Etter flere år med midlertidige ansettelser i skolen, ønsket hun å få en bachelorgrad som gir en formell kompetanse. Gjennom hele livet har hun søkt etter mer kunnskap, og det har hun tenkt å fortsette med.

Ghazalas historie viser hvordan en innvandrerkvinne kan tilpasse seg skiftende omstendigheter og utnytte nye muligheter til å lære underveis.

– Språk er nøkkelen til alt, og heldigvis er jeg glad i språk, sier Ghazala.

Giftet seg som 16-åring

– Jeg hadde bare gått ett år på videregående skole i Peshawar i Pakistan da jeg giftet meg som 16-åring. Mannen min hadde reist til Danmark og fått jobb der, så jeg flyttet dit og gikk inn for å lære meg dansk. Etter hvert fikk jeg også en fabrikkjobb, og jeg skaffet meg førerkort. Familien flyttet så tilbake til Pakistan, men i 1986 kom vi til Norge fordi mannen min fikk jobb her gjennom en fetter.

– Jeg forsøkte å finne et norskkurs jeg kunne delta på, men på den tiden var det ikke noe tilbud til arbeidsinnvandrere. Det var også veldig viktig for meg å kunne data hvis jeg skulle komme videre med utdanning og jobb. Da den eldste av de tre barna begynte på skolen, brukte jeg enhver anledning til å få kontakt med skolen. Siden min datters klasse var tokulturell, var det to klassekontakter, og jeg ble den ene. Det var også to lærere, og både den andre klassekontakten og lærerne ble mine venner.

– Barna mine deltok i alle slags aktiviteter og hadde mange norske venner. Dermed ble jeg kjent med familiene deres. Jeg er en åpen person, og jeg ser ingen begrensninger ut fra religion eller kultur, bare det er gode mennesker. Det er ikke noe problem å ta vare på sitt eget og samtidig respektere andres verdier.

Stolt av norske venninner

Ghazala er stolt av sine norske venninner. Hun opplever at hun kan snakke om hva som helst med dem, mer enn med sine landsmenn. Flere ganger nevner hun en god venninne som senere døde av kreft, men som motiverte og hjalp henne med lekser da hun gikk på voksenopplæringen for å få studiekompetanse.

– Den yngste sønnen gikk i barnehage og den eldste på ungdomsskolen da jeg tok opptaksprøven til voksengymnaset. I pausene på skolen måtte jeg kjøre varer for mannen min, som drev en butikk. Siden han arbeidet lange dager, måtte jeg ordne alt hjemme og ta meg av de tre barna i tillegg til skolegangen.

– Mannen min ønsket at jeg skulle være selvstendig, og utdanning er nødvendig hvis du vil ivareta dine rettigheter og lykkes med noe. Vi kommer begge fra velstående hjem hvor kvinner hadde en sentral plass. Min far var professor, og han har hele tiden vært et forbilde for meg når det gjelder utdanning. Det var også viktig for meg å være et godt forbilde for barna mine. En må ha tro på seg selv for å gjennomføre en utdanning ved siden av andre plikter. Etter to år på skole hadde jeg studiekompetanse.

Begynte som lærervikar

Ghazala jobbet som lærervikar et par år før hun begynte på allmennlærerutdanningen. Hun hadde gått der i tre år, men fikk ikke tatt slutteksamen før de igjen flyttet til Danmark og bodde der et par år. Da mannen ble utsatt for en arbeidsulykke, søkte hun jobb på en skole i Oslo og flyttet tilbake til Norge. Hun trivdes godt på denne skolen, og hadde vikariater der i tre år som tospråklig lærer. Men hun fikk ikke fast jobb der.

Da Ghazala begynte på faglærerutdanningen for tospråklige faglærere i 2006, var barna voksne og klarte seg bra. Hun fikk fritak for noen fag fordi hun hadde gått på allmennlærerutdanningen tidligere, og avsluttet studiet i år. Hun sliter med en kronisk sykdom som medfører at det kan bli for slitsomt å jobbe i skolen. Derimot kan hun tenke seg å jobbe deltid med voksenopplæring, som hun gjorde mens hun var på yrkesrettet attføring etter hun ble syk.

Seks språk

Ghazala mener hun har mye erfaring som hun kan bruke til å veilede og støtte andre. Hun kan også seks språk, som kan komme til nytte. Hun har et stort internasjonalt nettverk, og er både på Facebook og Twitter.

– Det er så mange kvinner som trenger hjelp og veiledning, også blant studenter. Jeg har drevet mye med frivillig arbeid, og blant annet vært nestleder i ’Overseas Women Network Norway’. Nå har jeg opprettet min egen organisasjon, en interkulturell kvinnegruppe, hvor kvinner med ulik bakgrunn kan møtes. Jeg står fram for å motivere andre til å satse på utdanning og å lære mest mulig gjennom å delta i samfunnet og være åpen for kontakt.

– Jeg liker å være orientert. Hele tiden er det viktig å lære noe nytt, så jeg deltar stadig på seminarer og konferanser, leser aviser og går på kurs. Har blant annet tatt datakurs og Norsk trinn 3. Jeg ville lære grammatikken ordentlig. Under valgkampen leste jeg partiprogrammer.

Bokintervju

Det er nylig utgitt ei bok om de første innvandrerne fra Pakistan, og der er Ghazala intervjuet. Ei ny bok om de første innvandrere fra mange land er planlagt, og hun har lovt å bidra der også. Det er viktig at de som vokser opp her får kjennskap til denne historien, sier Ghazala.

– Jeg har aldri opplevd noe rasistisk. Når det klages over dette, sier jeg at det finnes fordommer over alt, også i pakistanske miljøer. Et gammelt ordtak sier at når du retter en pekefinger mot noen, så peker tre fingre mot deg selv. Så se først på deg selv, sier jeg.

– Baksnakking legger jeg ikke merke til, og jeg føler at jeg blir respektert blant mine landsmenn. Jeg er en positiv person. Min venninne som nå er borte, hadde en plakat hvor det sto: ”Tenk positivt, og det positive vil gro!”. Det tror jeg på, avslutter Ghazala.

[Ida Marie Andersen]

• Denne saken er hentet fra MaiA nr. 3 - 2009

Leserkommentarer til artikkelen