Utdanningsvalg – hva påvirker minoritetsungdom?

Av Ida Marie Andersen

Rekruttering krever bakgrunnskunnskap

Vi trenger kunnskap om hva som påvirker de unges utdanningsvalg for å kunne rekruttere flere studenter med minoritetsbakgrunn til høyere utdanning, særlig til utdanninger som få med slik bakgrunn velger. Forskningen om utdanningsvalg blant minoritetsungdom er fortsatt sparsom, men det er kommet noen nye bidrag som vi omtaler her. Det er også viktig å ta med funn fra studier av innvandrerforeldres holdninger og måter å utøve foreldreskap på, og vi tilføyer litt om rollemodeller. Rådgivningstjenesten i skolen kan være særlig viktig for ungdom uten foreldre med god kjennskap til utdanning og arbeidsliv.

Nye undersøkelser

To artikler i et nytt nummer av Tidsskrift for ungdomsforskning (1/2010), bygger på undersøkelser som utfyller hverandre. Kristinn Hegna gjør rede for funn basert på en longitudinell undersøkelse blant ungdomsskoleelever (LUNO). Hun har studert endringer i utdanningsaspirasjoner etter kjønn, klasse og minoritetsbakgrunn. Mariann S. Leirvik har dybdeintervjuet 23 unge voksne med indisk og pakistansk bakgrunn, for å finne ut hvilken innflytelse foreldrene har på utdanningsvalget til de unge. Andre forskere har funnet at sosiale forskjeller snarere reproduseres enn utjevnes i skolesystemet.

Endringer i utdanningsaspirasjoner

Hegna har i sin undersøkelse delt elevene fra 9. og 10. trinn inn i åtte kategorier, med gutter og jenter både fra majoritet og minoritet inndelt etter middelklasse- og arbeiderklassebakgrunn. Slik får hun tak i forskjeller i utdanningsaspirasjoner etter kjønn, klasse og minoritetsbakgrunn, og endringer det siste året før videregående.

Like muligheter er ikke nok

Det er to effekter av klasse som må endres hvis en har utjevning som mål, i følge teorier som Hegna viser til. For det første påvirkes fordelingen av karakterer av foreldrenes utdanningsnivå, og karakterene har betydning for hvilke muligheter eleven har senere til utdanning og jobb. For det andre påvirkes de unges yrkesvalg og studieaspirasjoner av deres sosiale bakgrunn. Selv om elever med arbeiderklassebakgrunn har samme karakterer som andre med middelklassebakgrunn, sikter de likevel mot kortere utdanning. I tillegg må en også ta hensyn til kjønnsforskjeller. Et utdanningssystem som tilsynelatende gir like muligheter er altså ikke nok til å skape utjevning, påpeker Hegna.

Stiler oftere mot høyere utdanning

Det er tidligere påvist at minoritetsungdom ikke helt følger det samme mønsteret som en finner blant majoriteten. Det ser ut til at de med minoritetsbakgrunn er mer polarisert, på den måten at en gruppe klarer seg dårlig, mens en annen gruppe gjør det svært bra og søker høyere utdanning. Sammenligner en med majoritetsgrupper med samme klassebakgrunn, er det en tendens til at minoritetene har bedre karakterer og oftere stiler mot høyere utdanning. Studievalget deres er konsentrert om visse profesjoner og fagområder, mens andre utdanninger som lærerutdanning er lite populært.

Skiftende aspirasjoner

Hegna skiller mellom ideelle og reelle aspirasjoner. Utviklingen mot å bli stadig mer realistisk er tidligere blitt oppfattet som en lineær utvikling og modning, mens en i nyere forskning hevder at ungdom skifter mellom ulike mål og kan pendle mellom jobb og utdanning.

Sosiologiske teorier vil i motsetning til de psykologiske teoriene legge vekt på at ytre faktorer påvirker aspirasjoner og yrkesønsker, som diskriminering, kulturelle forventninger, klasseposisjon, kjønn og minoritetsbakgrunn.

Minoritetsjenter med middelklassebakgrunn flinkest

I ungdomsundersøkelsen LUNO har en spurt de unge selv, for å få et bredere bilde av deres holdninger og erfaringer. 27 % av respondentene hadde minoritetsbakgrunn [1] . De unge ble spurt både i 9. Og 10.klasse, for å se på endringer i deres ønsker. Blant minoritetsguttene med middelklassebakgrunn er det svært mange som oppgir aspirasjoner om lang høyere utdanning allerede på 9.trinn.

I følge Hegna varierer utdanningsaspirasjonene etter et kjent mønster: ”Jenter har høyere utdanningsaspirasjoner enn gutter, og elever med foreldre i middelklassen har høyere utdanningsaspirasjoner enn elever med foreldre i arbeiderklasseyrker”.

Forskjellen etter minoritets- og majoritetsbakgrunn er slik: ”Minoritetsungdommen har høyere aspirasjoner enn majoritetsungdommene. Størst andel med aspirasjoner om høyere utdanning finner vi derfor blant minoritetsjenter med middelklassebakgrunn, mens vi finner lavest andel blant arbeiderklassegutter med majoritetsbakgrunn [2] ”. Hun konkluderer med at den sosiale reproduksjonen i utdanning viser seg allerede i 13-14 årsalderen, og enda sterkere året etter når elevene skal velge studieretning i videregående opplæring.

De vet hva som forventes

Majoritetsgutter med middelklassebakgrunn øker sine aspirasjoner mest det siste året. Blant de unge med minoritetsbakgrunn øker nesten halvparten sine aspirasjoner uansett gruppe. Undersøkelsen viser imidlertid ikke hvor sterke ambisjonene er, i følge Hegna. Majoritetsgutter med middelklassebakgrunn ser ut til å ta det rolig helt til de skal velge studieretning i videregående, men da vet de antakelig hva som forventes av dem, antar Hegna. Hun mener en finner en parallell i en undersøkelse om middelklassejenter på en vestkantskole i Oslo [3] . Forskerne fant at jenter som var tredje generasjon med høyere utdanning tok det med ro, men endte etter hvert opp med høyere utdanning. Døtrene til kvinner som kom fra bygda til byen for å ta utdanning hadde klarere ambisjoner. Forskjeller i mobilitetsdriv ble brukt som forklaring. En ekstra driv for å oppnå sosial mobilitet er også blitt anvendt som forklaring på minoritetsungdoms søken etter utdanning.

Glasstak for arbeiderklassegutter?

Hegna synes det er påfallende at så mange arbeiderklassegutter senket sine aspirasjoner da de skulle søke videregående. Hun spør om det finnes et ”glasstak” for enkelte gutter fra arbeiderklassen. Var det karakterene som var hindringen, slik at det er den primære effekten av klasseforskjeller som gjorde seg gjeldende? Eller tar de avstand fra skoleflinkhet og akademisk utdanning, og identifiserer seg mest med yrker som ikke krever høyere utdanning?

Rollemodeller

Betydningen av gode rollemodeller er ikke nevnt i de undersøkelsene som omtales her, men vår erfaring fra rekrutteringsarbeid er at slike modeller har stor betydning. Særlig hvis det er noen de unge kan identifisere seg med. Studenter som trives med studiene, og unge voksne som er i arbeidslivet etter endt utdanning, eller andre som er synlige gjennom media, har stor påvirkning. Foreldre og andre i oppvekstmiljøet fungerer også som rollemodeller. Det kan være noe av forklaringen på at klasse gir slike utslag i utdanningsvalg.

I artikkelen ” Modeller for mangfold ” har vi formidlet en litt spesiell historie som illustrerer hvor viktig det er å finne en rollemodell å se opp til:

Janus Bakrawi er blitt en kjent skuespiller i Danmark. På Unesco-konferansen ’Modeller for mangfold’ fortalte han om en oppvekst hvor han lette etter fotfeste og en rollemodell å støtte seg til. Med polsk mor, palestinsk far og oppvekst i Danmark, følte han seg splittet og havnet i en offerrolle.

Så oppdaget han en kjent filmskuespiller han kunne se opp til. ”Rollemodeller kan brukes til å ta grep om eget liv”, sa Bakrawi. Dermed endres også omgivelsenes atferd og respons. Han fant ut at det ikke er viktig hvor en er fra. Det er mulig å føle tilhørighet ved å være seg selv.

Foreldrenes betydning for utdanningsvalg

Mariann Leirvik har undersøkt hvorfor unge med pakistansk og indisk bakgrunn opplever det som viktig å innfri foreldrenes utdanningsønsker. Hun har kalt artikkelen ”For mors skyld”, siden de 23 unge hun intervjuet oppfatter utdanningen de satser på som uttrykk for takknemlighet overfor foreldrene.

De unges egen forståelse

Leirvik ville undersøke om generelle teorier om sosial klasse og utdanningsatferd er egnet til å forklare minoritetsungdoms utdanningsvalg. Hun ville ha tak i de unges egen forståelse av hva som driver dem, og hvordan foreldrene påvirker deres ambisjoner og valg. I artikkelen sin retter hun først søkelyset mot normene mellom foreldre og barn. Dette er normer som har sammenheng med foreldrenes forankring i et pakistansk eller indisk miljø, med sterk familietilhørighet og tette nettverk.

Forpliktelse og gjensidighet som norm

Det er særlig tankegangen om tilbakebetaling knyttet til en norm om forpliktelse og gjensidighet mellom foreldre og barn som vektlegges av Leirvik. En ny avhandling om norsk-pakistanske kvinners hverdagsliv i transnasjonale familier av Bjørg Moen (Tilhørighetens balanse, 2009), handler også mye om den samme normen. Moen fant at kvinnene og familiene har en transnasjonal tilknytning som handler om gjensidig nytte og forpliktelser. Familiesamhold er viktig for å imøtekomme både en generasjonskontrakt og en migrasjonskontrakt. Men hun fant mange variasjoner i hvordan folk organiserte sitt hverdagsliv og tilpasset seg familienettverket.

I en rapport kalt ”Foreldreskap og ungdoms livsvalg i en migrasjonskontekst” (Aarset og Sandbæk 2009) beskrives også et mangfold blant foreldrene og deres balansegang mellom ulike hensyn i en eksilsituasjon. Undersøkelsen er basert på intervjuer med fokusgrupper. Foreldrenes påvirkning på de unges valg av utdanning, har nær sammenheng med andre livsvalg som ekteskap, verdivalg og livsstil. Derfor gir også de to sist omtalte rapportene nyttig innsikt, selv om det ikke er utdanning som er i fokus.

Foreldrenes perspektiv

Foreldrene som ble intervjuet i undersøkelsen om foreldreskap var engasjert i barnas skolegang, og de var bekymret for at særlig guttene kunne havne i dårlige miljøer og begynne med rus og kriminalitet. De sa de var strengere mot døtrene, og bekymringen var da gjerne hva andre kunne si og tro om dem.

Foreldrene oppfattet det slik at norsk barnepolitikk og oppdragelse legger stor vekt på barns rettigheter. Dermed finnes det ikke noen tydelige grenser, mens de selv som innvandrerforeldre får et negativt fokus. De mente at skolen tar fra dem deres autoritet som veiledere overfor barna. Derfor anbefales det her at foreldresamarbeid tar hensyn til foreldrenes perspektiv for å komme dem i møte. Det minnes likevel om at det må være elevens beste som er viktigst for dem som opplever ekstrem kontroll hjemmefra.

Mange foreldre beskrev forholdet til barna som et tillitsforhold i rapporten om foreldreskap, og i følge forskerne ble det synliggjort at foreldrene befinner seg i en forhandlingssituasjon hvor det er mange hensyn å ta. Forskerne påpeker faren for stereotypisering av innvandrerforeldre ved å problematisere dem på måter som en sjelden utsetter norskættede foreldre for. De understreker derfor at flere temaer som ble diskutert gjelder foreldre generelt.

Utdanning gir familien anseelse

Utdanningshistoriene hos Leirvik belyses gjennom fire eksempler, som viser variasjon i utfallet av foreldrenes forventninger. Bildet som tegnes har likhetstrekk med det forholdet norskættet ungdom har til sine foreldre. Hun diskuterer ulike teorier om utdanningsatferd, og påpeker noen forskjeller. Det er viktig å ta hensyn til foreldrenes migrasjonshistorie og selve migrasjonsprosessen, hevder hun.

For minoritetene er det ikke bare posisjonen som en synlig minoritet i det norske samfunnet som er viktig. Foreldrenes sosiale posisjon i deres etniske nettverk ser ut til å bety like mye. Barnas utdanning gir familien anseelse. I tillegg til gjensidigheten mellom foreldre og barn, mener Leirvik at en stå-på-holdning som bidrar til ekstra innsats er en annen norm som gjerne overføres.

Rasjonelt og kulturelt

Både rasjonelle vurderinger og kulturelle praksiser påvirker de unges ambisjoner og utdanningsvalg, i følge Leirvik. Eksemplene fra intervjuene som er valgt, viser at foreldrenes forventninger både kan gi positive utslag i form av et ekstra ”driv”, og virke destruktivt og skape frustrasjon. De unge kan ha internalisert foreldrenes ønsker og oppfatter det som egne valg. Noen foreldre godtar også at de unge gjør andre valg enn de hadde ønsket. Men press fra foreldrene kan også være destruktivt, særlig hvis de har urealistiske forventninger som de unge ikke har mulighet til å innfri. Tar de unge en utdanning de ikke har interesse av, har andre studier vist at dette kan føre til manglende fullføring, i følge Leirvik.

Takknemlighetsgjeld

De unge som ble intervjuet av Leirvik, opplevde at de sto i takknemlighetsgjeld til foreldrene, fordi de har ofret mye for å gi dem mulighet til å ta utdanning og få et bedre liv. Det er særlig problematisk at foreldrene har ønsker om noen få profesjonsutdanninger som de mener kan gi status i eget miljø og god inntekt. Mange av de intervjuede inngikk likevel kompromisser ved at de valgte en annen profesjonsutdanning, men viste sin takknemlighet ved å ta høyere utdanning og å vise god oppførsel. Siden de fleste bor hjemme i studietiden, utsettes de også for sterk sosial kontroll.

Leirvik understreker at en vet for lite om mekanismene som påvirker utdanningsvalgene til unge med norskfødte foreldre. Det kan tenkes at disse foreldrene har en lignende påvirkning på sine barn [4] , selv om migrasjonsbakgrunnen er spesiell for minoritetene. Derfor er det vanskelig å si hvor mye som er likt og hva som er forskjellig. Selv om foreldrenes påvirkning betyr noe for alle, mener Leirvik med støtte i annen forskning at foreldrenes utdanningsønsker antakelig betyr mer blant etterkommere av innvandrere.

Familieøkonomi og kunnskap

Andre faktorer ble også trukket fram av de unge i intervjuene, som foreldrenes økonomiske ressurser, deres kjennskap til utdanningssystemet, antakelser om jobbmuligheter, lønn og status, og de unges egne interesser.

Skolerådgivernes betydning for utdanningsvalg

Rådgivningstjenesten i ungdomsskolen og videregående skole beskrives i den nye utredningen ”Mangfold og mestring” (NOU 2010:7). Feil valg av studieretning i videregående opplæring er en viktig årsak til frafall, og her kunne rådgiverne hatt en viktig oppgave. Den andre oppgaven som knyttes til rådgivningstjenesten er støtte til de som sliter med gjennomføringen av videregående opplæring. I følge evalueringen etterlyser rådgiverne mer kunnskap. Det er tilbud om etter- og videreutdanning ved en del læresteder, men det er ikke et krav at rådgiverne deltar.

Det finnes anbefalinger om kompetansekriterier for yrkes- og utdanningsrådgivere, men for de fleste består kompetanseutviklingen fortsatt av korte kurs og konferanser, i følge en ny evaluering av rådgivningen (Buland m.fl. 2010). Relativt mange rådgivere i ungdomsskolen oppfatter ikke at de har noen særlig påvirkning på frafallet senere, mens rådgiverne i videregående opplæring i mye større grad mener de kan bidra til å forebygge frafall.

Utdanningsdirektoratet har satt i gang et forskningsprosjekt for å kartlegge og evaluere rådgivningen i videregående, for yrkes- og utdanningsveiledning, sosialpedagogisk veiledning, og oppfølgingstjenesten for dem som har sluttet.

Feilslått rådgivning

I forbindelse med den oppsøkende virksomheten for å rekruttere minoritetsstudenter ved Høgskolen i Oslo, har vi gjennom flere år stadig møtt studenter og unge voksne som forteller om dårlig rådgivning. Det er påfallende at de ofte er blitt anbefalt å senke sine ambisjoner, og at de til og med er blitt anbefalt et bestemt yrke innenfor yrkesfaglig studieretning på sviktende grunnlag [5] . De som har fulgt rådet, har fortalt at de har angret på studievalget. Andre har ikke hørt på rådgiveren, og er glad for det. Historiene vitner om manglende kunnskap om veiledningsmetodikk. Krav om formalisert rådgiverutdanning har vært foreslått, men er ikke gjennomført [6] .

Trenger bedre kompetanse

Det finnes lite forskning om rådgivningens rolle overfor minoritetselever og deres foreldre. I følge kildene i NOU-utredningen, oppfatter mange rådgivere dette som en utfordring de mangler kompetanse til å løse. Østbergutvalget som har levert utredningen, foreslår at det flerkulturelle aspekt skal inn i kurs for rådgivere, og at minoritetsspråklige med behov må sikres utvidet yrkesveiledning. Hvordan dette skal sikres uten at det stilles krav om formalisert veiledningskompetanse og ressurser til slik veiledning, er uklart. Nye rapporter om rådgivning spør også hvordan den skjulte rådgivningen til lærere skal kvalitetssikres (Mathiesen 2010).

I NOU-utredningen vises det til kilder hvor det framgår at rådgiverne mener de trenger mer kunnskap om kultur, og det hevdes at: ”uten kjennskap til hver enkelts kulturelle bakgrunn, vil all rådgivning og veiledning ha problemer” (s. 219). Hva er kultur knyttet til her? Oppfattes kultur som noe statisk medbrakt fra foreldrenes hjemland? Innvandrere fra samme land kan i så fall ha nokså ulik kulturell ballast, som forvaltes forskjellig i eksil. Innvandrere påvirkes også av migrasjonsprosessen og av forhold i sitt nye hjemland.

Interkulturell kommunikasjon

En tidligere artikkel i MaiA handler om ” Multikulturelt perspektiv på veiledning ”. Et sentralt budskap her er at veilederen må få tak i forforståelsen hos den som skal veiledes. Samtidig må ”veilederens egen bakgrunn, verdier, holdninger og måter å agere på inngå som en bevisst del i veiledningssituasjonen, fordi dette virker inn på forforståelsen i forhold til den veiledningssøkende”. Det handler altså ikke bare om de andres kultur, men om interkulturell kommunikasjon.

Minoritetsrådgivere

IMDI har opprettet et prøveprosjekt med 30 minoritetsrågivere ved videregående skoler i flere fylker, først og fremst for å forebygge tvangsekteskap. Dette er skoler med høy andel minoritetselever. Rådgiverne skal blant annet bidra med dialog mellom skolen og minoritetsforeldre. Dette kan forhåpentligvis åpne for dialog om utdanningsvalg og andre spørsmål også. Undersøkelsen om Foreldreskap og ungdoms livsvalg (Aarset 2009) ble bestilt som kunnskapsgrunnlag for denne virksomheten, og er omtalt tidligere. Det gjenstår å se hvor vellykket dette prosjektet har vært.

Kilder

Buland, Trond m.fl. 2010. Skolens rådgivning – på vei mot framtida? Delrapport 1 fra evalueringen av rådgivningen i skolen i Norge. Trondheim: SINTEF, Teknolgi og samfunn.

Hegna, Kristinn. Endringer i utdanningsaspirasjoner gjennom ungdomsskolen – kjønn, klasse og minoritetsbakgrunn. I: Tidsskrift for ungdomsforskning. 1/2010, 89-104.

Leirvik, Mariann Stærkebye. ”For mors skyld”. Utdanning, takknemlighet og status blant unge med pakistansk og indisk bakgrunn. I: Tidsskrift for ungdomsforskning. 1/2010, 23-47.

Mangfold og mestring. Flerspråklige barn, unge og voksne i opplæringssystemet. Oslo: Kunnskapsdepartementet / Østbergutvalget. (NOU 2010:7).

Mathiesen, I.H., T.Buland og B.Bungum. 2010. Kjønn i skolens rådgivning – et glemt tema? Trondheim: SINTEF. Teknologi og samfunn.

Moen, Bjørg. 2009. Tilhørighetens balanse. Norsk-pakistanske kvinners hverdagsliv i transnasjonale familier. Oslo: NOVA. (Rapport 13/2009).

Aarset, M.F. og M.L. Sandbæk. 2009. Foreldreskap og ungdoms livsvalg i en migrasjonskontekst. Oslo : Institutt for samfunnsforskning. (Rapport 2009:7).

[1] Definert som unge med to utenlandsfødte foreldre. Bare 4 % av disse hadde bakgrunn fra vestlige land.

[2] Det betyr ikke at de er uten ambisjoner, men de stiler gjerne mot håndverksyrker med fagbrev som ikke krever høyere utdanning etter videregående opplæring.

[3] Nielsen, H.B. og M.Rudberg. 2006. Moderne jenter. Tre generasjoner på vei. Oslo: Univ.forlaget.

[4] Det er for eksempel et faktum at noen prestisjetunge profesjoner ”går i arv” blant noen norskættede familier.

[5] Se for eksempel intervjuet med Usman Choudri i forrige utgave av MaiA.

[6] I Sverige har det vært krav om en toårig rådgiverutdanning i ganske mange år.