Gjennom vedtaket om "den sosiale dimensjonen" i   Bologna-prosessen,   forpliktes de nasjonale regjeringene til å gjøre høyere utdanning tilgjengelig for alle, og å sørge for lik deltakelse fra mindre priviligerte grupper.

I pressemeldingen fra UFD etter møtet, framhever Utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet bl.a. at:

• Vi skal styrke den sosiale dimensjonen i arbeidet gjennom å sikre mobilitet og adgang til høyere utdanning for studenter i alle landene, uavhengig av økonomisk og sosial bakgrunn.
• Vi understreker at det europeiske området for høyere utdanning skal stimulere til utveksling av studenter og ansatte også fra andre verdensdeler.

Sosial mobilitet

Utvidet deltakelse i høyere utdanning (widening participation), og lik deltakelse fra alle lag i befolkningen, er et sentralt tema både politisk og som eget forskningsområde i mange land. Den sosiale dimensjonen handler mer om sosial mobilitet enn om geografisk mobilitet. Dette diskuteres lite i forbindelse med internasjonalisering i Norge, selv om det også her foregår en skjevrekruttering til høyere utdanning. Vi liker å tro at alle har like kår og like muligheter her i landet.

Skal den sosiale dimensjonen i Bolognaprosessen ivaretas, må det arbeides mer med lik tilgang til høyere utdanning nasjonalt. Hvilke grupper som er underrepresenterte, vil variere mellom høgskole og universitet, og mellom utdanninger. Studentenes bakgrunn målt etter foreldrenes utdanningsnivå og økonomi er viktige kriterier. Etniske minoriteter møter ofte høyere terskler og har oftere dårlig økonomi enn majoriteten. Det kreves derfor en ekstra innsats for å sikre lik deltakelse i høyere utdanning blant store grupper med slik bakgrunn.

Studieavgifter undergraver den sosiale dimensjonen

Siden utdanning i stadig større grad oppfattes som en vare og studentene som kunder, innføres eller økes studieavgifter i mange land. Alle som er opptatt av underrepresenterte grupper i høyere utdanning, er bekymret over denne utviklingen. Derfor har konferansen til European Access Network i år studieavgifter og underrepresenterte grupper som hovedtema. Dårlig eller ingen studiefinansiering fra det offentlige gjør ikke situasjonen enklere for ungdom fra familier uten økonomiske ressurser. Her har skandinaviske studenter en fordel.  

Den sosiale dimensjonen har nær tilknytning til en økonomisk dimensjon. Når den britiske regjeringen utgir en hvitbok om ”Widening participation”, og samtidig tvinger utdanningsinstitusjonene til å øke studieavgiftene gjennom krav om inntjening, tales det med to tunger.  For å motvirke skadevirkningene, er ”The Office of Fair Access” opprettet. De lager avtaler med utdanningsinstitusjonene om hvordan de skal kunne rekruttere og ta vare på mindre priviligerte studenter gjennom å bruke deler av inntektene fra studieavgifter til stipend for disse.

I stadig flere land innføres studieavgifter for utenlandsstudenter. Danmark har nylig innført en slik avgift for å begrense tilstrømningen utenfra. Der det er avgifter for alle, er avgiften gjerne høyere for internasjonale studenter enn for egne studenter. Det blir enda vanskeligere å ivareta den sosiale dimensjonen i studentutvekslingen. Selv om en mottar studenter fra fattige land, vil disse sannsynligvis komme fra relativt velstående familier. Unntak kan gjelde kvotestudenter støttet av bistandsmidler.

Stipendordninger kan ikke motvirke den skjevrekrutteringen avgiftene medfører for andre enn kanskje de aller flinkeste blant de ubemidlede søkerne, enten de er nasjonale eller internasjonale. I lengden kan vel heller ikke Norge unngå en diskusjon om studieavgifter.    

Ida Marie Andersen

Til forsiden 2-2005

Leserkommentarer til artikkelen