Så flink du er og gratulere og utrolig interessant!
fra meg som har kuttet ut DKS for en stund

Jeg har ikke lest din avhandling,men oppslaget på Hio sin forside.Jeg synes din konklusjon er skremmende lesning hvis den representerer den allmenne holdningen blant lærere i Norge, i deres møte med Den kulturelle skolesekken.
"Maktskjevheten" er et begrep brukt i presentasjonen som setter meg helt ut av spill, og bare forsterker min oppfatning av læreren/skolens ide om kunstneren som får penger til å reise rundt og male på vegger og synge sanger og spille teater i gymsaler rundt omkring i distriktene.Som lever fett på penger fra kulturrådet, hvilket er greit det, bare vi får bestemme hva de skal male og fortelle oss om. Skal det ligne på det de selv lærte var pedagogisk oppbyggende i sin egen udnannelse, eller skal det represesentere nettopp noe annet?. Det en selv som lærer ikke er, eller allerede representerer i skolen?.
-kunstnerne er overrepresentert i media, mens lærerne er fullstendig underrepressentert.? Så rart. Kunstneren er tross alt utøveren i denne sammenhengen, og som Svein Gundersen skriver i sitt innlegg, "valgt ut av en jury", før han/de får stråle rundt på skolene.
Kunstneriske innslag i skolen, det være seg teater, innstallasjoner, billedkunst, performence....er skapt rundt de premissene av at det skal formidle noe til sitt publikum i kraft av det det er . Kanskje det er der problemene ligger. At det er vanskelig for skolene å snakke om det DKS gjester skolene med.Det at ting er uforståelig er i seg selv noe,at det bråker, er stygt og overraskende.
Jeg er utdannet skuespiller ved Statens teaterhøgskole og kommer selv fra en liten by i Nordland.
Jeg tror ikke det var Total teatret sin forestiiling med fjorten menn som løp i ring og rapte en halvtime, som gjorde at jeg ble skuespiller. Men jeg tenker fortsatt på den forestillingen og undres over hva de ville si.Da var jeg ti år. Tove Caroline Knudtsen var der ofte og sang med Rikskonsertene i Gymsalen.Hun husker jeg som den som takket nei til å bli kulturminister for noen år tilbake.Men hun sang fint. Og det trenger vi også!

Det å fremstille vinnerne av Gullsekken i 2007, prosjektet JAM!, kun som "en gruppe som røykbombet kommuneadministrasjonen" er et klekkelig eksempel på skandalefokusert/tabloid journalistikk - dette er på linje med dekningen av festspillenes egenproduksjon Vildanden hvor det eneste(!) som kom frem i mediene var at stykket var altfor langt og at regissøren tisset på scenen. Stipendiat eller artikkelforfatter (hvem som har valgt ord eller fokus) får sikkert en lett vei inn i dagens tabloidpregede presse.

Forøvrig, og mye mere interessant, JAM! var et prosjekt som satte elevene i fokus ved at de arrangerte workshops for å lære bort verktøy til å kunne uttrykke seg i det offentlige rom - at elevene og hverken kunstnerne eller lærerne skulle forme meningene deres. Et fint merkepunkt på turneen deres var at elevene ved en skole de var på fant ut at de ville demonstrere for å få en Mc Donalds til tettstedet der de var. Selv om samtlige av JAM! personellet ikke var særs positive til Mc Donalds politikk var det viktige at elevene fikk ytret sine meninger, ikke kunstnerens eller lærernes. Elevene gikk så i spektakulært demonstrasjonstog for Mc Donalds.

Hvis dette er kroneksempelet til stipendiaten i en artikkel vad navn "Kunstnerhelter med for mye makt" spør jeg: Hvor ligger den angivelige 'for store' makten til JAM! ?

Jeg har ikke lest arbeidet ditt, men responderer ut fra oppslaget på HiO-nytt. Det er en interessant og i mine øyne også meget norsk debatt du reiser. Da Skolesekken var i sin begynnerfase, leste jeg følgende i et tidsskrift: kunstnerne måtte bare ikke tro at Skolesekken var til for dem, men for skolen og barna. Jeg holdt på å dette av stolen, og tenkte på det feltet jeg visste noe om - på teatergruppene som produserte på et knappest mulig budsjett, på skuespillerne, som på turneene sov på gymmatter for å gjøre forestillingen billigst mulig for skolene..

Ja, de var glade i arbeidet sitt, og ville gjøre mye for å få arbeide med kunst. De hadde faktisk noe på hjertet også, noe de syntes var så viktig at de tross vanskelige produksjonsforhold, manglende støtte, dårlig lønn og ubekvem arbeidstid gjennomførte sin visjon: å komme til barn og unge med et annet språk enn det daglige og faglige, gi sitt publikum en duft av en annen verden, gjennom visuelle og meningsbærende opplevelser. De fortalte historier om menneskenes liv, og i gode stunder opplevde det unge publikummet kanskje et skjebnefellesskap med de voksne utøverne.

Dramapedagogen og teaterregissøren Helge Reistad har påpekt at kunstnere som lager teater for barn og unge bør ha en pedagogisk forståelse, en viten om barnets utvikling og behov. Mange av de som har turnert med forestillinger i skolene har hatt både teaterfaglig og pedagogisk bakgrunn, og en unik evne til å kommunisere med gruppen de spiller for. Jeg håpper dette kan være tilfellet også for mange av billedkunstnerne, uten at jeg kjenner dette feltet så godt.

Har kunstnerne definisjonsmakt i Skolesekkordningen? Ikke nødvendigvis. Ordningen holder på å bli kraftig institusjonalisert. Faren er at rådende trender i stor grad kommer til å prege uttak av forestillinger, og også initiering av nye prosjekt. Det er f.eks ikke kunstnere som sitter i uttakskomiteene som tar ut prosjekter til turneer - det er heller tearetikere vi har utdannet fra høgskoler og universitet + det kommunale og fylkeskommunale kulturbyråkratiet. At en jury ga prisen for beste kunstprosjekt til en gruppe som røykbombet kommuneadministrasjonen er det ikke kunstnerne som har bestemt - det er en jury som har bestemt dette. Det hadde vært morsomt å vite hvor mange kunstnere som satt i den juryen.

Høgskoler og universitet slåss for akademisk frihet. Kunstnerne skaper, som akademikerne, på sitt beste ny viten, og ny innsikt. De er våre kolleger, og hvorfor i all verden skal vi bidra til å mistenkeliggjøre dem som gruppe. La oss heller arbeide for at kunstnerne får reell innflytelse i Skolesekken. La dem fortsette å komme med en duft av en annen verden, med sitt skeive syn på verden, med sine provokasjoner - i sin egen personlige form, og uavhengig av mote og trender. Den sjansen må vi ta. Gode pedagoger har uansett full anledning til å forberede og bearbeide stoffet, både før og etter et kunstnerbesøk - å hevde noe annet er tull.

Tenk om vi for en gangs skyld kunne takke landets kunstnere for innsatsen de gjør! Vi vil ikke alltid få den kunsten vi ønsker oss, men det må vi leve med. Kunst skal ikke være utelukkende bestillingsverk. Vi får ikke alltid den læreren vi ønsker oss heller. Læreren er i realiteten mer påtvunget elevene enn noen kunstner noengang kommer i posisjon til å være. Det pedagogiske arbeidet, også det kunstpedagosiske, skal skolen gjøre innenfor det budsjettet skolen allerede har. Skolesekken skal nettopp være et møte med noe annet.

Med denne lille situasjonsrapporten fra mitt felt (teater) ønsker jeg at noen forfølger problematikken fra en annen vinkel, og ønsker en debatt velkommen.

Gratulerer med godt gjennomført arbeid og lykke til videre!

Men en enda større gratulasjon og takk for å sette fokus på den kjevhet som finnes mellom lærer og kunstner i Den kulturelle skolesekken. Du har tydeliggjort det som før var en sterk mistanke om at lærer ble tilsidesatt i disse prosjekter med hverken mulighet til forberedelse eller oppfølging. Disse prosjekter blir, uten faglig pedagogiske forankringer, morsome (og spennende?) happenings. Vi får håpe at avhandlingen får konsekvenser for en videre behandling av DKS med lærere som medspillere.

Det er ikke alle med rekrutteringsstipend som leverer sin avhandling på normert tid. At du leverte 5 dager før stipendperioden gikk ut er imponerende.

Ønsker deg lykke til i ditt videre arbeid!