– Det er ønsketenkning å tro at man kan få ungdom på skråplanet til å slutte med kriminelle handlinger ved å skape kunstige felleskap og harmoni, sier Bengt Andersen ved Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier.

Stipendiaten ved Høgskolen i Oslo har evaluert Oslo Røde Kors sitt kriminalforebyggende prosjekt URO, og i rapporten kritiserer han prosjektets hovedmetode for å drive hjelpearbeid.

Kjemien må stemme

URO er basert på en metode hvor man bruker frivillige til å skape relasjoner mellom dem selv og ungdom med rulleblad. Tanken har vært at disse relasjonene skal få ungdommene til å skifte sosialt eller geografisk miljø – og til sist få et liv uten kriminalitet og narkotikamisbruk.

– Men ideen om at tilfeldig utvalgte frivillige skal komme inn og bli venner med vanskeligstilte, og så få de vekk fra skråplanet, fungerer ikke i virkeligheten. Det er helt klart problematisk å basere et hjelpeprosjekt på relasjonsbygging, sier Andersen.

– I et prosjekt som URO er man avhengig av at kjemien mellom de to partene stemmer. De frivillige har vært gjennom en tidkrevende utvelgelsesprosess før de ble med i prosjektet, men tydeligvis er ikke dette nok. For med en liten gruppe frivillige å plukke fra, er det ikke så enkelt å få til god kjemi på bestilling.

Bengt Andersen har ikke tro på hovedarbeidsmetoden til det kriminalforebyggende prosjektet URO. (Foto: Christine Gulbrandsen)

Samtidig mener han metoden sårbar, fordi det skjer mye i livene til både ungdommene og de frivillige. Flytting, graviditet, sykdom og jobbskifte er eksempler han trekker frem.

– Disse faktorene påvirker hvor ofte de kan møtes og hvor tette bånd de får. Det holder ikke å treffes en gang i måneden og tro at det vil få ungdommene til å endre livsstil, sier Andersen.

Praktisk hjelp best

Han mener derimot at UROs sterke side har vært den tette oppfølgingen de to ansatte i prosjektet har gitt ungdommene. De har vært tilgjengelig for URO-ungdommen på mobil til alle døgnets tider og de har fungert som ungdommenes advokater i møte med offentlige etater.

Ifølge Andersen er det de tradisjonelle tiltakene som det å legge til rette for praktisk hjelp som er den aller beste måten å få ungdommer på rett kjøl igjen.

– Hjelp ungdommene med praktiske ting, som for eksempel med å gi de skoleplass, jobbmuligheter eller bolig. Dette har mye større innvirkning på livene deres enn tilfeldige relasjoner.

Færre lovbrudd

Selv om Andersen mener de frivillige har hatt liten betydning for URO-ungdommenes utvikling, sier han at prosjektet tross alt har oppnådd gode resultater.

– For fem av prosjektets ungdommer kan det se ut som om URO-deltakelsen har hjulpet dem på bedre veier. Disse har hatt en klar reduksjon i registrert kriminalitet. Likevel er det vanskelig å måle i hvor stor grad URO kan ta æren for dette, sier stipendiaten.

Andersen mener at prosjektet har vært et klart hjelpende supplement til arbeidet politiet, kommunen og barnevernet gjør for å få ungdommene på rett kjøl igjen.

[Christine Gulbrandsen]

Leserkommentarer til artikkelen