Hei Mette

(innlegg 38)

Du reiser et interessant spørsmål, Mette. Samtidig dukket uttrykket ..”Å rette baker for smed” ” fort opp når jeg leste innlegget ditt.

Under svar til prorektor Trine Haugens ”Korreksjon” ga jeg uttrykk for at responsene på Jenssen og Terums innlegg faktisk har vært ganske mangfoldige. Jeg er derfor litt overraska over at din, isolert sett, relevante problemstilling presenteres akkurat i denne sammenheng.

Deltakerne har vært mange – og representer nok samla sett et meningsmangfold som korresponderer med standpunkter hos et FLERTALL (!) av de ansatte. Her har vi nå uttalelser fra rektor og prorektor, høgskoledirektør, styremedlem og varamedlem i høgskolestyret(varamedlemmet også leder for Utdanningsforbundet), hovedverneombudet, hovedtillitsvalgt og andre sentrale tillitsvalgte for Forskerforbundet og NTL, en dekan og en senterleder og en del andre (deriblant du, Mette (på vegne av flere)).

Jeg vil tru at folk med spesialkompetanse på ”nettatferd” vil mene at denne debatten pirret uvanlig mange til skriving.

Vera Berg har i en kommentar til saken i går kommet med noen beskrivelser av diskusjonene forut for omorganiseringen i 1994 som jeg finner grunn til å kommentere. Jeg har registrert at flere husker en annen virkelighet enn den jeg har av situasjonen for høgskolene i Oslo og Akershus i årene 1991-1994. Fra mitt ståsted den gang (som seksjonsleder for høgskolene i departementet) var det en ganske uryddig og turbulent situasjon i denne regionen som vi fra departementets side i flere omganager måtte bidra til å få på rett kjøl. Det gjaldt først og fremst faglig organisering/avdelingsstruktur.To brev fra januar og juni 1993 vil dokumentere departementets holdning til disse spørsmålene. Det var i alle fall ikke departementet som den gangen gikk inn for disiplinorientert avdelingsorganisering.
Disse brevene blir lagt ut på hjemmesidene for HiO-HiAk i morgen, da de kan være nyttige for drøftingene om faglig organisering også i 2010.

Det snakkes mye om demokrati og behovet for demokrati. I den sammenheng vil jeg tilføre følgende:

Er det ikke et paradoks at debatten, her på nettet - og tidvis også på allmøtene bærer preg av et "elitepreg" i betydningen at det er noen få som som snakker på vegne av mange? (ja jeg er helt sikkert med i den kategorien)

For ordens skyld har jeg telt - og med forbehold om en og annen feil vil jeg vise en tendens med denne debatten som utgangspunkt:

Herværende debatt rommer i skrivende stund 33 innlegg. Det er 17 personer som har skrevet. Tre personer står alene for nesten halvparten av innleggene. (Grønvold, Meyer og CR Olsen). Ytterligere fire innlegg kommer fra rektoratet (Østberg og Haugen), seks innlegg er undertegnet fagforeningene (Salvesen, Kjos Fonn, Berg og Andreassen), (her kan en også ta med Grønvold og Meyer som også representerer FF) To av innleggene er svar fra de som artikkelen handlet om (Terum og Jensen) - og resten blir i denne sammenhengen, unnskyld uttrykket, "slengere" som meg.

Er ikke det et paradoks for hele debatten - at få mennesker, på en så stor høgskole skal styre debatten på vegne av "alle"?

Jeg mener det er et problem for mangfoldet. Og jeg lurer på hva fagforeningene tenker om det? Eller motsatt: er fagforeningene fornøyd med tingenes tilstand? Mener fagforeningene de skal kjøre sin "linje" eller har de også et ansvar for ansatte som mener noe annet?

Så vil kanskje noen mene - jammen det er jo bare for alle å skrive! Og med hvilken rett kan jeg kritisere de som faktisk skriver. Nei - det er ikke noe forsøk på munnkurv, knebling av debatt. Men jeg mener vi har fått en debatt (iallfall på nettet) som hindrer og passiviserer folk fra å delta.

- Og jeg er ikke med på at det handler om at folk ikke har tid til å engasjere seg. Og som en replikk til det: Hvis folk ikke engasjerer seg, hvordan kan en da vite hva folk tenker, mener..?

I denne debatten går stadig ordene ”mener” og ”mening” igjen. Det etterlates et inntrykk av at det er nok å basere viktige beslutninger om fremtiden på ”meninger”. Men viktige beslutninger er ikke et spørsmål om tro og tvil, men om et best mulig faktagrunnlag.

De aller fleste ansatte er glade i og lojale mot arbeidsplassen sin, og som følge av dette opptatt av en best mulig utvikling for HiO. Dermed vil de også la seg overbevise dersom argumentene er konkrete og relevante, med andre ord dersom faktagrunnlaget taler for at en gitt utvikling er best for institusjonen de jobber ved.

Følgelig er det også feilaktig når vi som tillater oss å stille spørsmål systematisk blir henvist til som ”fusjonsmotstandere”. De fleste av oss har ikke forutsetninger for å være verken for eller mot fusjonen.

Med hensyn til hvorvidt fusjonen blir krevende, er nettopp problemet at det er sparsomt med slike faktagrunnlag. Terum og Jenssen mener at vi ”tror” noe annet enn dem om dette. Vi blir dermed tillagt ”meninger” om fremtiden som vi ikke har, og heller ikke har forutsetninger for å ha. Det eneste vi har forholdt oss til i denne diskusjonen, er hva som står i universitetsstrategien. På side 16 i rapporten går det for eksempel klart fram at den nye institusjonen vil få ”en rekke utfordringer”, og at en del av dem kommer på toppen av det som er felles for hele UH-sektoren. Når det så i samme avsnitt står at man samtidig må ha ”fokus på framtidige utfordringer og strategier for å håndtere utfordringene (sic) og rette fokus (sic) inn mot universitetssatsingen”, er det naturlig å lese dette slik at det i første omgang er fusjonen som utløser de ekstra utfordringene.

Hvis det nå ikke er fusjonen som betinger en rekke ekstratiltak, må det jo være universitetssatsingen. I så fall reiser det spørsmål om det er universitetssatsingen som nødvendiggjør 90 % bachelorundervisning og økt satsing på etter- og videreutdanning på toppen av betydelig økt forskningsvirksomhet. Dette er det viktig for oss som ansatte å få vite.

Hva angår påstandene om at ”enkeltpersoner” uttaler seg på nettet om fusjonen, gjør vi oppmerksom på at vårt innlegg ble lagt ut på oppdrag fra et fellesmøte for begge fagforeningene ved JBI.

Gunhild Salvesen, FF, JBI
Birgitte Kjos Fonn, NTL, JBI

Hva er det du holder på med, rektor? Er du i ferd med å legge bevisbyrden over på de ansatte, eller rettere sagt: Er du i ferd med å legge bevisbyrden over på de ansatte som tydelig gir til kjenne sin kritikk av så vel prosessen som produktene som er lagt fram så langt? Du har selv hatt mandat og myndighet til å bemanne et stort antall utredningsgrupper. Du har holdt vanlige ansatte utenfor, det vi fikk var grupper som i det alt vesentlig besto av ledere på ulike nivåer. Som man reder, så ligger man. De får ta ansvaret som har det.

Ledelsen har det overordna ansvaret for å sikre at store og tunge prosesser forankres i de faglige miljøene. Men du har rett i at forankring skal mange bidra til. Og om vi ved Høgskolen i Oslo ikke hadde hatt et aktivt Forskerforbund og et meget dyktig og etterrettelig Hovedverneombud, ville nok forankringa vært enda dårligere enn den er i dag. Du spør hva disse to instansene bidrar med for at sammenslåingsprosjektet forankres. Men som Erik Grønvold helt riktig påpeker: Det prosjektet er ikke Forskerforbundets prosjekt. Men ellers har du vel også selv registrert hvordan både Forskerforbundet og Hovedtillitsvalgt bidrar: De komme på alle allmøtene, de forbereder seg og leser det som legges fram, de stiller spørsmål og kommer med kommentarer, de deltar på veven og de deltar i få og til dels spredte diskusjoner som er på avdelingene. De leverer godt gjennomarbeida høringsuttalelser. De setter seg inn i litteraturen på ulike områder som prosessene omfatter. Ikke minst: Forskerforbundet har under hele marsjen holdt åpne møter for alle ansatte.

Involvering. Hvilken forståelse har du av hva involvering er for noe? Hva ser du på som forbindelseslinjer mellom forankring og involvering?

Mens forankring har i seg en rekke viktige tekniske komponenter, som gode utredninger, gode høringsrunder og en profesjonell sammenstilling av de høringsuttalelser som kommer, allmøter osv osv; vil involvering ha forankring i bunnen, men i tillegg bygge på noe så vanskelig som TRO PÅ AT NOE NYTTER, tro på at ikke alt allerede er bestemt, tro på at noen faktisk lytter, opplevelsen av engasjement som følge av at mange stemmer kommer fram, at det ikke bare er allmøter på allmøter, men at de er GODE, interessante, bringer spenningen fram. Hvordan kan noe bli involvert på allmøter hvor enten rektor eller utredningslederne leser opp sine lysark, hvor tida til spørsmål er begrensa, hvor spørsmål og kommentarer ofte arkiveres i det store sorte hullet. (Noen hederlige unntak har vi hatt.) HVORFOR IKKE INVITERE TIL EN PANELDEBATT? Kanskje skulle de to høgskolene bruke noen av SAK-midlene til et møte på litteraturhuset? GJØR NOE. GJØR NOE ANNET.

Det er ikke uten morskap jeg leser at ledelsen skal sørge for en STOR involvering til høsten, når høringa kommer på utredningen om faglig organisering. Men du kan ikke bestemme deg for at folk skal involveres i en prosess som ikke er godt forankret.

Om du som rektor skal komme til våre personalmøter, la oss da slippe nok en gang å høre om HVORFOR vi skal bli universitet (flere ansatte kan begrunen det langt bedre selv), eller hvorfor de regionale utfordringer tilsier en fusjon med HiAK. Du og dine hjelpere kritiserer kritikerne for å gjenta sine anklager. Kan sikkert være noe i det. Kan det ha å gjøre med at dere over uforholdsmessig lang tid har gjentatt og gjentatt og gjentatt og… Få av oss trenger dine begrunnelser. Det vi trenger er en åpen og ekte nysgjerrighet fra din side. For hvem vet, Sissel Østberg: Kanskje ville du tjene på å sette deg ned og lytte til de innspill som kommer fra ansatte?

I vennlighet,
Bennedichte Olsen

Jeg har under prosessen hele tida forsøkt å argumentere for at strategiske veivalg og faglig organisering må begrunnes i vårt samfunnsmandat hvor vår primæroppgave er å utdanne profesjonsutøvere. Jobben er å bidra til videreutvikle profesjon- og praksisisfeltet gjennom forskning og utviklingsarbeid. Med dette som utgangspunkt mener jeg Strategidokumentet er bra. Den har en tydelig i sin profesjonsforankring og tar til orde for en styrket dialog med arbeidslivet. Som delvis skeptiker til universitetssatningen er jeg mer positiv etter å ha lest strategien, fordi jeg mener å se en skjerpet profesjonsprofil. En profil jeg var redd skulle svekkes gjennom universitetssatningen.

Til diskusjonen: Jeg savner en argumentasjon som ligger ”utenfor oss selv”. Argumentasjon som ikke bare føres med interne argumenter.

Også har jeg tenkt på følgende: Uavhengig av en HiO/HiaK fusjon…ville vi ikke uansett vært nødt til å omorganisere virksomheten? Til dere kollegaer som ønsker universitet, men ikke fusjon: Kunne en universitetssatsning foregått uten "strategiske forflytninger” og opprettelse av eks nye fakulteter - som en del av vår nye universitetsprofil..?

Jeg mener en fremtidig fusjon med Hiak må sees som en del av det store bildet. Jeg er ikke engstelig for at det blir verken mer, eller mindre slitsomt. På kort sikt vil alltid endringer koste, spørsmålet er hvor mye insitusjonen og dermed samfunnet får igjen på sikt. Horisonten er ti femten år fremover. Jeg mener universitetssatning i kombinasjon med fusjon gir oss muligheter til å legge kortene på nytt, i lys av en mer fremtidsrettet og tydelig profesjonsprofil enn den vi har i dag.

Det er 16 år siden 1994 og nesten ti år siden Knutstadutvalget. Samfunnet ”der ute” er styrende for hvordan vi som organisasjon skal organisere- og posisjonere oss for fremtida. Faglig omorganisering er en del av dette bildet. Om det skjer innad på campus i en radius på 5-600 meter, eller om en forlenger radiusen til å innbefatte Kjeller - mener jeg prosessene blir mye av de samme. Jeg mener HiAk bidrar styrker det regionale nedslagsfelt og trekker oss i riktig retning og legger sine opparbeide master og doktorprogram i potten. Det må jo være bra for universitetetssatningen.

Det har så langt jeg vet, med noen unntak, vært den samme faglige og avdelingsvise organiseringen ved HiO siden 1994 (?). I 2003, la Knutstadutvalget frem sin innstilling til høring – etter nesten ett års arbeid. Dengang var ikke organisasjonen beredt til å gå inn på organisatoriske endringer. Begrunnelsen da, som i dag var blant annet manglende analyse. Les hele rapporten med flertall- og mindretallsinnstillinger på denne lenken:
http://www.google.com/search?q=Knutstadutvalget%2C+mindretall&rls=com.microsoft:no&ie=UTF-8&oe=UTF-8&startIndex=&startPage=1

men spørsmålet er altså om en kan tenke seg en universitetsstrategi – uten at det også må finne sted organisatoriske forflytninger? Det vil si at fakulteter / institutter / sentre .. og deres beliggenhet – legges på nytt?

Strategi for universitetssatsing skal vedtas i juni. Faglig organisering skal vedtas i desember. Dvs. at de to vedtakene kommer i riktig rekkefølge, slik Vera påpeker at de bør.
Forankringen er en prosess som vi alle må bidra til skal skje. For det første skjer det en gradvis økende forankring gjennom deltakelse i selve utredningene og i påfølgende høringsrunder. Det legges opp til stor involvering i første del av høstsemesteret når alternativene til faglig organsiering er på høring. For det andre møter rektoratet nå fortløpende tilsatte på personalmøter rundt i avdelingene og på sentrene. Vi møter også studentene ved bla. å være tilstede på forsamlingsmøtene. I disse møtene reises det spørsmål, det fremmes kritikk og det foreslås alternative strategier. Det er spennende. Forankring betyr ikke at alle skal være enig i alt, men at flest mulig skal delta og oppleve at saken angår dem. For å få dette til, må vi bruke flere arenaer, ikke bare nettet.
Mitt spørsmål til Forskerforbundet, hovedvernombudet og andre som er opptatt av forankring mer enn av motstand mot sammenslåingen: hvordan bidrar dere til at sammenslåingsprosjektet blir forankret?
Hvis dere først og fremst er imot hele sammenslåingen og/eller universitetssatsingen, forventer jeg å få presentert argumentene imot. Hva er dere uenige i ndg faglig profil på universitetssatsingen? Hvoran mener dere at vi skal ta vårt ansvar i forhold til de regionale utfordringene?
Ndg LUI vil ledelsen gjerne stille opp på personalmøtet 19.5. Håper det kan bli en fruktbar dialog om kjernepunktene i universitetsstragien og andre ting dere er opptatt av.
Sissel Østberg
rektor

Historisk bevissthet
En meknad til Dag Jensen og Lars Inge Terum fra "hornet på veggen"
Dessverre, dere er feilinformert om sammenlåingsprosessen i 1994. Som dere sikkert vet, var prosessen i 1994 da de regionale høgskolene ble slått sammen til statlige høgskoler, en politisk initiert og styrt prosess. Debattema var ikke om vi skulle slå oss sammen eller ikke, men hvordan vi skulle organisere oss. Departementet gikk inn for en såkalt "fakultetsmodell" dvs .faglig organisering etter disipliner. Slik ble organiseringen ved den gang Høgskolen i Agder og mer eller mindre også ved Høgskolen i Stavanger. Disse siktet allerede da mot universitetsstatus og organisetre seg slik de tradisjonelle universitetene var organisert. Under fusjonsprosessen i Oslo var vi mange (og noen av dem er aktive i debatten i dag) som ønsket en såkalt profesjonsorientering av vår høgskole. Det førte vi en kortvarig og intens kamp for og vant frem med vårt syn. Den gang lyttet nemlig ledelsen i departementet til oss, og vi fikk vår høgskole organisert etter profesjonsprinsippet. Dette prinsippet er det i dag stor enighet om, og det er på dette fundamentet vi ønsker å bygge vårt fremtidige universitet.

Hva kan vi lære av dette:

1 Jensen og Terum, sjekk kildene før dere går ut på nettet. Påstanden var feil og egnet til å sette debattantene i dag i et dårlig lys.

2 Ledelsen i departementet med blant annet Åsulv Frøysnes var kloke nok til å skjønne at man ikke skulle tvinge en organisasjonsmodell på en organisasjon som ønsket en annen modell. Med andre ord, de lyttet til de ansatte. Det savner vi nå. Ledelsen sier de skal lytte, men vi har få tegn på at de hører hva vi sier. Vi får håpe på en bedring.

Mangel på lydhørhet overfor de ansatte har så langt ført til manglende forankring. Det burde bekymre ledelsen ved HiO. Folk gidder ikke engasjere seg når de opplever ikke å bli lyttet til. Derfor er allmøter relativt tynt besatt og få, bortsett fra gjengangerne, tar ordet. Vi var mange som hørte Trine Haugens forsøk på å forklare manglende engasjement og forankring blant de ansatte på allmøte i april. Hun sa ifg hennes eget sitat på nettet: "Kan den manglende begeistringen, evt at begeistring ikke kommer til uttrykk, skyldes debattens vinkling/karakter?" Videre etterlyste hun tall på hvor mange som var imot eller skeptiske til fusjonen. Jeg og mange med meg oppfattet det slik i den sammenhengen det ble sagt at hun prøvde å plassere ansvar for debattens vinkling og karakter på de ansatte som engasjerer seg. Jeg trodde ikke mine egne ører. Her har ledelsen selv lagt opp et møte med nesten bare informasjon, kun 10-15 minutter til diskusjon som de selv ledet. Mange ønsket å si noe, men siden debatten ikke var strukturert fra møteledelsen, kom momentene til dels i ulogisk rekkefølge. Dessuten blir vi jo oppfordret til å si vår mening. Er det slik jfr. Trine Haugens spørsmål at hvis vi sier noe som ledelsen ikke liker, så får vi smekk på fingeren? Mange føler det ubehagelig. Jeg går ut fra at ledelsen ikke ønsker en ny debatt om akademisk frihet. Dessverre er det nå blitt slik i denne debatten at mange ikke ønsker å uttale seg av frykt for fremtidig karriere ved høgskolen.

Så til tallmaterialet Haugen etterlyste. Vi har tidligere laget en underskriftkampanje høsten 2009 som viste at 527 ansatte ikke var rede til å ta stilling til fusjonen før styremøtet i oktober.Vi synes slike kampanjer skal gjøres i tide og utide. Jeg oppfattet Haugens spørsmål nærmest som en oppfordring til en meningsmåling. Det kan vi selvfølgelig organisere, men jeg tror ledelsen og vi ansatte gjør klokt i å vente litt med et slikt tiltak. I mellomtiden bør ledelsen gå gjennom sin egen strategi og sørge for at de ikke gjennom slike mindre overveide utsagn som Haugens, bidrar til ytterligere å kvele debatten

Hvordan forankre prosessen? I oktober ba vi om en bedre utredning. Det ble vi lovet. Så langt har vi ikke sett noe til det. Mye tyder på at utredningen om universitetssatsning vil få hard medfart i høringene. Og før strategien er vedtatt, skal utredningsgruppen for faglig organisering levere sin innstilling. Faglig organisering skal jo bygge på strategi for universitetssatsning. Hvorfor slikt hastverk? Er det ikke viktigere å ta vedtakene i logisk rekkefølge med noe tid til refleksjon og medvirkning? Jeg gjentar mitt spørsmål : Er det viktigere for ledelsen å holde den stramme tidsplanen de har lagt opp til, enn å forankre prosessen hos de ansatte? Skal fusjonen bli vellykket, må den forankres. Så langt har ledelsen etter mitt skjønn, ikke lykkes med forankringen.

Jeg ber ledelsen om svar på nettet på mitt siste spørsmål.

Jfr Frank Meyers kommentarer 0505:

1)”At prosessen er dårlig forankret, innrømmet prorektor Trine Haugen på siste allmøte. Hun var også inne på at forankringen burde undersøkes systematisk, og som medlem i HiOs arbeidsmiljøutvalg vil jeg oppfordre ledelsen til å gjøre nettopp dette.”
2)”På siste allmøtet sa prorektor Trine Haugen at fusjonsprosessen er dårlig forankret blant de ansatte. Hun la så til at dette var kritikernes feil.”

Trine B. Haugen 0705:
- Sitatene er ukjente for undertegnede.
- Jeg sa omtrent følgende ca 14.35 på allmøtet 2804: ”Jeg sier ikke at det er slik, men stiller følgende spørsmål: Kan den manglende begeistringen, evt at begeistring ikke kommer til uttrykk, skyldes debattens vinkling/karakter (el.l.)? Jeg er usikker og sier ikke at det er slik, men stiller spørsmålet.”

Før dette nevnte jeg kort ’gråsonen’ mellom strategi og handlingsplan og refererte fra en diskusjon med studentrepresentantene under arbeidet med strategien.

Ytterligere avklaring gis ved frammøte i vestibylen i P46 fredag 14.mai kl. 8.30 og kl. 16.

Fusjon med HiAk - for eller mot - det er sikkert utallige meninger om/når/hvordan en eventuell fusjon bør skje, men mange vil nok hevde at dette er en god idé, selv om mange miljøer mente at den første utredningen ikke ga gode nok svar.

Universitet - for eller mot - dette er man i HiO relativt enige om, men å diskutere hvordan de utfordringene som ligger foran oss på veien dit skal møtes, er ikke lett på bakgrunn av den foreliggende utredningen.

Så hva skal vi da diskutere på grunnlag av, hva er problemene og utfordringene i det vi står foran? Hva er viktig for oss?

ØKONOMIEN bekymrer. Fusjon koster, og universitetssatsing koster. Har vi råd til alt dette – og hvor skal pengene tas fra? Å regne eksakt ut kostnadene, er kanskje ikke så lett, men et overslag, og noe om hvor pengene skal tas fra – det må det vel kunne gå an å si noe om. Vi uroer oss og snakker i gangene, men det er ikke så lett å debattere noe som er uten konkretisert innhold.

KVALIFISERING TIL UNIVERSITET er en stor utfordring. Det skal utvikles mastergrader og doktorgrader samtidig som kvaliteten på bachelorstudiene skal forbedres. Hvem skal gjøre alt dette samtidig? Og hvordan skal vi sikre at vi tar dette løftet i flokk slik at vi ikke ender opp med et A-lag som sørger for prestisjen med stadig finere grader, et B-lag som sørger for at bachelorstudentene produserer studiepoeng for å skaffe penger i kassa og ikke minst en administrasjon som verken A-laget eller B-laget opplever er på samme lag som dem, men som også jobber vettet av seg? Dette trenger vi en strategi på – dette bekymrer oss, og dette vil vi gjerne diskutere hvordan vi best mulig skal få til, men hvilket grunnlag har vi for en slik debatt?

5000 NYE STUDIEPLASSER planlegges etablert de kommende årene. Hva skal vi tilby så mange nye studenter – og hvor skal vi gjøre av dem? Studenter som skal møte forskningsbasert og praksisnær undervisning, og profesjonelle administrative tjenester. Hvordan får vi dette til midt oppi alt det andre?

Ikke noe av det vi er mest opptatt av er belyst i utredningen om universitetsstrategi slik at vi kan føre en konstruktiv debatt på et kvalifisert grunnlag. Hvordan skal vi da kunne ha en reell mulighet til å påvirke det som skjer?

Dessuten skal vi reorganiseres i forbindelse med fusjonen. Hva innebærer det? Ikke flytting til Kjeller med det første, er vi lovet. Men i 2011 kommer det ny rektor og nytt styre – hva skjer da?

Hva blir de arbeidsmiljømessige kostnadene hvis medarbeiderne ikke er med på ferden?

Ingerid Wefring,
hovedverneombud

Vi skal kort kommentere noen av momentene som har vært tatt opp i innleggene:

PERSPEKTIV
Frank Meyer skriver: ”For den enkelte studenten og ansatte er ”den lange utviklingslinjen”, som Dag Jenssen og Lars-Inge Terum, skriver om, nokså uinteressant.” Mulig det. At studenter som tar korte utdanninger også kan ha korte tidshorisonter, kan være forståelig. Det er også forståelig og meget prisverdig å være opptatt av arbeidsvilkårene til de ansatte. Men det blir etter vår mening særdeles problematisk å gjøre dette til det eneste eller altoverskyggende hensynet. Når tidshorisonten blir kort og intern, er det fare for at en del andre viktige hensyn blir borte. Derfor må eventuelle ulemper og belastninger på kort sikt veies mot gevinster og muligheter på lengre sikt. Fusjonen i 1994 var selvfølgelig ikke uten krevende og kompliserte omorganiseringer på avdelings- og utdanningsnivå på kort sikt. Spørsmålet i dag er: var det verdt det? På samme måte må interne hensyn veies mot eksterne hensyn – mot institusjonens samfunnsoppdrag, mot både utdannings- og regionpolitiske hensyn. Våre standpunkt hviler på at vi ikke bare, eller i all hovedsak, kan vektlegge kortsiktige og interne hensyn.

FUSJONEN
Salvesen og Kjos Fonn spør bl.a. ”er det klokt av HiO å gå veien om en økonomisk og menneskelig så kostnadskrevende prosess som fusjonen med HiAk tegner til å bli?” Spørsmålet inneholder en premiss som ikke er opplagt, nemlig at fusjonen vil bli en betydelig økonomisk og menneskelig kostnadskrevende prosess. Ingen av oss kan i dag vite hvor krevende denne prosessen vil bli. Vi sier at sammenlignet med fusjonen i 1994, tror vi dette en langt mindre krevende prosess. At de tror noe annet, må vi leve med. Så spør de om det er ”klokt av HiO”? Svaret på det vil selvfølgelig påvirkes av hvilke perspektiv som anlegges. Vurdert internt, og i en kortsiktig tidshorisont, er det ikke opplagt at det er klokt. Men om en utvider perspektivet, mener vi det er klokt av HiO å bidra til å samle høyskoleressursene i Oslo og Akershus. Vi deler den utbredte bekymringen for fragmenteringen i høyere utdanning og forskning. En fusjon mellom HiO og HiAk vil bidra litt til å redusere denne fragmenteringen. I tillegg tror vi fusjonen på noe sikt bærer i seg spennende faglige muligheter, slik fusjonen i 1994 har vist seg å gjøre.

Anders Breidlid sier at vi i fusjonsspørsmålet avfeier økonomiske konsekvensanalyser. Nei, vi avfeier dem ikke, men sier a) at det er vanskelig å lage kostnadsanalyser på dette området, ikke minst i et noe lengre perspektiv, b)at usikre kostnadsanalyser i neste omgang må veies mot andre hensyn. Som ledere ved HiO er vi selvfølgelig særdeles opptatt av de økonomiske rammevilkårene for virksomheten, og vi er på ingen måte imot at det foretas økonomiske konsekvensanalyser. Vi sier bare at de neppe gir oss svaret på om fusjon er fornuftig eller ikke. Vi sier heller ikke at fusjoner er uproblematiske. Ut fra det vi kjenner til tegner analysene av fusjoner i høyere utdanning et noe annet bilde, enn i industrien, men bildet er ikke entydig og klart verken i den ene eller den andre retningen. Derfor er det i fusjonsspørsmålet begrenset hjelp å hente der.

Men, om en anlegger et økonomisk perspektiv er det noe overraskende for oss at de som er mot fusjon, men for universitetsvisjonen, ikke ser at to phd-program er meget forskjellig fra ett. Alle som har arbeidet med å utvikle og få godkjent phd-program vil vite at det er en tids- og kostnadskrevende prosess. NOKUTs godkjennelse av HiAks nye doktorgradsprogram vil derfor føre til at veien til universitet blir kortere og mindre ressurskrevende enn den ville vært om HiO skulle gå veien alene.


HVA SLAGS UNIVERSITET?
Bennedichte C. Rappana Olsen mente i sin første kommentar at strategidokumentet var preget av ”resirkulasjon av visjoner” og etterlyste ”strategier for å realisere de mål vi allerede er enige om”. I sitt andre innlegg erkjenner hun at ”vi” ikke er enige om målet og at den tidligere visjonen om profesjonsuniversitetet var ”ytterst utydelig”. Da er vi blitt enige. Når målet er ”ytterst utydelig” er det vanskelig å stake opp strategiene. Derfor er strategidokumentet en første invitasjon til å klargjøre hvor vi vil. I det samme innlegg formidler Olsen at det er en rekke momenter som strategidokumentet ikke tar opp og drøfter. Det er vi også helt enig i. Samtidig er det viktig å ikke underslå det dokumentet faktisk sier noe om. Strategidokumentet understreker at det nye universitetet bør ha en profesjonsrettet profil, samtidig er det tatt høyde for at ikke alle utdanninger forstår seg som profesjonsutdanninger, og at ikke all forskning skal være profesjonsforskning i mer snever betydning. Snarere tvert i mot understreker dokumentet, markert i egne kulepunkter, nødvendigheten av disiplinrettet og tverrfaglig forskning med relevans for profesjonene. Slik vi ser det bør alle anerkjente og kvalitativt gode forskningsmiljøer ved HiO/HiAk støttes og stimuleres, fordi de er av vital betydning i en akademisk institusjon. Samtidig må alle høyere utdanningsinstitusjoner også styre bruken av FoU-ressursene. Hvordan denne balansen faktisk vil bli framover, vil være resultat av mange og ulike faglige og politiske prosesser, og det er ingen gitt i dag å si hvordan dette vil bli.

En sentral bekymring knyttet til ”universitetsdriften” ved høgskolene, er at det skal føre til at ”de store profesjonsutdanningene som sykepleie, lærer og ingeniør blir skadelidende i form av redusert kvalitet eller kapasitet” (NOKUT-direktør T.Mørland Aftp 4. mai 2010). Vi mener strategidokumentet nettopp er et svar på dette, ved at det fremholder at universitetsvisjonen må knyttes til målet om ytterligere å styrke kvaliteten til disse viktige utdanningene. Dokumentet fremholder at det bør skje gjennom bl.a. å styrke sammenhengene mellom FoU og utdanningene på ulike nivå, styrke de tilsattes forsknings- og pedagogiske kompetanse, styrke de allmenndannende elementene osv. Samtidig tar dokumentet høyde for at det er strid om vitenskapeliggjøring av profesjonelt arbeid er et ubetinget gode – at det kan bidra til å trekke oppmerksomheten bort fra profesjonsutøvelse og praktsk yrkesutøvelse. Dokumentet trekker også fram andre spenninger som knytter seg til univeritetsvisjonen: spenningen mellom tradisjon og fornyelse. Profesjonsutdanningene er historiske produkt som må balanseres mot endringer i arbeidslivet og ungdoms preferanser. Det vil også være en spenning mellom det konstruktive og kritiske: at utdanningene skal kvalifisere for gitte oppgaver, samtidig som de skal oppøve evnen til å se at utøvelsen kan gjøres annerledes.

Ut fra visjonen om å styrke de store profesjonsutdanningene må vi i utviklingen av det nye universitetet leve og arbeide med denne type spenninger.

Det er svært bekymringsfullt at Jenssen og Terum tar så lett på de økonomiske konsekvensene av en eventuell fusjon og universitetssatsingen. Det er på tide at både de og toppledelsen ved HiO tar inn over seg at det er stor engstelse over de økonomiske og personellmessige konsekvensene av de to prosessene. Selvsagt er det ikke mulig å redegjøre for hvor mye en fusjon og det å bli universitet vil koste i detalj, men det er nok av empiri på at slike prosesser blir svært kostbare. Derfor er det uansvarlig å avfeie spørsmålet om økonomiske konsekvensanalyser som flere av oss har reist i debatten. Hvorfor har ikke utvalget sørget for å innhente opplysninger fra andre prosesser? Ganske enkelt uprofesjonelt.
Vi har et vedtak om å bli universitet, et vedtak jeg støtter, men også Terum og Jenssen vet at å bli universitet vil koste. Ta en titt på Høgskolen i Telemarks hjemmeside, og se hva de har beregnet at en universitetsetablering vil beløpe seg til. Ikke akkurat lommerusk. Kanskje er situasjonen ved HiO noe annerledes, men når Telemark kan beregne kostnadene, må også HiO kunne gjøre det.
At ledelsen samtidig går inn for en fusjon, en fusjon som heldigvis ikke er endelig vedtatt, er uforsvarlig, når alle vet at en slik prosess også vil koste, både økonomisk og menneskelig. Hvor mye i detalj, vet vi ikke, men vi snakker heller ikke her om lommerusk.
I de siste årene har det vært mange fusjonsprosesser i offentlig sektor i Norge og i utlandet. Det er nok å nevne NAV, fusjonen av sykehusene i Oslo-regionen, og museumssektoren. Alle har hatt og har betydelige problemer, både organisatorisk og økonomisk. En prislapp på 10 milliarder nevnes i forbindelse med sykehusfusjonen. NAV er etter mange år ennå i kaos. Frister disse erfaringene?
Samtidig sliter flere av avdelingene på HiO økonomisk. Ved min egen avdeling (LUI) er det snakk om betydelige kutt, og det drøftes nå hvor kuttene skal tas: fra undervisning, FoU og administrasjon, kurstilbud, oppdragsforskning, etc. Jeg ser at kutt i FoU kanskje er nødvendig for å få endene til å møtes, men hvordan harmonerer det med universitetssatsingen? Hvordan kan ledelsen på LUI, og sentralt, forsvare å bruke betydelige midler på en fusjonsprosess når situasjonen er så prekær ved enkelte avdelinger, og som er så dårlig forankret? Jeg forstår at Jenssens egen avdeling, SAM, også sliter økonomisk. Hvordan kan Jenssen da ta så lett på de økonomiske kalkylene?

LUKKET NOTAT
Hva er det vi holder på med om dagen? Jo, ei rekke presumptivt intelligente mennesker leser iherdig og med stort alvor gjennom en ganske lukket og utilgjengelig tekst, ”Strategidokumentet for universitetssatsing”. Ikke utilgjengelig fordi den er vanskelig, men fordi den konsekvent unngår å dele diskusjonene i gruppa med oss som ikke var med i gruppearbeidet. Gruppemedlemmene har heller ikke gitt oss tilgang til det de presumptivt har ”ment” ved for eksempel å vise til litteratur-/nett-referanser eller eksemplifisering. Resonnementene er også sparsommelige. Det er synd. Å gi argumenter eller vise til relasjoner mellom ulike fenomener kan nemlig gi innblikk. For eksempel er det mange som lurer på hvordan en ytterligere satsing på bachelorstudiene (alle 90 %) frambringer et universitet.

ER DET DETTE DET DREIER SEG OM?
At notatet er lite tilgjengelig er likevel ikke det mest alvorlige. Det mest alvorlige er at vi nå leser med største alvor om noe som faktisk ikke finnes. Det nye universitetet er selvsagt en konstruksjon, men en konstruksjon som nå er i ferd med å bli en sosial realitet. Har du for eksempel lagt merke til at verken HiO eller HiAk EKSISTERER i strategidokumentuniverset? Da vi leste utredningen ”Én region – to høgskoler” høgskole, var det mange(også på HiAk)som reagerte på at det var liten differensiering mellom HiO og HiAk. I dag lar vi oss ikke merke av at både HiO og HiAk er forsvunnet fullstendig. Er det ikke noen som snart roper:
”men han har ikke noe klær på seg?”

Jeg mener, liksom Aslaug Andreassen, at vi må kreve å få diskutere det saken dreier seg om nå – nemlig den planlagte fusjonen. Den såkalte universitetsdiskusjonen er et skalkeskjul. De fleste av oss ønsker at HiO skal bli universitet. Det må bygges ved å legge stein på stein. Det skal vi gjøre i årene framover.

....men det er kun et halvt år til HiO i følge planene skal ta stilling til en gjennomripende omstilling som blant annet kan ende i en tre-campus-høgskole.

Første etterlysning: Har noen sett Dag Jenssen og Lars Inge Terum, sist observert på HiO-veven 4. mai i ivrig forsvar av et uferdig strateginotat? Savnes av ansatte som imøteser en videre debatt. Vi håper de snart er tilbake. En rekke spørsmål er fortsatt ubesvarte og vi håper de ikke har latt seg friste av høgskolens kjente fusjonstaktikk: Besvar ikke spørsmål – i hvertfall ikke i utide; la kommentarer falle døde til marken, kommenter kun det som passer, og viktigst: Grav deg ned i tide om du ikke rakk å snu før ansatte fattet interesse for det du hadde å si.

Andre etterlysning: Har noen sett kritiske røster bli intervjuet på HiO-veven? Selv om en hjemmeside av vårt kaliber selvfølgelig er ledelsens organ, og selv om kommunikasjons- og informasjonsdirektører vel ikke er underlagt ordinære journalistiske prinsipper, trodde noen av oss at det i særskilte fusjonsivringstider kunne være rom for mer bredde i portretteringene. Hva med et intervju med professor Ragnar Audunson som har et kritisk blikk på fusjonens fortreffeligheter, og som ønsket seg et kunnskapsbasert strategidokument? Så kan kommentarfeltet åpnes for ledere og fusjonstilhengere.

Tredje etterlysning: Hvor er forresten alle fusjonstilhengerne? Kanskje noen har gjømt seg på avdelinger med tynnslitte budsjetter, med dekaner som er overbevist om at fusjonen ikke vil ha negativ innvirkning på den daglige drifta, og som vet at økonomiske analyser bygger på normative hensyn som gjør økonomiske kalkyler uinteressante? Kan noen tilhengere ha gjømt seg på LUI?

På SAM er det allmøte 6. mai. Da kommer nok noen tilhengere fram. Kanskje er det noen som ikke bare er for fusjonen, men også begeistra for strateginotatet?

Stram økonomi gjør det vanskelig med finnerlønn.

Bennedichte

Det var lovet av ledelse og styret at utredningene skulle være avgjørende for om prinsippvedtak skulle bli en realitet. I mandater, utredninger, pågående utredninger og høringsbrev er det påfallende at alternativet "ikke-fusjon" hverken diskuteres eller utredes. Det er ikke rart mange opplever at "det ikke er noen vits" å engasjere seg. Det som utredes og diskuteres er hvordan "styring og ledelse", og "strategi for universitetssatsing" kan muliggjøres I FUSJON. I tillegg - når mangler ved utredningene, realismen i strategier/ønsker møter kritikk virker det som om det er svært vanskelig å få gehør for noe som helst av helt åpenbare svakheter. Tidsplanen skal holdes uansett. Dette forteller kritiske ansatte (og tillitsvalgte) at det ikke er noe poeng å bruke opp energien her. Løpet er lagt - uansett pris. Det er imidlertid svært uheldig på sikt fordi tillit til reelle demokratiske prosesser svekkes. Det samme gjør respekt og tillit til ledelse og styre. På LUI er ansatte svært bekymret for at to parallelle prosesser (fusjon og universitetssatsing) skal slå beina under våre utdanninger. Vi må foreta store nedskjæringer på undervisning, fou og administrasjon de neste to årene. Vi vet at de to prosessene vil koste - men får ikke anslag på hvor mye, hva skal belastes avdelinger osv. Styret må ta ansvar for at de evnt bringer avdelinger som har store økonomiske problemer inn i enda større problemer. Styret trenger derfor også å vite hva prosessene vil koste.

I Språkteigen har man diskutert vanskelig byråkratispråk og flere departement ønsker å gjøre sitt språk mer tilgjengelig for folk flest. Det kunne forfatterne av høringsnotatet Strategi for universitetssatsing, lære noe av. En kollega la inn teksten i en test som ligger ut og analyserer tekst ut fra lesbarhet. Resultatet var: Tekstens lesbarhetsindeks er 60. Det betyr at den regnes som svært vanskelig, byråkratspråk.
Hele dokumentet kjennetegnes etter min mening av floskler som går inn det ene øret og ut det andre. Det er jo vanskelig å være uenig i det som står det. Men følelsen av at mye blir tilslørt og ikke står der, er merkbar. Hvorfor ikke problematisere mer? All forskning viser at store omveltninger krever mye ressurser både menneskelig og økonomisk. Hvorfor forklarer ikke utvalget, grunnen til at en slutter å skrive om profesjonsuniversitet, som var det store for ikke lang tid tilbake? Hva kan så grunnen være til at mange av de ansatte forholder seg passiv til diskusjonene? Ut fra hva jeg hører i gangene, føler mange at de klarer ikke å henge med, prosessen skal gjøres unna, før argumentene kommer opp. Reaksjonene blir da gjerne, at en blir imot det meste, en blir bekymret over sin egen arbeidssituasjon og kvaliteten på undervisningen. Hvordan i all verden skal en få til satsning på ph-programmer, flere masterprogrammer og økt studentantall på bachelor, uten at det går ut over kvaliteten på bachelorprogrammene? Erfaring fra bl.a. Universitetet i Stavanger er at praksis på Barnevernpedagogutdanningen ble betraktelig mindre, for å spare penger.

FRAMTIDA VÅR: «ANSATTE VENDER ANSIKTET MOT SJEFEN, OG RÆVA MOT STUDENTEN»

Noe som Dag Jensen og Lars Inge Terum ikke går inn på i intervjuet er den manglende forankringen av fusjonsprosessen. At prosessen er dårlig forankret, innrømmet prorektor Trine Haugen på siste allmøte. Hun var også inne på at forankringen burde undersøkes systematisk, og som medlem i HiOs arbeidsmiljøutvalg vil jeg oppfordre ledelsen til å gjøre nettopp dette.

For meg har den manglende forankringen i personalet alltid vært hovedinnvendingen mot tempoet i fusjonsprosessen. Det jeg og omtrent alle som jeg snakker med gir uttrykk for er at (1) prosessen går så fort at det ikke er tid til å tenke seg om; (2) ledelsen har brutt sine løfter flere ganger og har ikke lenger tillit; og (3) den som styrer prosessen er Jan Grund, ikke Sissel Østberg. Dette står i motsetning til ressursforholdene på de to institusjonene.

Manglende forankring blant de ansatte er – ifølge evalueringer av fusjoner som jeg har sitert tidligere her på veven – den årsaken til at 8 av 10 fusjoner ikke kan ta ut synergigevinster. Det som vanligvis skjer når forankringen mangler, er at det kommer en rekke omkamper. De «ansatte retter ansiktet mot sjefen, og ræva mot brukeren», som en fagforeningsleder sa det nylig. Denne situasjonen er vi ennå ikke inn i. Nå er det resignasjon som er den mest framtredende holdningen blant de ansatte, så vidt jeg kan skjønne. Omkampenes tid ligger foran oss, om ledelsen ikke setter ned tempoet i prosessen.

«DEN LANGE UTVIKLINGSLINJEN» ER IKKE INTERESSANT FOR STUDENTENE
Jeg er uenig med Dag Jenssen og Lars Inge Terum om at beregning av kostnader på en rimelig realistisk måte ikke er mulig. Så vidt jeg har forstått, er beregning av kostnader en av de viktige tingene kollegene på økonomiutdanninga prøver å lære studentene opp i.

Studenter og ansatte trenger å vite hvordan ressurssituasjonen vil bli i de nærmeste årene, mens den kombinerte fusjons- og universitetsprosessen foregår. For den enkelte studenten og ansatte er ”den lange utviklingslinjen”, som Dag Jenssen og Lars-Inge Terum, skriver om, nokså uinteressant. Studentene ønsker å vite hvor mye læreren vil være til stede, hvor mye veiledning det gis, om studiekvaliteten er bra, mens de studerer. Jeg vil i denne sammenhengen henvise til siste nummer av Oslostudenten, der dette blir tydelig artikulert. «The long run is a misleading guide to current affairs. In the long run we are all dead», som John Maynard Keynes skrev så treffende.

Noe liknende vil gjelde rekruttering av nytt og høytkvalifisert personale. Alle som har søkt jobb en gang vet at det fins institusjoner med dårlig rykte. Det kan skyldes ressursmangel, administrativ overstyring av de faglige tilsatte, stadige omorganiseringer og dårlig arbeidsmiljø. Dette er en situasjon vi må unngå å komme i, når vi vet at vi står overfor en gedigen utskifting av kanskje så mye som halvparten av personalet i den nærmeste 5 år.

STUDIEKVALITETEN ER IKKE GOD NOK FRA FØR
Det merkelige er at ledelsen later som om studiekvaliteten er like høy over alt. For litt siden slo en SPS-rapport fast studentenes misnøye med studiekvaliteten på flere studier ved HiO. Så vidt jeg husker ville 8 av 10 ferdige kandidater på sykepleieutdanning ha studert ved en annen institusjon, om de hadde hatt mulighet til det. Noe liknende var det på LUI. Grunnen til misnøyen syntes å ligge i «administrativt rot». Hvordan skal kollegene på SU og LUI gjøre noe med dette når de samtidig kommer til å stå midt i en omorganisering (kanskje flytting?) og dessuten skal forske mer? Er det urimelig å etterlyse svar fra ledelsen om hvordan dette skal gjøres?

FIRE DOKTORGRADER ER IKKE NOK
Det er jo ikke slik som Dag Jenssen og Lars-Inge Terum sier i intervjuet, at det trengs fire doktorgrader for å bli universitet. Det som vi tidligere har erfart – blant annet da NOKUT evaluerte sykepleieutdanningen – er at FoU skal gjennomsyre hele institusjonen. Kravene vil antakelig bli strengere i tida framover. Hvordan skal dette gå, når den nye institusjonen ifølge strategidokumentet skal basere seg på 90 prosent bachelorgrader? Hvordan skal dette gå når vi samtidig, ifølge strategidokumentet, samtidig skal drive med så mange andre ting i tillegg?

Vennlig hilsen, og takk for at dere deltar i debatten!

Lars Inge Terum og Dag Jenssen har åpenbart lest innlegget vårt (under), men deres eneste svar er at vi ikke leverer noen nye argumenter som begrunner frykten for at fusjonen skal velte universitetsvisjonen.

Vi kom ikke med argumenter. Vi stilte spørsmål. Å komme med argumenter er oppgaven til de forskjellige utvalgene, som har fått i oppdrag å levere grundige utredninger som skal danne et solid grunnlag for den endelige beslutningen om man skal gå for fusjon.

I innlegget pekte vi på punkter i rapporten som skaper bekymring for om fusjonen blir for kostbar og krevende til at universitetssatsningen vil være realistisk. Som følge av dette formulerte vi to spørsmål: ”Vil det bli lettere å forankre ting i organisasjonen når hverdagen kommer, dersom det viser seg at fusjonen blir så økonomisk og menneskelig krevende som høringsdokumentet antyder?” Og ”er det klokt av HiO å gå veien om en økonomisk og menneskelig så kostnadskrevende prosess som fusjonen med HiAk tegner til å bli”?

I høringsdokumentet går det fram at spørsmålet om forholdet mellom fusjon og universitet har vært diskutert i gruppen, men det gis ingen konklusjon. Det slås bare fast at strategien tar fusjonen for gitt. I intervjuet med Terum og Jenssen går det tydelig fram at fusjonen ikke vil stå i veien for universitetsambisjonen, men vi får ikke vite HVORFOR. Hvis Terum og Jenssen er så sikre på at fusjonen fremmer universitetsambisjonen, går vi også ut fra at de baserer seg på en eller annen form for kunnskap. Denne kunnskapen har vi ennå ikke fått ta del i.

I høringsdokumentet heter det videre at verdiene til den nye institusjonen må ”forankres og kommuniseres slik at de er langt framme i organisasjonens bevissthet”. Forankring er ikke bare bra, den er også tvingende nødvendig i en stor og krevende prosess. Skal man lykkes med forankring, er et godt sted å begynne å ta ansattes bekymring på alvor, i stedet for å avfeie helt legitime og relevante spørsmål med retoriske grep.

Gunhild Salvesen, FF, JBI
Birgitte Kjos Fonn, NTL, JBI

Først: Takk til Dag Jenssen og Lars Inge Terum som tok seg tid til å kommenter mitt innlegg og ditto stiller noen spørsmål. Ansattes innlegg på veven møtes normalt med den store tunge taushet som bare makta kan tillate seg, og jeg er derfor oppriktig glad for at dere ikke bare lar dere portrettere i et ufarlig intervju, men også bidrar i debatten.

Så til deres innlegg.
Først: Dere opplever ingen resirkulasjon av visjoner, i hvertfall ikke når dere tar i betraktning de mange diskusjoner som fant sted i utvalget, og den realitet at forestillingen om et ”profesjons- og arbeidslivsuniversitet” var sentral da utvalget startet sitt arbeid. Den forestillingen var sentral for utvalget, men for resten av oss på HiO (merk dere at nå kom det store ”vi’et” inn) har profesjons- og arbeidslivsuniversitetet” hatt en heller marginal posisjon, slett ikke vært forankret, og det var (den korte tida fenomenet overlevde) ytterst utydelig hva en skulle forstå med betegnelsen.

Dere skriver også at diskusjonen i utvalget handlet om hva en skulle mene med profesjonsretting. Hva har så strateginotatet å by på? Rett nok legges det vekt på å få fram hva vi (her forstått som leserne) skal forstå med profesjonsrettet forskning og profesjonsstudier. Men det savnes en utdyping av flere av de særtrekk som skiller profesjonsfaga fra de tradisjonelle disiplinfaga, nemlig særtrekk knyttet til praksis og det store praksisfeltet. Det er lite fokus på profesjonenes samfunnsoppgaver og deres brukere. Notatet berører så vidt jeg kan se ikke spørsmålet om hvilken rolle praksis, brukere, sivilsamfunn og øvrige samfunnsinstitusjoner skal ha i det nye universitetet.

Jeg tviler ikke på at utvalget har diskutert disiplinenes plass og status, og dere skriver at disiplinbasert og tverrfaglig forskning skal understøttes på områder som er viktige for profesjonsutøvelsen. Men det gis i notatet få om noen ledetråder om hvordan en ser dette for seg, og de tverrfaglige og avdelingsovergripende forskningsprogrammene nevnes ikke med et ord; ei heller storbyprogrammet. (Men det var det visst noen i utvalget som mente at et storbyprogram ikke kunne representere et fag. Det får vi ta opp ved en senere anledning.)

Dere har rett i at det har vært liten debatt (på nettet) om hvilket universitet vi (her forstått som fellesskapet) skal bygge opp. Og dere har rett i at en slik avklaring kan få konsekvenser for innretningen på forskningen. Jeg merker meg hva dere skriver i notatet, og mener dere legger opp til et snevert program for forskningen ved et nytt profesjonsuniversitet. Jeg oppfatter at dere fokuserer i det alt vesentlige på forskning PÅ profesjoner, og i langt mindre grad OM profesjonene og deres virke i samfunnet, og eksempelvis deres deres rolle i velferdssamfunnet. Tar jeg feil? Tro meg, jeg tar gjerne feil på dette punktet.

Dere har rett i at det fra ansattes side har vært mye fokus på fusjonen og de prosedyrer ledelsen har lagt opp til. Det betyr ikke at ansatte overser de substansielle spørsmåla som berører de faglige sidene ved et nytt universitet. Det betyr at den demokratiske infrastrukturen har vært urovekkende svak så langt i prosessen, og at vi (her forstått som kritikerne) ikke har tro på at fusjonen tjener universitetssatsinga.

Jeg kan forstå deres overraskelse over tilliten dere mener mange av oss (tror dere tenkte på flere enn meg) har til nytte-kostnadsanalyser i et komplekst felt som utdanning og forskning. Jeg kan også forstå deres enkle poeng om at en spesifisering av forutsetningene i betydelig grad må hvile på en rekke normative og politiske hensyn. Mitt tilsvarende enkle poeng er at det ville være av interesse å få de normative og politiske hensyn fram. At en forventer uenighet i et sett med ulike forutsetninger, kan da vel vanskelig være et argument for at forutsetningene ikke skal på bordet?

Hva gjelder visjoner, er de gjerne billige, det som koster er de (strategiske) virkemidler som skal tas i bruk. Hva gjelder det nye universitetet, er det tale om styrking av forskning i alle ledd av institusjonen (ikke bare i overstyrte programmer som ledelsen finner hensiktsmessige!), økte driftsmidler (som slett ikke bare kan komme fra eksterne kilder, men må bli en del av det ordinære budsjettet) og TID til forskning.

Mange av oss (her forstått som kolleger på tidligere NKSH) var åpne for at en fusjon i 1994 kunne lede noe godt med seg. Jeg hører til dem som mener Høgskolen i Oslo har gitt mange faglige gevinster. Om dere velger å sammenlikne prosessen fra 1994 med den vi står overfor nå, har dere i beste fall et billig poeng. Men billige poenger er jo ikke å forakte?

I vennlighet,
Bennedichte

Under overskriften ”Fusjon eller universitet” gir representantene for Forskeforbundet og NTL ved JBI uttrykk at ”det er rart at de to utvalgsmedlemmene Dag Jenssen og Lars Inge Terum avviser at fusjonen vanskeliggjør universitetssatsningen”. Vi har respekt for at Salvesen og Kjos Fonn vurderer implikasjonene av fusjonen med HiAk på en annen måte enn det vi gjør. Samtidig kan vi ikke se at innlegget deres leverer noen nye argumenter som begrunner frykten for at fusjonen skal velte universitetsvisjonen.

Pinlig uferdig notat?
Bennedichte C. Rappana Olsen, som uttrykker seg i ”vi-form”, mener ”at det framlagte strategidokumentet er et pinlig uferdig notat”. Uten at det er klart hvem hun taler på vegne av, må vi bare ta kritikken til etterretning. Olsen utdyper sin sterke karakteristikk ved bl.a. å mene at innstillingen er uttrykk for ”resirkulasjon av visjoner”, og at det som nå trengs er ”strategier for å realisere de mål vi allerede er enige om”. Om vi skal ta utgangspunkt i erfaringen vi har fra strategiutvalget, så var det der betydelige diskusjoner om hva som bør være profilen til universitetet, og posisjonene fulgte ikke institusjonsgrensene. Da utvalget startet arbeidet var forestillingen om et ”profesjons- og arbeidslivsuniversitet” sentral. Innstillingen vektlegger målet om å skape et universitet som er profesjonsrettet. Diskusjonen handlet om hva som menes med profesjonsretting, og ikke minst den disiplinære forskningens plass i det nye universitetet.

Vi stiller oss derfor litt undrende til innholdet i påstanden om ”resirkulasjon av visjoner”. Diskusjonene på nettet har primært handlet om fusjon og interne prosedyrer for saksbehandling. Det er vårt inntrykk at det så langt har vært lite substansielle diskusjoner om hvilke universitet som ønskes realisert, og hvilke konsekvenser dette kan få innretningen på forskningsaktiviteten. Dette er viktige diskusjoner, som har praktiske implikasjoner. For oss er innstillingen et utgangspunkt. Nå er utfordringen å videreutvikle og å konkretisere universitetsstrategien. Det vil være en del av prosessen videre.

Akademisk kultur
Vi er enig med Olsen i at høgskoler som HiO og HiAk er meget unge som akademiske institusjoner. Svakt utviklet akademiske kultur setter sitt preg på så vel den faglige som den administrative aktiviteten. Uansett hvilken institusjonskategori som blir ramme for virksomheten må forskningen styrkes både kvantitativt og kvalitativt. Vi understrekte derfor at nye doktorgrader ikke bare er et nødvendig vilkår for å kunne søke universitetsstatus, men at det også er et middel til å styrke forskningen og fagutviklingen. Videre løfter innstillingen eksplisitt fram en styrking av forbindelsen mellom FoU og utdanningene på ulike gradsnivåer. Å styrke den akademiske kulturen innen profesjonsutdanningene skal ikke gå på bekostning av profesjonsrettingen, snarere tvert i mot.

Cost-benefit
Olsen sier videre: ”Enten så er økonomiske kalkyler ikke Jenssen og Terums sterke side, eller så gjør de seg mer naive enn strengt tatt nødvendig.” Det er lett å innrømme at vi ikke har spesiell faglig innsikt på området. Samtidig er vi noe overrasket over tilliten som vises ”cost-benefit analyser” i debatten om hvordan høyere utdanning bør organiseres. Vårt enkle poeng var å understreke at en spesifisering forutsetningene i betydelig grad må hvile på en rekke normative og politiske hensyn. Siden det derfor vil være uenighet om disse forutsetningene, vil det være av begrenset verdi å invitere ”profesjonelle folk til å foreta ulike utregninger”.

Mener Olsen det er politisk interessant og økonomisk mulig å beregne hva en fusjon mellom HiO og HiAK vil koste? Bør det også fortas tilsvarende økonomiske analyser av universitetsvisjonen? Hvilken relativ vekt mener Olsen slike analyser bør tillegges i vurderingen av om HiO alene og HiO sammen med HiAk skal bli universitet?

Historisk bevissthet
I ulike sammenhenger understrekes verdien av historisk bevissthet. Om vi ikke er feilinformerte, argumenterte flere av dem som det siste halvåret har argumentert mot fusjon med HiAk, i sin tid også imot den fusjonen i 1994 som førte til at alle høgskolene i Oslo ble samlet i HiO. Det kunne være av interesse å høre om de fortsatt mener at denne fusjonen i 1994 var et politisk feilgrep? Har det kostet mer faglig sett enn det har smakt? Videre ville det være av interesse å høre om fusjonen i 1994 har bidratt til å styrke eller svekke deres visjon om å omdanne HiO til et universitet.

Selv ikke et intervju med våre gode kolleger Jenssen og Terum kan endre på det inntrykket mange av oss sitter med, at det framlagte strategidokumentet er et pinlig uferdig notat. La meg utdype dette og til samme tid knytte noen kommentarer til intervjuet.

1.Strateginotatet skal ifølge Jenssen og Terum peke ut en retning. De mente å tro at det var gruppas mandat. Men retningen var jo allerede pekt ut for tre år siden da fagmiljøene sa seg enige i ledelsens universitetssatsing. Vi skulle satsa på å bli et universitet med nærhet til profesjonsfeltet, med studier som kvalifiserer til yrkeslivet i et flerkulturelt og internasjonalt samfunn. Den påfølgende FoU strategien for 2008-2011 foreslo flere konkrete steg for å nå målet. Å få på plass fire doktorgrader var ett av flere steg. I tillegg skulle det forskes mer og bedre i alle faglige ledd av organisasjonen. Vi har vært enige i denne målformulering, selv om iveren etter å styre forskningen ble vel sterk til tider. Med andre ord: Vi trengte ikke en 16- manns sterk gruppe for å gi oss et første innspill. Ei heller har vi behov for en bekreftelse. Resirkulasjon av visjoner er ikke påkrevet. Det vi trenger er svar og strategier for å realisere de mål vi allerede er enige om.

2. Et vilkår for å bli universitet er fire doktorgrader. Men det er ikke slik at noen tvinger universitetsstatusen ned over oss når de fire doktorgradene er på plass. Vi må heller arbeide hardt parallelt for å øke kvaliteten på utdanning og forskning. At HiAK har fått sin første dr.grad er flott for dem, men det bidrar i liten grad til noe annet enn nettopp en ekstra grad. For som Jenssen og Terum ganske riktig påpeker: Variasjonsbredden internt på HiO er stor hva gjelder forskning og publisering. Med andre ord: Vi har en jobb å gjøre før HiO er god nok. Og ingen tror vel at variasjonsbredden bli mindre etter en fusjon. For hvordan skulle nå egentlig det gå for seg? Også på utdanningssida har HiO en jobb å gjøre. Med andre ord: De fire doktorgradene er en nødvendig betingelse, men ingen mener vel at det i seg selv gjør oss til et universitet som er nasjonalt ledende og internasjonalt anerkjent. Heldigvis er de akademiske mål ikke så enkelt å nå!

3. Enten så er økonomiske kalkyler ikke Jenssen og Terums sterke side, eller så gjør de seg mer naive enn strengt tatt nødvendig. Selvfølgelig vil beregninger av økonomiske konsekvenser i stor grad bestemmes av hvordan regnestykkene spesifiseres. Fortelle oss heller noe vi ikke vet. Det som må kreves er åpenhet hva gjelder de forutsetninger og premisser som legges inn i regnestykket, og vi må selvsagt få profesjonelle folk til å foreta ulike utregninger. Det vil si folk som evner å ha en profesjonell avstand til det tema som er opp. Det kan vel også betegnes som faglig integritet?

Til styremøtet 6. mai legger administrasjonen fram en sak om den videre utviklinga av masterstudier ved HiO. Der legges det opp til at det skal foreligge grundige vurderinger av behov og etterspørsel, ressursbruk og fagmiljø før nye masterstudier etableres, og det må foretas en gjennomgang av studiene med sikte på bedre ressursutnyttelse, både faglig og økonomisk. Hvorfor ikke stille om lag de samme krava til det store prosjektet ledelsen nå vil tvinge oss inn i?

4. Ifølge Jenssen og Terum er det ikke nødvendig å være entusiast for å mene at fordelene med en fusjon er større en ulempene. Bra for tilhengerne om de har rett. For det er ikke mange entusiaster en støter på.

Høringsdokumentet Strategi for universitetssatsning leverer flere gode argumenter for hvorfor Høgskolen i Oslo bør bli universitet. Vi kan slutte oss til en rekke av argumentene. Derimot etterlater strategien langt flere spørsmål enn den besvarer når det gjelder helt grunnleggende forutsetninger for at høgskolen skal kunne gjennomføre både en krevende fusjonsprosess og en prosess mot universitetsstatus.
Vi synes det er rart at de to utvalgsmedlemmene Dag Jenssen og Lars Inge Terum avviser at fusjonen vanskeliggjør universitetssatsningen, for i høringsdokumentet heter det at fusjonen ”innebærer at satsningen i en periode må rettes mot sikker drift for at den nye institusjonen skal fungere godt”. Dette leser vi som et klart uttrykk, om enn i det noe uklare språket som av og til kjennetegner utredninger, for at fusjonen vil være ressurs- og kostnadskrevende og ha forrang for universitetssatsningen. Samtidig går det fram at nær 90 % av studieplassene ved den nye institusjonen skal være utdanninger på bachelornivå – parallelt med at omfanget og kvaliteten på forsknings- og utviklingsarbeid skal økes ”betydelig”. Inntektene fra oppdrags- og videreutdanningsfeltet er også forventet å øke. Vi frykter at dette regnestykket ikke går opp, og synes det er bekymringsfullt at en rapport om universitetssatsing som ellers har flere gode sider, ender med 13 linjer om økonomi – som i praksis ikke sier noe om hvordan fusjonen skal finansieres. Vi synes også det er langt fra betryggende at representanter for flertallet i utvalget avfeier økonomispørsmålet på denne måten: ”– Vi tror ikke det lar seg gjøre på forhånd å beregne kostnader og inntekter på en rimelig realistisk måte.”
I høringsdokumentet slås det fast at den nye institusjonens verdier må forankres i organisasjonen hvis dette skal gå bra. Men i skrivende stund pågår en prosess mot fusjon som vi opplever som svakt forankret blant de ansatte. Det pågår en rekke parallelle prosesser som er vanskelige å følge med i for den som også ønsker å utføre jobben sin på en tilfredsstillende måte, og saksfremleggene bærer ofte preget av tidsnød, slik at mye av det grunnlagsmaterialet vi trenger for å forstå hva dette vil bety i praksis, ennå ikke er til stede. Vil det bli lettere å forankre ting i organisasjonen når hverdagen kommer, dersom det viser seg at fusjonen blir så økonomisk og menneskelig krevende som høringsdokumentet antyder?
I det siste har flere oppslag i pressen pekt i retning av at HiOs universitetsambisjon kan miste legitimitet. Høgskolen i Oslo er en av landets fremste læreinstitusjoner, en institusjon som etter alt å dømme alene kunne ha utviklet seg til universitet dersom den hadde satset på å fortsette sitt gode og langsiktige arbeid. I Aftenposten i dag, 3. mai, holder riktignok statsråd Tora Aasland fast ved at det ikke finnes noe tak på antall universiteter i Norge. Men hun sier samtidig: ”Mitt klare råd til høyskoler som har ambisjoner om å bli universitet er å tenke kvalitet.” Deretter gjentar hun at institusjonene må være klar over at det ikke følger nye penger med statusendringen. Er det da klokt av HiO å gå veien om en økonomisk og menneskelig så kostnadskrevende prosess som fusjonen med HiAk tegner til å bli?
Da prinsippvedtaket om fusjonen ble fattet i fjor høst, ble det fra ledelsens side understreket at det var nettopp et prinsippvedtak. Dersom forutsetningene for fusjon skulle vise seg ikke å være til stede, var det fortsatt mulig å stanse prosessen. Nå pågår prosessen som om denne muligheten ikke lenger skulle eksistere. Blant annet i høringsdokumentet om universitetssatsing behandles fusjonen som et fait accompli, til tross for at dokumentet selv synliggjør vanskelighetene ved å kombinere disse to prosessene.
Det ville være svært beklagelig hvis resultatet til syvende og sist blir en fusjonert, men langs flere parametre svekket høgskole, der universitetsambisjonen ikke lar seg gjennomføre.

Gunhild Salvesen, FF, JBI
Birgitte Kjos Fonn, NTL, JBI