I utkastet til strategi for universitetssatsing som har vært til høring er det tatt opp tema som trenger oppfølging i form av gjennomarbeidet faglig organisering. Kriteriene for arbeidet med faglig organisering presentert til det seineste allmøtet i sammenslåingsarbeidet speiler også noen av innspillene i strateginotatet. Strategien er ikke endelig vedtatt. Likevel er det rimelig at pågående utredninger ikke glemmer perspektiver og innfallsvinkler fra strategiarbeidet. Jeg deltok i arbeidet med strategiutkastet og skal følge opp tema fra det videre mot noen eksempel på tankeeksperiment. Felles for forsøkene er en interesse for å følge stammen av profesjonsrettede kunnskapsoppgaver i den nye institusjonen ut over en del vaner og tradisjoner som ikke er gode bare fordi de er gamle.

PROFESJONSFAGLIGE OPPGAVER TRENGER BEDRE KOLLEGIAL ORGANISERING
For det første peker strategien på at en framtidsrettet institusjonell utforming gjelder mer enn styringsnivåer. Organisering skal også støtte utvikling av kollegialitet og av fagmiljøer med god sammenheng mellom FoU og utdanningsoppgaver. Ikke minst er dette en utfordring i sammensatte profesjonsfaglige områder. Skissene av organisering på fakultetsnivå og nivået under kommer vel knapt i kontakt med vanlige profesjonsfaglige oppgaver som utfordrer til utvikling av kollegialitet og flerfaglig samarbeid. Selv om det er gode grunner for at den nye institusjonen ikke skal ha for mange ordinære styringsnivå, er det ut fra kunnskapsstrategiske perspektiv viktig at en ikke bare konsentrerer seg om fakultets- og avdelings- eller instituttnivået under dette. Det er behov for oppmerksomhet til de særegne utfordringer med å utvikle gode kollegiale grunnenheter i profesjonsrettede utdannings- og forskningsfelt.

Innen avdelinger og/eller institutter – la gjerne fakultetene få velge navn på neste nivå - kan et tankeesperiment være å prøve ut utvikling av faggrupper snarere enn mer disiplinrettede seksjoner som grunnenheter. Fra egen erfaring som studieleder er det for meg ganske klart at en studieleder alene ikke kan erstatte innslag av kollegial selvstyring i aktive fagmiljøer. God faglig ledelse trenger samspill med levende fagfellesskap. Det er lov å håpe at flerfaglige faggrupper kan være tilskudd til profesjonsfaglig kunnskapsstyring og alternativ både til utstrakt gammelakademisk individualisme og tradisjoner med for mange og for små seksjoner. Arbeidet med faglig organisering tar for lett på grunnoppgavene ved den nye institusjonen om en reduserer omtale av organisering til antall styringsnivåer.

AVVIKLING AV ORGANISASJONSSKILLER MELLOM B-LAG OG A-LAG
I forskning om universitetsmiljøer, blant annet av Burton R. Clark, er samspillet mellom studier og forskning trukket fram som avgjørende for evnene til vitenskapelig og faglig nyskaping. I profesjonsutdanningsområder i norsk høgskolesektor har en mest brukt strategier som ensidig følger utdanningsoppgaver. På denne måten har det vært for lite oppmerksomhet mot utvikling av felles profesjonsfaglig orientering på tvers av gamle bachelorer, og nyere masterutdanninger og FoU-områder. I mange høgskoleområder har en også skilt mastermiljø organisatorisk fra de store utdanningsoppgavene. Til sammenlikning er det ved de etablerte universitetene ikke tradisjon for tette skiller mellom utdanningsnivåer. Den nye institusjonen har en klar utfordring i å avvikle særløsninger i høgskolefeltet med organisatorisk deling mellom det store B-laget som arbeider med bachelorene og et lite A-lag som for lett får holde på for usjenert med mastere, forskningsspesialiteter og sentre. Faglig organisering i den nye institusjonen bør snarere støtte veksling mellom undervisning i utdanninger på ulike nivå og FoU. Arbeidet med faglig organisering bør derfor ikke fortsette å gå utenom at rigide organisasjonsskiller mellom bachelor- og masternivå ikke hører hjemme i en universitetstradisjon, og ikke bør videreføres.

FAGLIGE FELLESOPPGAVER - FÅ OG ÅPNE LØSNINGER
Det er adskillig skepsis til samling av omfattende faglige oppgaver utenom fakultetene, ikke minst ved HiAk som ikke har HiOs tradisjon med sentre og forskningsprogram utenom avdelinger. Også deler av denne skepsisen er knyttet til at slike miljøer blir faglige toppsjikt med altfor liten kontakt med de store kunnskapsoppgavene på bachelornivå. Samtidig er det ikke mindre grunn til å tvile på at det er relalistisk at fakulteter enkeltvis vil ivareta tverrfakultære oppgaver med tilstrekkelig romslighet og stabilitet.

To litt ulike innfallsvinkler til organisering på tvers av fakultetene kan være aktuelle og fortjener vel videre vurdering. Når det gjelder slike fellesoppgaver er det uansett gode grunner til at en ny institusjon kan ta seg tid til utprøving, snarere enn å ha bråhast med å bestemme modeller for mange år.
* Faglige fellesoppgaver kan tenkes samlet i et fakultet for allmennfag eller noe i den retningen. Fortrinn med en slik modell er at nye fellesoppgaver kan opprettes og gamle oppgaver kan avvikles enklere med en organisasjonsberedskap for tverrfaglige tema som ikke skal vare evig. Varige fakultetsovergripende oppgaver kan også få en stabil plass og ganske åpne rammer som inviterer til samarbeid. Vanskene med en slikt modell er vel blant annet at en risikerer at fler- og tverrfaglige oppgaver ikke blir en aktiv del av oppgavene for andre fakulteter enn allmennfagsspesialisten.
* En annen tilnærming kan være å videreutvikle HiO-modellen med noen få sentre for viktige faglige fellesoppgaver, men basert på en matriseorganisering der sentre og fakultet og utdanningsområder utstyres slik at aktivt samarbeid blir en nødvendighet. En slik organisasjonsmodell kan bygge på at oppgavefeltene er finansiert fra institusjonen sentralt og har ganske romslige økonomiske og fysiske rammer. Samtidig bør slike sentre nesten ikke ha noen fast faglig stab. Langt de fleste av faglig og administrativt personale kan en tenke seg lånes og leies, på fulltid eller deltid, fra fakulteter og utdanningsområder for eksempel for perioder på to til fire år. En del av styringen etter en slik matrisemodell kan for eksempel være knyttet til at mellom to tredjedeler og tre fjerdedeler av personale ved slike flerfaglige satsingsområder skal være knyttet til åremålsengasjement med maksimal tidsramme på fire år.

ENSIDIGE KUNNSKAPSOPPGAVER BLIR NEPPE GODE FAKULTETSNAVN
Presentasjonene av fakultetsmodeller på allmøtet på HiO 2. juni der alle fakultetsnavn hadde endingen ”-utdanning” kan passe for en fagskoletradisjon, men ikke for en ny institusjon med utvikling mot et nytt universitet som viktig satsingsområde. Et hovedtema i utkastet til strategi for universitetssatsingen er at det er kombinering av de dominerende kunnskapsoppgavene, utdanning og forskning, som kjennetegner gode universitet. I arbeidet med faglig organisering og styring og ledelse er det viktig å bruke betegnelser som er romslige nok og dekker slike pakker av kunnskapsoppgaver.
”-fag” og ”-vitenskap” er fellesendinger som brukes om noen av de store kunnskapsområdene ved universitetene. Mange områder bruker bare fagområdebetegnelser - eksempel er realfag, jus, medisin.

Vitenskapsteoretisk er bruk av –fag og –vitenskap om kombinasjoner av forskning, utdanning og andre utadrettede kunnskapsoppgaver i godt samsvar blant annet med Knut Erik Tranøys oversikt og begrepsbruk i ”Vitenskapen, samfunnsmakt og livsform” (1986). Tenkingen til Tranøy er etter mitt syn interessant for arbeid med profil og organisering av en ny institusjon med profesjonsfag- og -utdanninger som de store kunnskapsområdene. Gjennomgående i arbeidet til Tranøy er en oppmerksomhet mot felles kjennetegn og kvaliteter i vitenskapelig virksomhet. Perspektivene omfatter også samspillet mellom forskning og undervisning. Ikke minst unngår de den smale tilnærmingen til vitenskapelighet bare som forskning, som i stor grad preger både dagens nasjonale tellekanter og strategisk og taktisk overtilpassing fra ledernivåer og A-lagssjikt i høgskoleområder.

Det diskuteres rundt et opplegg som innebærer en rekke fakultet. Blir organiseringen lik UiO, så krever denne sammenslåingen et kort universitetsnavn. Man kan ikke få med alle de 3 påpekte kjerneområdene i ett institusjonsnavn.

Man kan jo kalle det nye universitetet Hioak.no - Høgskolen i Oslo og Akershus, dersom det fortsetter å være høgskole, ev. Oslofjorduniversitetet som de fleste allerede vet hva betyr.

Skal man legge inn alle "fakultetsnavnene" i et institusjonsnavn for et universitet, da får man et problem både i forhold til at folk skal huske navnet, i tillegg til at dette blir vanskelig å markedsføre. Et forkortet domene bør kanskje ha 3 bokstaver som de andre universitetene: UiO, UiS, UiT etc. som gjør det enkelt å huske.

Et kort og presist navn på denne sammenslåingen mot et universitet er veldig viktig i forhold til merkevarebygging for fremtiden.

Så får man opprette så mange fakultet man ønsker under dette universitetsnavnet :)

Lykke til uansett hva dere kommer frem til. Det blir spennende å følge med videre.

Opplegget for denne diskusjonen gir et godt spor. Skal det være mange eller få inndelinger på mellomnivået?

Det gjelder relativ posisjon og oppgave for sentralledelse, mellomnivå og grunnivå. Store fakulteter gir bred samfunnsorientering for hvert enkelt av dem, forståelig profil for omverdenen og større faglig selvstendighet innen disse brede rammene på instituttnivået. Dette gir og større rom for matriseorganisering ved at de som skal oppebære matrisefunksjoner kan ha representasjon og et rimelig armslag innen hvert enkelt fakultet.

Omvendt for mangefakultetsmodellen. Dersom en skal forfølge denne, går vi inn i lokalpolitikkens dilemmaer: Hva med *min* bro og *min* brønn? "Tenk på et tall - 9, 11, 15 eller 20"?

Om en derimot forfølger fåfakultetsmodellen, blir det heller en profesjonanalytisk diskusjon. Hva er de brede profesjonelle praksisfeltene i dag og i morgen? Dette gir orientering mot helse, utdanning, design og sosialfag. En firefakultetsmodell har altså mye for seg:

- Fakultet for læring (førskole, lærerutdanning I & II, faglærerutdanning)
- Fakultet for helse (sykepleie, "myke" helsefag)
- Faktultet for sosialfag (eller samfunnsfag for samfunnsvitere som pukker på disiplinen)
- Fakultet for ingeniørfag og design (som er en gode IDE for 'Ingeniørfag, Design og Estetikk'*)

For meg synes dette konsistent og fornuftig. Utredningsgruppa har gjort en god jobb.

*)And an excellent IDEA (engIneering, Design and Expressivity through Artefacts ... ;-)

Det var en selvironisk forsamling som ga tydelige tilbakemeldinger til utvalget om at 9-fak-modellen var å anse som useriøs og til å le av. Selvironisk fordi modellen ligger tett opp til organiseringen vi har på HiO og HiAk i dag (riktignok slanking med to enheter).

Reaksjonen i møtet kan også gi grunnlag for å reflektere litt videre. 9-fak-modellen er omtrent identisk med organiseringen av universitetet i Bergen (og samme totalstørrelse). Jeg har aldri tenkt på Universitet i Bergen som et latterlig universitet! :)