler til en slik selvinitiert fusjon – selv om det i Statsbudsjettet er satt av noe til navngitte fusjoneringsprosesser i mindre sentrale strøk enn Oslo – Akershus. Generelt innebærer bevilgningene til vår sektor trangere kår om kvalitet på dagens nivå skal opprettholdes (jf Østberg 14.okt).

Grønvold viser til solid forskning som underbygger betenkeligheter ved større omorganiseringer gjennom fusjonering i offentlig sektor. En av grunnforutsetningene er forankring hos de ansatte. Det er alvorlig nok dersom ledelsen ikke lytter til Forskerforbundet og Utdanningsforbundet som til sammen organiserer de aller fleste tilsatte i undervisnings- og forskerstillinger ved HiO samt et stort antall i teknisk administrative stillinger. Enda verre er det at den samme ledelsen som daglig lovpriser satsing på FOU og universitetsutvikling- fullstendig ignorerer forskningsbasert kunnskap om fusjonsprosesser. Vi håper de ansattes representanter i styret er sitt ansvar bevisst som nettopp ”ansattes representanter”. Vi mener det er viktig at de sjekker ut hvordan stemningen er på de ulike avdelingene og ikke kun støtter seg til egen avdeling. Vi håper også at styrerepresentantene for øvrig tar inn over seg at det er stor motstand mot fusjon NÅ både fra organisasjoner, verneombud, avdelinger og avdelingsstyrer. Hvor lite støtte kan en så stor omorganisering ha før styret og ledelsen besinner seg?
Vera Berg (htv Forskerforbundet (LUI/HIO)
Aslaug A Becher (tv Utdanningsforbundet LUI/HIO)

20

Fusjonering mellom institusjoner er en utbredt strategi for ulike formål. Dette er paradoksalt. En rekke etterundersøkelser viser nemlig at FUSJONER SJELDEN GIR ØNSKEDE RESULTATER. Det er dessuten overraskende at forskerne er så samstemte.. (se for eksempel AFI –rapport 1/2007: Enerhaug og Thune: ”Organisasjonskultur og mennesker i fusjonsprosesser”).

For det første viser det seg at fusjonene blir langt mer RESSURS- OG TIDKREVENDE enn det man forventer. Et annet kjennetegn er at det nærmest er umulig å unngå at det utvikler seg MOTSTAND MOT ENDRINGER HOS DE ANSATTE. I organisasjoner innen offentlig sektor, slik som sjukehus og universiteter/høgskoler, viser undersøkelser at ’GAMLE’ ORGANISATORISKE ENHETER HAR EN TENDENS TIL ’Å LEVE VIDERE’. Tilpasningen til den nye organisasjonen er mer symbolsk enn reell. Til forskjell fra i næringslivsorganisasjoner innen privat sektor viser det seg at ledere innen offentlig sektor har ..”MANGLENDE MANDAT til å kunne styre organisasjonene mot måloppnåelse.”

I lys av at fusjoner er svært kompliserte omstillingsprosesser med usikkert utbytte, er det svært viktig at ledelse og ansatte vet HVA MAN BEGIR SEG UT PÅ hvis man skulle anbefale å fusjonere HiO og HiAk. Spesialistene innen dette fagfeltet sier at minstekravet for i det hele tatt å kunne få en mulighet til å komme heldig gjennom en fusjonsprosess, er at det er en POSITIV MOTIVASJON til stede og at prosjektet er BREDT FORANKRA i organisasjonen. Vi husker at våre rektorer la vekt på det samme da de presenterte prosjektet i ”Fyr løs” i november i fjor.

Den forestående sammenslåingen av Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Akershus har fått Forskerforbundet til ”å se rødt” (Oslostudenten nr. 6, førstesida). Det kan i lesningen virke som om nesten ”alle” er imot en fusjon. Slik er det jo ikke.
Omverdenen opplever og erfarer Oslo og Akershus som et felles arbeidsmarked, på samme måte som det utgjør et felles rekrutteringsmarked for studenter for de to høgskolene. Oslo og Akershus er den mest befolkningstette regionen i Norge og har den høyeste befolkningsveksten i landet. To Høgskoler under en paraply representerer derfor et politisk og mer slagkraftig nedslagsfelt enn to høgskoler hver for seg. Vi vil kunne snakke om regionale interesser i møte med politikere både fra Oslo og Akershus. Høgskolene kan gjerne samarbeide og danne nettverk, men realpolitisk vil de hver for seg ha særinteresser som handler om studieplasser, forskningsmidler, tilgang og bevilgninger til nye bygg. Høgskolen i Oslo er trangbodd. En samlet institusjon, med felles prioriteringer vil stå sterkere i kampen når nye statsbudsjett skal realiseres.
Samfunnsmessige endringer fordrer en tydelighet hvor institusjonen skal være når fremtida skal møtes. Noen åpenbare utfordringer er behovet for arbeidskraft innen utdanning- helse om omsorgssektoren. Høringsbrevene viser da også at det er de avdelingene som utdanner til disse sektorene som stiller seg mest åpen for en mulig fusjonering. Sykepleierutdanninga og avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier. Jeg har heller ikke glemt Avdeling for estetiske fag (tidligere Statens lærerhøgskole i forming, Oslo) som kan finne samarbeidsmønstre med Avdeling for produktutvikling på HiaK (tidligere Statens lærerhøgskole i forming, Blaker). Kanskje en må begynne der, der skoen på samfunnet trykker mest – og blant de som finner det interessant. En fusjonering handler ikke om at alle skal bytte plass, men slik jeg ser det, snarere om en samlet strategi ift dimensjonering, samarbeid, faglig og forskningsmessig nyutvikling – der det er påkrevd og faglig interessant.
Så kan en si at HiO stor nok som den er. Vi står godt på egne bein, herunder også som et fremtidig profesjonsuniversitet. Kan hende det. Like viktig er det å spørre om ”regionen” svarer det samme.
Jeg ønsker meg en prosess som er forutsigbar, som er tydelig på hvor vi skal – og begrunnelse for hvorfor. Om styret velger å gå for fusjonering i slutten av oktober – så håper jeg de bruker tid og forteller oss hvor vi skal være i 2020. Prosessen fordrer involvering, profesjonalitet og tydelighet mot et felles mål. Om styret stiller seg negativt må de også gi oss alternativene. Jeg tror ikke på omkamper, eller utsettelse. Omkamper betyr utmattelse. Utsettelse er en mer salgbar førsteparole for et nei. Jeg sier grønt lys - for fusjon nå.

Mette Tollefsrud
Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier

22

Jeg gjengir her tre innlegg/uttalelser som berører dette med bredde og dybde. Per Lilleengens begeistring om forventning om både bredde og dybde (1) bør reflekteres av innlegget til Erik Døving (3)

(1) (fra gamlerektorene, 20.aug) – ”En fusjon vil også gi spennende utdanningsporteføljer, fortsetter Lilleengen. – Tenk bare på den store bredden og dybden det vil bli blant annet i lærerutdanningen. Dette gir fantastiske muligheter.”

(2) (Erik Grønvold , 20. Sept_etter høringene)) Ansatte i overlappende studier som formgivning, kunst (design), håndverk (EST) og sykepleie (SU) ser altså for seg at samordning kan være ønskelig.
Dette bekrefter synspunktet som har kommet fram, nemlig at det er sammenslåing av overlappende/like studier som først og fremst gir potensiale for faglig utvikling. ”Konsentrasjon og spissing” var også budskapet fra Stjernø-utvalget og ”profilering” har vært et slagord for vår rektor.

(3) (Erik Døving, 20.august) Ein stor høgskule vil få større strategisk handlekraft, det er isolert sett rett, men denne analysen er lite relevant for HiO-HiAk. HiO og HiAk porteføljer har lite til felles. Ein fusjon vil dermed berre bety at det blir endå fleire lite relaterte studier under same tak, ein ny høgskule vil dermed bli eit fragmentert konglomerat med marginale eller ingen stordriftsfordelar. HiO treng ei styrking og utdjuping av fagmiljøa, men HiAk kan berre bidra med lite relaterte fag utan synergiar med HiO. Ein fusjon vil gje ein meir omfattande meny av utdanningar, ein slags one-stop-shopping. Men ein høgskule er ikkje som eit supermarked der studentane plukkar litt av det og litt av det andre. For den som har bestemt seg for å bli sjukepleiar er det heilt irrelevant om høgskulen samtidig tilbyr journalistutdanning og revisorutdanning. For oss i fagstaben er det likeeins: Den faglege synergien er minimal og for fagleg samarbeid er det dessuten klare stordriftsulemper. Ein større høgskule vil naturleg nok ha større politisk slagkraft. Men er det verkeleg naudsynt gjennomføre ein kostbar fusjon for at rektor skal få meir gjennomslag i departement og storting? Rektorane for dei to høgskulane kan vel samordne sine initiativ utan å ein omfattande fusjonsprosess bak seg

Noen formuleringer om forholdet mellom forskningssatsing og fusjoneringsprosess:


At det i disse tider samtidig er stor skepsis til et fusjoneringsprosjekt, henger sjølsagt sammen med at man er engstelig for å sette strategien på spill. Strikken er strukket langt. Mange opplever vel at vi står i fare for å "ta så mange jern i ilden at den slukker." (Erik Grønvold - SAM)


Å utvikle seg mot et universitet er først og fremst en faglig prosess - en svært krevende sådan.Nye doktorgradsprogram må utvikles,krafttak må tas for å øke forskningsaktiviteten og forskningskvaliteten ved alle høgskolens enheter, fagansatte må gis mulighet og ressurser til videre utvikling opp mot professornivå, faglig infrastruktur, f.eks. bibliotektjenester, må bygges opp til det nivået som kreves på et universitet Å bygge den faglige plattformen som realiseringen av universitetsmålet krever, forutsetter at vi - ledelse og ansatte - har fullt fokus på den oppgaven i de nærmeste årene.

Å fusjonere to høgskoler er først og fremst en organisatorisk prosess - en svært krevende sådan. Å bygge denne nye organisasjonen, krever at vi - ledelse og ansatte,- har fullt fokus på den oppgaven de nærmeste 2-4 årene.

Fordi begge oppgavene er så krevende og fordi begge vil kreve fullt fokus om vi skal klare å løse dem på en forsvarlig måte, er vi nødt til å velge hvor vi skal begynne - hvilken av dem som skal komme først. For meg er det ikke tvil om at det må være målet om profesjonsuniversitet. (Ragnar Audunson-JBI)




Selv om det er grunn til å anta at det er det samme personalet – den samme ledelsen – som vil være aktive deltakere i begge, er det likevel snakk om to høyst ulike prosesser.

Den ene – sammenslåingen – med et primært utdannings og organisatorisk siktemål. Den andre – universitetet – med et primært forskningssiktemål; styrking av HiO som forskningsinstitusjon i tillegg til utvikling og drift av nye doktorgradsprogrammer.

Disse ganske ulike siktemålene vil kunne svekke vilkårene for å lykkes, - i realiteten med begge prosesser. Det er her grunn til å understreke at HiO fortsatt står overfor store oppgaver i utviklingen av en tydelig og gjennomgående forskningsledelse, et svært viktig vilkår for en utvikling til universitet. (Lederne for forskningsprogrammene).

19.august 2009.

VEDR. FUSJON MELLOM HIO OG HIAK
Utdanningsforbundet ved Høgskolen i Oslo støtter ikke at en fusjon mellom høgskolene i Oslo og Akershus gjennomføres ved utgangen av 2011. Samordning mot en eventuell fusjon må skje mer gradvis ved at
institusjonene innleder et forpliktende samarbeid på enkelte områder der det er regionalt behov, for eksempel slik det nå er gjort i forbindelse med førskolelærer utdanning. Dette kan også være aktuelt på andre studie- og fagområder og i forbindelse med forsknings- og utviklingsarbeid. Vi erfarer imidlertid at også et begrenset studiefaglig samarbeid er krevende ressursmessig.

Høgskolen i Oslo har vært gjennom en samlokaliseringsprosess som for enkelte avdelinger har hatt betydelige konsekvenser når det gjelder arbeidsmiljø og slitasje på medarbeidere. En fusjon vil motvirke den samlende bevegelsen som var intensjonen med denne prosessen. HiO står foran store utfordringer når det gjelder arbeidet mot akkreditering som universitet. Fagmiljøer, administrasjoner og forskningsmiljø trenger ro til å være offensive i denne sammenheng. En fusjon vil kreve mye ressurser i tillegg til det den faglige og ekspansive virksomheten krever til daglig. Lærerutdanningen er under omstrukturering noe som også innbærer ekstra bidrag fra faglig ledelse, hver enkelt lærerutdanner og fagligadministrativt personale.
Det er uklart hvilken presserende eller kritisk situasjon fusjon mellom HiO og HiAk nå er ”svaret” på og dette ”svaret” finner vi heller ikke i den foreliggende utredning. Utdanningsforbundet støtter en videreføring og forsterkning av det samarbeid som allerede er etablert før ytterligere utredninger gjennomføres og eventuell fusjon realitetsbehandles.

20

Fusjonering mellom institusjoner er en utbredt strategi for ulike formål. Dette er paradoksalt. En rekke etterundersøkelser viser nemlig at FUSJONER SJELDEN GIR ØNSKEDE RESULTATER. Det er dessuten overraskende at forskerne er så samstemte.. (se for eksempel AFI –rapport 1/2007: Enerhaug og Thune: ”Organisasjonskultur og mennesker i fusjonsprosesser”).

For det første viser det seg at fusjonene blir langt mer RESSURS- OG TIDKREVENDE enn det man forventer. Et annet kjennetegn er at det nærmest er umulig å unngå at det utvikler seg MOTSTAND MOT ENDRINGER HOS DE ANSATTE. I organisasjoner innen offentlig sektor, slik som sjukehus og universiteter/høgskoler, viser undersøkelser at ’GAMLE’ ORGANISATORISKE ENHETER HAR EN TENDENS TIL ’Å LEVE VIDERE’. Tilpasningen til den nye organisasjonen er mer symbolsk enn reell. Til forskjell fra i næringslivsorganisasjoner innen privat sektor viser det seg at ledere innen offentlig sektor har ..”MANGLENDE MANDAT til å kunne styre organisasjonene mot måloppnåelse.”

I lys av at fusjoner er svært kompliserte omstillingsprosesser med usikkert utbytte, er det svært viktig at ledelse og ansatte vet HVA MAN BEGIR SEG UT PÅ hvis man skulle anbefale å fusjonere HiO og HiAk. Spesialistene innen dette fagfeltet sier at minstekravet for i det hele tatt å kunne få en mulighet til å komme heldig gjennom en fusjonsprosess, er at det er en POSITIV MOTIVASJON til stede og at prosjektet er BREDT FORANKRA i organisasjonen. Vi husker at våre rektorer la vekt på det samme da de presenterte prosjektet i ”Fyr løs” i november i fjor.

Verken utredningsperioden eller tida etter 1. april og fram til ferien kjennetegnes av et bredt engasjement i høgskolen. KLARER VI Å REISE DEBATTEN i løpet av den siste måneden? Spesielt savner jeg INNSPILL FRA ENTUSIASTENE!! – og jeg håper at mine kolleger som jeg satt sammen med i utredningsutvalget nå snarest vil utdype sin anbefaling om å innrette oss mot en fusjonering. Det er urimelig at rektor og høgskoledirektør skal være de eneste ’stemmene’ som skal promotere den nye fusjonerte institusjonen utad. Saken er dessuten av så stor betydning - og reiser spørsmål som både vedrører enkeltavdelinger/enkeltenheter og forholdet MELLOM enhetene. Derfor trenger vi også ’signaler’ fra de ulike enhetene FØR de skriftlige uttalelsene sendes enkeltvis fra avdelingsstyrene m.fl. til administrasjonen. Så vidt jeg kjenner til, er det skepsis å spore på SAM, LUI og JBI !

19

Mette Marit besøker HiAk den 8.juni. Burde hun ikke ha ventet til etter fusjonering?

Er vi på HiO misunnelige?

Kanskje litt..

men husk: Märta Louise er utdannet på HiO - og dessuten er vi nesten nabo til mora og faren hennes.

18

Mange jeg treffer sier at de ønsker å gå for en fusjonering ut fra samfunnsmessige og regionale hensyn. Det henvises ofte til uttrykket ”samfunnsansvaret” som rektor, Sissel Østberg har brukt. Når vi drøfter dette videre, blir dette med "regionale/samfunnsmessige..." veldig sammensatt og ubestemt.

Hvilke forhold er det som først og fremst er viktig for deg, Sissel? Er det for eksempel:
- regionens behov for grunnutdanning (bachelor)
- regionens behov for videre- og etterutdanning
- innovasjon knytta til virksomheter (metoder/produkter/patenter)
- kontakt med praksisfeltet (praksisperiodene)
- kontakt med praksisfeltet/virksomheter i form av utviklingsprosjekter og forskning
- kontakt med etatsledere/virksomhetsledere med tanke på å oppnå strategisk styrke/regionalpolitisk innflytelse (jf. Rogaland, Hedmark…etablering av fonds/finansiering av professorater etc.)

17 (dvs17. innlegg)

I det nylig reviderte statsbudsjettet gjentar departementet at ..”nye studieplasser bør sees i sammenheng med pågående eller nye samarbeidsprosesser mellom to eller flere institusjoner som har som mål skape større grad av konsentrasjon og bedre arbeidsfordeling i sektoren”. Treffes vårt fusjoneringsprosjekt av denne målsettinga?(som dreier seg om de faglige sidene). Antakelig IKKE. Ser vi på fagporteføljen i både HiO og HiAk, så ser vi fort at begge institusjonene ivaretar (noe) ulike fagområder – og de enkelte enhetene er store (dvs godt konsentrerte) – også i HiAk. Her ser vi eksemplarisk ivaretakelse av ”konsentrasjon og arbeidsdeling”. I dette perspektivet ser det altså ut til at komplementarisk fagportefølje ikke blir et pre for fusjonering, men kanskje et moment for at departementet vil sette seg imot.

PS: At våre to høgskoler i så stor grad innfrir disse nevnte hensynene er nok mye av grunnen til at Stjernøutvalget ikke viet HiO eller HiAk stor oppmerksomhet.

Jeg har i tidligere innlegg stilt meg spørrende til hvorfor samfunnsoppdraget blir mer påtrengende i åra framover. Siden jeg foreløpig ikke har fått noe svar i disse spaltene på hva som menes med ”samfunnsoppdraget”, får jeg avvente dette spørsmålet. I dette innlegget vil jeg derfor ta for meg to momenter som er vektlagt i sammendragskapitlet (kap 2), nemlig (1) viktigheten av at HiO må følge opp fusjoneringstrenden i sektoren og (2) behovet for rask økning i studiekapasiteten. Jeg velger fortsatt å ha en kritisk vinkling til saksforholdene og påstår derfor likefram at begge disse forholdene som her er omtalt som ’utfordringer’ IKKE er gyldige.

Først om fusjonering i sektoren (1): Ut fra min befatning med Stjernøutvalgets utredning, kan jeg ikke huske at det reises forventninger til HiO om å fusjonere med andre institusjoner. Det legges derimot vekt på at HiO bør spille en sentral rolle i samarbeid om forskerskoler etc. Mange hevder at fusjonering ikke var relevant fordi HiO er så stor. Det er mulig at svaret er enda enklere. HiO er nemlig Norgesmester i fusjonering. Hvilket annet fusjoneringsprosjekt innen UH-sektoren kan måle seg med vår samling av 13 statlige høgskoler? Vi starta ca 1990 – og noen vil vel si at det ble sluttført da IU flytta inn i P-35. (Vel, noen på SU sier at etableringa av HiO ikke er reell før SU er på plass i Patologibygget). I lys av denne historien, er det derfor mer interessant for mange å realisere universitetsprosjektet enn å fusjonere VIDERE. Vi har også hatt gode vibrasjoner knytta til en samla campus langs Pilestredet.

Så om økt studiekapasitet og befolkningsutvikling (2): Det er ingen grunn til å benekte at befolkningen øker i Oslo og Akershus (nå). Samtidig har vi i år erfart at finanskrisa har skapt en umiddelbar etterspørsel etter studieplasser. HiO-HiAk-prosjektet ser for seg 5000 nye studieplasser over en 5-10 års periode. La oss gå til Stjernøutvalget igjen. I Stjernø-rapporten ser vi at befolkningsveksten i aldersgruppa 20-24 år i Oslo/Akershus er 10 ganger så stor i perioden 2005 – 2015 (28%) som i perioden 2015-2025 (3%) (s35). Å bruke omorganisering gjennom fusjonering for å oppnå RASKE kapasitetsendringer kunne eventuelt vært et godt resonnement for rektor Per Lilleengen i hans første periode. Du er vel for seint ute Sissel! Vi bør også minne oss på at HiO+HiAk kun forvalter mindre enn 25 prosent av studieplassene i Oslo og Akershus.

Disse to resonnementene viser sjølsagt ikke at de to hovedmomentene i oppsummeringskapitlet er uten interesse. Men jeg vil holde fast ved at de ikke fortjener å være kronargumentene for en fusjonering.

Det er ikke bare Forskerforbundets tillitsvalgte som ser for seg tilknytningspunkter mellom HF og HiAk(se forrige innlegg). Allerede 6. november i fjor gikk HiAks styre inn for å etablere en ny tverrfaglig sammensatt avdeling med HELSE som kjerneområde. Fagområdene mat, ernæring og samfunn og drifts- og serviceledelse ble flyttet sammen med det som tidligere var sjukepleieravdelinga. ”Helse, ernæring og ledelse” er navnet på den nye avdelinga.. Hva var begrunnelsene for endringene? Sikkert flere, men i HiAks rapport- og plandokument nevnes kun én grunn, nemlig at en slik fagavdeling …”vil utvide samarbeidsmulighetene med relaterte miljøer ved HiO” (les: HF og SU) (s5).

I rapporten kan vi også lese at HiAk vil vise den grønne sida til IU. De skriver: ”Mastergraden (energi og miljø) vil komplimentere bachelorstudiet i ingeniørfag ved HiO og vil være et viktig element i en eventuell fusjon mellom HiO og HiAk”(s8). La du forresten merke til at det står komplimentere (med ”i”). Siden jeg fortsatt husker min gamle Freud, er dette sjølsagt ingen skrivefeil. Her er det et faktisk ønske om å overføre en kompliment.

En slik tolkning vil nok ikke falle i god jord på HiAk. På HiAk finner vi nemlig kanskje et av de sterkeste fagmiljøene innen atferdsanalyse i hele Europa. Da er det absolutt upassende å komme drassende med gamle Freud! At HiAk er en høyborg innen atferdsanalyse, vil representerer en spennende fagideologisk utfordring ved en eventuell fusjon. Selv om Freud ikke dyrkes i det sosialfaglige miljøet ved HiO, vil nok HiAks atferdsanalyse kunne bli hard kost. Og en ting er sikkert…. HiAk vil ikke skjule sin atferdsanalyse i grønne strømper.

Teaterarrangementet førstkommende tirsdag (26. mai) på Oslo Nye passer vel også inn under overskrifta. Vi vil nok sjekke om dere går med grønne strømper….. Mange på HiO syns forresten det har vært litt påfallende at teaterstykket er ”Les Miserables”. Ville det ikke vært greiere med ”Mamma Mia”? :-)

I den nye forskningsmeldinga ”klima for forskning” ser vi at framtidas velferd i stor grad skal bygges på utvikling innen naturvitenskapelige fagområder. Jf. dagens prioriteringer i revidert nasjonalbudsjett. Det vurderes også egne insentivordninger for de områdene hvor det er mange kvinner. Dette treffer i særdeleshet noen av våre studier og fag innen HF – og i noen grad IU.
I scenarie-drøftingene i Forskerforbundets seminar denne uka var det flere som ivret for å etablere et særskilt naturvitenskapelig fakultet i den nye institusjonen. Mange mente også at dette er nødvendig for å synliggjøre de naturvitenskapelige fag i vår ellers myk-fag-prega høgskole. Vi så her for oss at HiAks ernærings-, miljø- og kjemifag og produkdesignavdelingen kunne gå inn i et nytt fakultet sammen med HiOs IU- avdeling + bioingeniører, farmasøyter og reseptarer, bio-medisinere’, radiografer og ortopediingeniører .
I dette scenariet ble det i tillegg til det naturvitenskapelige fakultet skissert tre andre enheter (fakulteter?). Rent praktisk viste det seg at ’kabalen’ ville gå opp med ”Samfunnsvitenskapelig fakultet” plassert på Kjeller og de tre andre i Pilestredet.
(Den totale utforminga i forslaget vil bli presentert i sin helhet i et annet innlegg. De som kikker seg litt bakover i tid, vil i dette scenariet kjenne igjen enkelte hovedtrekk fra (det ikke vedtatte) flertallsforlaget i Knutstadutvalget).
Representantene fra HF fortalte at mange på HF har sett på HiO-HiAk-prosjektet som noe som IKKE berører dem. Dette utdraget viser at HF med sin sammensatte natur bygd på perspektiver fra teknologi/kjemi, rehabilitering og helse LETT kan komme i fokus ved justeringer eller store omorganiseringer. Det er jo allerede i dag en viss ’frustrasjon’ i UH-sektoren over at HiO f.eks. opererer med sjukepleier-utanninga utafor HF.

På Forskerforbundets vårseminar startet vi i dag arbeidet med å ’forme’ ulike organisatoriske scenarier for et framtidig HiO-HiAk.

En av modellene som ble lufta tok utgangspunkt i et innspill fra en Akershuspolitiker som var opptatt av å bygge et utdanningssenter for sjukepleiere liggende på Kjeller og knytta til landets mest moderne sjukehus – A-hus på Lørenskog. Tilknytninga til A-hus og mulighetene til å etablere nye praksisplasser i Akershus ble sett på som basis for å utvikle et scenarie på dette grunnlaget.

Dette forslaget impliserte flytting av all bachelorutdanning for sjukepleiere til HiAk. Det var tanker om at videreutdanningene kunne være lokalisert i Pilestredet, da det her dreier seg om mange deltidsstudier. For deltidsstudenter er tilgjengelighet/off.kommunikasjon svært avgjørende. Enkelte mente dog at masterutdanningene måtte ligge på Kjeller/HiAk og at det var uheldig å skille lokaliteter for videreutdanninger og masterstudier.

Ved rask utdyping av et slikt scenarie kunne det bli aktuelt å tenke alternativt bruk av Patologibygget.
Ledig kapasitet i Patologibygget kunne eventuelt åpne for flytting av HiAks avdeling for atferdsvitenskap (bl.a. vernepleierutdanning) til Oslo. Dette ville skape nærhet til de to/tre sosialfagutdannigene i P-35. Dette momentet ble ikke drøfta nærmere i dag.

Flytting av avdeling for atferdsvitenskap kan også tenkes til P-35, men en framført idé om å flytte IU ut av P-35 (jf Kjeller-instituttene) fikk hard motbør og ansett som helt urealistisk så lenge det er problemer med rekruttering av personale og svak studentrekruttering.

PS Motforestillingene mot ’sjukpleier-scenariet’ var sterkest hos SU-ansatte.

Debatten fortsetter i morgen. Det forventes fokus på sosialfagenheten – og ikke minst scenarier om lærerutdanning...

”Behovet for informasjon øker drastisk under omstilling. Det er av avgjørende betydning at nærmeste leder er tilgjengelig og aktivt til stede i omstillingsprosessen.

Ved å være til stede øker leder sin mulighet til forståelse av hvordan ansatte opplever prosessen(s13)......
For gjennomføring av omstillingsprosessen er det av særlig betydning å avklare og etablere støtte for mellomledernes rolle og oppgaver.(s14)”
(Utdrag fra Arbeidstilsynets : ”Omstilling? Har du husket det viktigste?”, 2008))

Forskerforbunder mener at studielederne er nøkkelpersoner i nåværende fase i HiO-HiAk-prosessen. Det er først og fremst studielederne som kan bidra til å få presentert konkrete scenarier som viser oss hvordan reorganisering av enheter f.eks. kan tenkes å styrke utdanning og FoU i samordning mellom HiO og HiAk. Forskerforbundet håper denne saken kommer på bordet i studielederforum 28. mai!

Flere av kommentarene omkring HiO-HiAk-saken har fokusert på at fusjonsprosessen vil være tids- og ressurskrevende og dermed gå ut over andre ønskede utviklingsprosesser. Andre har tilbakevist denne skepsisen med å vise til at det ”alltid er motstand mot forandringer i begynnelsen”, men at det ’går seg fort til’.

Det foreligger en god del forskningsresultater omkring fusjonering. Forskerne er ganske enige om at fusjoner er svært tids-og ressurskrevende. Dette karakteristiske trekket har vist seg sterkere i offentlige virksomheter enn i private. (jf AFI-rapporter)

(Beklager at det ikke er noe innlegg 7. mai)

Gratis utdanning for den enkelte student er et prinsipp det er grunn å kjempe for. Ser vi tegn på at gratisprinsippet er under press? Vi (HiO)opererer med egenandeler i etter- og videreutdanningssammenheng. Opererer vi med individuelle egenandeler i grunnutdanningene (bachelor)??
I rapporten (s51) nevnes det at enkelte deltidsopplegg på HiAk er "eksternt finansiert". Er dette bedrifter/virksomheter som kjøper utdanningspakker eller kreves det skolepenger fra den enkelte student?

Mange er skuffet over utredningen fordi den er preget av påstander framfor etterrettelige analyser. En av disse påstandene er blant annet at ønsket om 3 – 5000 nye studieplasser i løpet av 5 – 10 år vil bli lettere å realisere ved etablering av en ny fusjonert institusjon. Det skal være økning ved begge studiesteder. Hvis man tenker andelsmessig ut fra tallet 4000 (midt mellom 3000 og 5000) kan vi si at høgskolen i Pilestredet da skal øke med 3000 studenter i løpet av 7,5 år (5-10 år). Denne økningen vil i tilfellet bety en lavere vekstrate enn det vi har hatt i HiO kontinuerlig siden 1994 (i alle fall siden 2002).

Følgelig har HiO årelang erfaring med en slik vekst. I så måte vil den mest forutsigbare veksten kunne foregå i institusjonene slik de foreligger i dag.

HiO og HiAks regionale ansvar er sterkt vektlagt i rapporten og i debatten. Dette er et ansvar som både HiO og HiAk har ivaretatt på en god måte i alle år gjennom sine omfattende og brede studietilbud - og et stykke på vei, gjennom forskinga. Det aner oss at det likevel er noe ANNET som har utløst og begrunnet initiativet til å utrede en mulig fusjon. Nå er det viktig at DETTE ANDRE blir gjort tydelig som EN FUNKSJON i høgskolen, da det jo er dette momentet som i særskilt grad gjør det nødvendig/ønskelig med fusjonerte høgskoler.

Tittelen på utredningsrapporten "Én region - to høgskoler" kan gi assosiasjoner til at vi er regionens hjørnesteiner innen høgre utdanning. Ja, vi er absolutt viktige, men tallmesig vil vi sammenslått kun stå for 23% av studieplassene i Oslo og Akershus (med dagens tall). HiO alene står for 17,5 %

Samarbeids- og fusjoneringsprosjekter i UH-sektoren har hittil hatt problemer med å få tilført ekstra midler for å 'smøre' prosessene. I forskningsmelding "Klima for forskning" gis det klare signaler om at departementet ønsker å opprette en ordning med "strategiske samarbeidsmidler" i slike sammenhenger(9.3.3.). Meldinga viser tydelig at man ønsker å stimulere til "faglig foranket samarbeid i sektoren".

Det er ikke usannsynlig at bekymring for ressurssituasjonen, hvis vi går inn i en fusjoneringsprosess med HiAk, vil kunne bli den sterkest innvending mot prosjektet. Forskerforbundet oppfordrer ledelsen til å melde behovet for slike midler umiddelbart.

(PS: Enkelte har oppfattet at debattforumet kun er en blogg for Erik Grønvold. Hva kan det komme av? Gjør DU noe med denne saken?)

SU, LUI og SAM og administrasjonen er de enhetene ved HiO som har åpenbare fagfeller ved HiAk. Alle på HiO bør forvente at disse enhetene raskest mulig melder inn til fellesskapet hvordan de ser på konsekvensene av en eventuell fusjonering. Det er disse enhetene som med STØRST sannsynlighet vil legge premissene for hvordan de andre enhetene vil bli innpasset i en ny organisasjon. På den annen side er det også sjanser for at hvilket som helst omorganiseringsforslag vil kunne utløse dominoprosesser. Da vil vi kunne oppleve at nåværende små enheter blir ’premissleverandører’. ”Alt henger sammen med alt” er et grunnleggende premiss innen systemteorien og jeg blir ikke overrasket om vi et stykke ut i HiO-HiAk-debatten vil erfare sannhetsgehalten i dette prinsippet.

Hovedverneombud og lokallagenes styremedlemmer for Forskerforbundets ved HiAk og HiO dro på fellestur med Københavnbåten 2.-4.februar for å drøfte fusjonsprosjektet. Tidligere hovedtillitsvalgt ved høgskolen i Tromsø Øivind Ytreberg la fram erfaringene fra prosessen i Tromsø. Hans innlegg skulle vise seg å åpne øynene våre for hvilket omfang en slik prosess vil få. Mange av oss fra HiO stilte spørsmål ved om vår ledelse har innsett dette. Ytreberg gjorde det helt klart at det ikke finnes noen ’fusjon light’.

Fram til 1. april vil ulike forhold ved de to institusjonene bli dokumentert gjennom en utredning. HVILKE forhold som blir dokumentert bør ideelt styres av de PROBLEMSTILLINGER som samarbeid og sammenslåing reiser. Styringsgruppa har foreløpig formulert seks punkter omkring dette (i intensjonsavtalen). Siden prosessen - og særlig utredningsfasen - skal være av kort varighet er det ønskelig at flere enn utvalgsmedlemmer og styringsgruppa kommer med innspill. Dette debattforumet er ment å bidra til dette, men vil sjølsagt ikke fungere før det formuleres skarpe/tydelige eller kontroversielle problemstillinger. Som medlem i utredningsutvalget og lokallagsleder i Forskerforbundet kommer jeg til å legge ut noen av mine/lokallagsstyrets tanker om saken og utredningarbeidet underveis. Dette KAN bli monologisk fram til 1. april, men jeg HÅPER at det kan vokse fram noen utvekslinger og debatter. Jeg inviterer i særdeleshet de ulike fagforeningene til å gi seg til kjenne i denne kanalen i utredningsperioden.

Til tross for knapp tid har utredningsutvalget sitt første 'ordentlige' møte fredag 19. desember. Da er det ikke lang tid igjen til 1. april!

Med hilsen - og med invitt til debatt

Erik Grønvold

”Det får vi til”, skriver Kari Skrautvold i sin kommentar etter ”Fyr løs”. At vi får det til, er ikke en tilstrekkelig ambisjon for et samarbeid eller en fusjon. Minstekravet må være at vi får det BEDRE til enn i dag. En omorganisering gjennom fusjonering vil kreve betydelig oppmerksomhet og berøre organisasjonen helt ned på grasrotnivå. Det kan bety at vi setter FoU-strategi, interkult og dr.-grader på spill - og dermed mye av grunnlaget for profesjonsuniversitetet. Kari S. er også inne på tanken om at en fusjonering kan gi grunnlag for et helseuniversitet. Denne tanken blir vel noe utdypet på ”Frokostslag” den 29. november. Mer påtrengende er nok likevel det faktum at vår LUI og HiAks yrkelærerutdanning vil bli en ’koloss’ (mer enn 4000 studenter) som kan bety slutten på avdelingsenhetene. Kanskje gir det nye muligheter for å ta opp tanken om å etablere institutter som grunnenheter i den nye HOA.