HiOs nettsted viser sin styrke.

Debatten etter "rektors første hjørne" har kommet opp i mer enn sytti innlegg. Lest under ett gir de et fascinerende bilde av høyskolens indre liv - uten sikkerhetsnett og byråkratisk filter. Jeg har telt opp tjueåtte deltakere. Mange kjenner jeg igjen - og det er alltid interessant å lese hva de sier i omstridte saker. Men jeg gleder meg mest over de nye stemmene.

Samtidig er det noen personer jeg savner. Siden rektor utløste det hele, har hun fått mer av "trøkket" enn rimelig er. Hvor står rektors nærmeste rådgivere - altså de sju dekanene - i denne saken? Det ukentlige dekanmøtet er ikke et beslutningsorgan - men har åpenbart stor innflytelse. - "Reelt vil dekanmøtet gjennom påvirkning av rektors beslutninger og senere framlegg for styret ha sterk innflytelse på høgskolens utvikling", står det på HiO-veven - og det er sikkert riktig.

Og hvor er de fire eksterne styremedlemmene i debatten, tenker jeg: Mats Eriksson, Peter Maasen, Kari Pahle og Fakhra Salimi? Jeg synes diskusjonen om HiOs framtid blir for innadvendt - som om utfallet ikke spiller noen rolle for Staten. De barske politiske realiteter ble antydet av Åsulv Frøysnes -men jeg skulle gjerne høre mer fra verden utenfor.

Ledelsen sier de legger opp til gode diskusjoner. En diskusjonsarena er allmøtene. Eller rettere sagt: De kan utvikles til slike arenaer, men da kan en ikke legge det opp som en stor monolog med spredte innspill fra to hundre ansatte i en sal.

Turen opp til Kjeller er for tidkrevende til at vi kan ta til takke med tomme allmøter som i det alt vesentlige brukes til trøttende introduksjoner av det de frammøtte har hørt mange ganger tidligere, og som de også selv har lest.

En knapp måned før det avgjørende styremøtet 9. desember må fokus legges på helhet og sammenhenger. Hvordan henger de ulike utredningene sammen, og hva er det vi nå, knappe hundre dager før et eventuelt vedtak, faktisk mangler av viktig informasjon?

Hva blir de administrative konsekvenser, hvilke ressurser vil overført til fakultetene? Og er det gitt at en eventuelt ny institusjon skal bestå av enten fire eller fem fakulteter. Hvilke andre modeller bør vi få på bordet før et endelig vedtak fattes?

Og hva med instituttene. Frøysnes og Grund går i brev til avdelingene ut og ber høringsinstansene vurdere sammenslåing av de foreslåtte instituttene. Hvilke har de i tankene? Og hva er deres begrunnelse, og ikke minst: Hva mener de aktuelle fagmiljøene?
Og selv om økonomi på det nærmeste er blitt et ikke-begrep, så er det fortsatt behov for finansiering, ikke bare av den tekniske prosessen, men av de strukturer som skal på plass. Et spørsmål kan være: Om Helsefag med god økonomisk kontroll slås sammen med SU som har slitt økonomisk, hvilke konsekvenser vil det få? Fakultet for samfunnsfag kan om kort tid ha to dr. grader: Hvor mye av kostnadene til disse vil bæres av fellesskapet og hvor mye skal dekkes direkte av fakultetet?

Med andre ord: Hva enten man er for eller i mot fusjonen, eller befinner seg midt i mellom – det kan
da ikke være slik at man ikke vil ha gode allmøter. Å møte forfatteren av NIFUstep rapporten er det vel få som har noe i mot, men akkurat nå er det andre stemmer vi trenger å få fram.

Legg opp til en paneldebatt med deltaker fra begge høyskolene, hovedverneombudene, fagforeningsrepresentantene i utredningsgruppa Faglig organisering (på den måten kan også dissensen få en naturlig plass), og selvfølgelig representanter fra utredningsgruppene som mener ulike ting om modellene

Heisann!

Laaaangt nedover i debatten stilte jeg endel spørsmål til "forankringsgruppa" som jeg kun greier å se at Erik Døving har forsøkt å svare på (selv om jeg først og fremst oppfattet innlegget hans som en kritikk av at jeg brukte ordet søtt).

Han svarte da at alle var tilsatt ved HiO og at legitimiteten kom gjennom god argumentasjon. Hmmm... OK - så man må jobbe på HiO, men jeg mistenker at det er flere kriterier for å være medlem i gruppa. Og kan dere ikke argumentere godt uten navnet "forankringsgruppa"?

Selv om jeg benyttet ordet søtt, er jeg oppriktig interessert i det jeg spurte om - jeg prøver igjen (men noen av spørsmålene er omformulert og jeg kommet på noe mer jeg lurer på også):

Hvordan ble dere dannet egentlig?

Hvilken legitimitet har dere? (utover evt. god argumentasjon, altså...)

Er det slik å forstå at FF som organisasjon står inne for "forankringsgruppa" siden både nåværende leder og nestleder har undertegnet med nettopp disse titlene? Og gjelder det tilsvarende UF siden leder her har undertegnet som nettopp UF-leder?

Kan alle bli medlem av gruppa, eller kreves det noe spesielt? Hvordan søker man om medlemskap dersom det er åpent, og hvordan avgjøres i så fall dette?

Hvorfor er det ingen ikke i undervisnings- eller forskerstilling med i gruppa?

Er det tilfeldig at det er et så stort SAM-overskudd i gruppa?

Hvordan avgjør dere hva gruppa publiserer - konsensusavgjørelser blandt gruppas medlemmer, flertallsavgjørelser eller noe annet? (Dette er jo interessant dersom noen ønsker å være med, ikke sant?)

Diskuterer dere dere imellom før dere gir svar på spørsmål som jeg nå stiller eller er det fritt frem for hvem som helst av dere å svare? Har dere noen talsperson?

Imøteser svar og takker "forankringsgruppa" i forkant!

Fortsatt noen som tror at innlegg fra meg representerer noen anne meg selv og kun meg selv?

Jeg er usikker på om det er veldig mange flere utredninger jeg savner nå. Mange av oss deltar i og har tillit til mye av det arbeidet som allerede er nedfelt og pågår i diverse utredningsgrupper, arbeidsgrupper, undergrupper og styrer. Samtidig har vi forventning til at dette arbeidet blir gjort med de beste intensjoner for HiO. Ikke minst tror mange av oss på universitetssatsningen og at en fusjon med HiAk vil kunne styrke denne.

Mange av oss tror vel heller ikke at fusjonen trenger å bli så fryktelig radikal og uoverkommelige, relativt sett. Selv om debatten ikke er preget av så mange heftig og begeistrete fusjonstilhengere er det en del av oss som tror det kan fungere. Vi tør av og til å tenke at det kan bli spennende. Men det er klart all endring medfører mer arbeid og mange er nok redd for at egen arbeidssituasjon skal bli tøffere. Men i denne sektoren som ellers i arbeidslivet må vi være innstilt på en del endringer og jeg tror ikke nødvendigvis en fusjon med HiAk vil være det mest krevende vi står ovenfor, selv om prosessen kan oppleves ganske voldsomt til tider. Det er klart om det store flertallet virkelig mener at en fusjon med HiAk er uholdbart er dette problematisk. Men mitt inntrykk er at svært mange av oss står på med vårt, vi legger inn ekstra innsats i denne tiden, men har forventning til at vi skal få det til og at HiAk kan ha noe å tilføre oss i vår vei mot universitet.

Anne Thorsen,
Samfunnsviter på SAM

Kritiske spørsmål til det hastverk som ledelsen anlegger i fusjonsspørsmålet forblir ubesvarte. Kanskje Frøysnes som administrasjonens øverste leder kunne tydeliggjøre hvorfor han mener det er nødvendig å fatte et endelig vedtak før de administrative ansatte kjenner sin plass i det kommende systemet. Kanskje direktøren kunne signalisere hvordan vi på grunnplanet skal se for oss de kommende fakulteter uten at de administrative ressurser er avklart.

Ser direktøren for seg en forflytning av dagens sentraladministrasjon over til fakultetene? Vil den samla administrasjon øke eller bli redusert? Og hva med det brev som har gått ut fra Frøysnes og Grund som påpeker behovet for sammenslåing av de institutter som så langt er presentert i utredningen om faglig organisering: Hvilke av instituttene er det direktøren har i mente? Riktignok ber han miljøene ta dette opp i høringsrunden, men det er vel grunn til å anta at han allerede i dag har gjort seg konkrete tanker om den framtidige instituttstrukturen?

Eller er det for tidlig for direktøren å uttale seg? Hvis det er for tidlig, hvis han IKKE kan uttale seg før utredningen om administrativ organisering foreligger og høringsuttalelsene er gjennomgått, hvorfor ikke like godt avvente det endelige fusjonsvedtak til vi helhetlig kan se for oss den kommende fakultets- og instituttmodellen?

Styret er høgskolens øverste beslutningsorgan. Tidvis framstår denne realitet som nesten skremmende, tatt i betraktning at vi har et styre som siden oktober 2009 knapt har stilt et eneste kritisk spørsmål til fusjonsprosessen, men som i stedet har anklaget de ansatte for å være opptatt av interne spørsmål, uten evne til å fange opp nasjonale og regionale utfordringer. Utredningene har også passert styrets blikk uten mange skrammer. Interessen av å lytte til de synspunkter som har kommet fram fra HiOs fagmiljøer er forsvinnende liten.

9. september er det styreseminar, med blant annet presentasjon av NifuStep rapporten. Min kvalifiserte antakelse er at det neppe vil ta lang tid før ledelsen framstiller rapporten som en vitenskapelig legitimering av styrets behandling av fusjonsspørsmålet.

Bennedichte C. Rappana Olsen
Ansattes representant

Over mange år trer det fram fire hovedinteresser i høgskolesystemet. For meg gir de dypstruktur til dagens strid om institusjonsprofil:

1) Ingen endring nå.

Dette ønsket springer ut av de mange utfordringer i den daglige dont og et snevert, men forståelig fokus på dens basale oppgaver undervisning og forskning.

2) Back to the Future.

Med en ideologisk fane for det Humboldtske universitetsideal fylker dette standpunktet til gjenreisning av professormakt og omfordeling av ressurser fra det “lave” bachelornivået til de “høye”.

3) Arbeidsliv- og profesjonsprofil.

Etter 50 år med moderniserende,skolifiserende og akademiserende utvikling av korte profesonsutdanninger, skal en på ny knytte tettere, men annerledes og innovasjonsfremmende bånd mellom profesjonsutøvelse og profesjonsutdanning.

4) New Public Management.

Denne interessen representerer den økende adminstrativ-byråkratiske kontoll og markedslogikk.

--

Styret har vedtatt å satse på arbeidslivsprofilen, profesjonsutdanning og nærhet til det regionale arbeidsliv med en tydelig, men begrenset universitetsambisjon. Bachelornivået vil fortsatt være viktigst.

Mot dette står deler av den hjemlige akademiske elite. En vil ha mer universitet,- mye mer. Dette er samtidig en endringsagenda for intern omfordeling av pengemidler. Men i eksplisitt form ville en slik linje få begrenset oppslutning. Jeg tror dette er årsaken til at så få flagger eget standpunkt. For å få med seg endringsskeptikere og endringsmotstandere blir det lett til at en ikke argumenterer *for* noe som helst annet enn “demokrati” i sin kontekstløse allmennhet og *mot* alt det styret vedtar.

Når det gjelder New Public Management lar jeg det ligge.

Rektors første innlegg i høst har utløst den mest omfattende debatten jeg hittil har sett på HiO.

Nettet viser sin styrke som diskusjonsforum. Nå ser jeg for meg fire mulige scenarier:

1. Styrene vedtar fusjon og universitetssatsing i desember. De som i hovedsak støtter HiO-HiAk-prosessen vinner styre- og rektorvalget i 2011.
2. HiO-styret velger å utsette vedtaket. De som i hovedsak støtter HiO-HiAk-prosessen vinner styre- og rektorvalget i 2011.
3. HiO-styret velger å utsette vedtaket. De som ikke ønsker fusjon med HiAk vinner styre- og rektorvalget i 2011.
4. Styrene vedtar fusjon og universitetssatsing i desember. De som ikke ønsker fusjon med HiAk vinner styre- og rektorvalget i 2011.

Hva innebærer de fire?

* Det første scenariet er det minst dramatiske. Vi får heftige diskusjoner i høst og til våren, men forøvrig går prosessen slik styrene har planlagt.
* Det andre scenariet gir samme sluttresultat som det første, med ett til to års forsinkelse. Utgiftene vil også øke en del, siden utsettelsen forutsetter et ønske om mer utredningsarbeid og grundigere interne diskusjoner.
* Hva det tredje scenariet ville føre til, synes jeg det er vanskelig å si noe fornuftig om. Dersom det nye HiO-styret prøver å stoppe fusjonen ("omkamp"), tipper jeg at departementet vil engasjere seg.
* Det fjerde scenariet innebærer at HiO satser på å bli universitet alene, mens HiAk fortsetter som en "vanlig" høyskole. Etter noen år (tipper jeg fortsatt) vil våre eiere bringe de to sammen - HiAk er for liten til å fungere på det europeiske utdanningsmarkedet.

***

Forankringsgruppa går inn for utsettelse. Den vil diskutere prosessen.

Anders Breilid sier det slik: - Hvorfor kan ikke vedtaket om fusjonen utsettes noe slik at utredningene blir bedre begrunnet og de ansatte får sagt sin mening?

Forankringsgruppa ber om støtte til utsettelse - uten å fortelle hva den vil med HiO. Diskusjonen om prosess og demokrati løsrives fra de konkrete interessene partene står for.

Både Anders og jeg er ansatte. Jeg har sagt min mening om HiOs framtidige profil - både på HiO-nettet og på min egen blogg - omatt og omatt - helt siden Knutstadutvalgets tid. Men jeg vet fortsatt ikke hva Anders mener om profilen til det nye universitetet - bortsett fra at det skal være grundig utredet.

Ragnar Audunsons beskriver forslaget til faglig organisering framstår som "en blanding av påfunn og fikse ideer på den ene siden og et forhandlingsresultat mellom ulike interesser på den andre". Hans alternativ til fusjon - "er naturligvis ikke å fusjonere."

Jeg vil gjerne diskutere HiOs framtid - men en kamp som setter utsettelse og ikke-fusjon i sentrum engasjerer ikke.

Planene om å slå sammen høgskolene i Finnmark og Harstad med Universitetet i Tromsø har strandet.
– Ulikhetene var for store,
sier rektor Ketil Hanssen ved Høgskolen i Finnmark
til Forskerforum.no.
Rektor ved Høgskolen i Harstad, Inger Aksberg Johansen, mener også at det er for liten fusjonsvilje ved Universitetet i Tromsø etter sammenslåingen med Høgskolen i
Tromsø.
– Det er en fusjonstrøtthet på universitetet som er merkbar, sier Aksberg Johansen til NRK Troms og Finnmark.

(Forskerforum nr 7, 2010)

Når en "forankringsgruppe" ved HiO lager et opprop der den - basert på argumenter om hvordan høgskolen bør styres og ledes - så synes jeg det er grunn til å stille spørsmål ved hva slags systemforståelse dette bygger på.

Det er styret ved HiO som er høgskolens besluttende myndighet. I dette styret sitter representanter fra tilsatte, studenter og eksternt oppnevnte. Til sammen er det 11 medlemmer. Rektor er styreleder og møteleder, men rektor har bare en stemme i styret. Det er styret sammen og ikke styrelederen alene som bestemmer kursen videre for HiO. Høgskoledirektøren er tillagt ansvaret for å legge saker fram for styret. Det gjøres alltid etter samråd med rektor. Rektors posisjon som institusjonsleder er fastsatt i universitets- og høgskoleloven og i arbeidsbeskrivelse fastsatt av styret.

Det er ikke mange år siden en tidligere regjering ønsket å fjerne ordningen med valgt rektor som styreleder ved universitet og høgskoler. Argumentene for det var at det var behov for et mer eksternt blikk i styringen av institusjonene. Tilsatt rektor som institusjonsleder og ekstern styreleder skulle være eneste ordningen.
Se Ot. prp. nr. 79 for 2003-04.

Etter et betydelig politisk press fra flertallet av institusjonsledere, fagforeninger og studenter i sektoren bestemte Stortinget at valgt rektor som styreleder skulle være normalordningen. Dette praktiseres i dag av flertallet av universitet og høgskoler.

En bør være klar over at framtida for den styringsordningen vi nå har med valgt rektor og som vi også har vedtatt for neste styreperiode, vil avhenge av hvordan den vurders å fungere av politiske myndigheter.

Som du skriver Anders, er medvirkningsmuligheten ulik fra sak til sak. Når det gjelder denne saken, er det faktisk sånn at den i utgangspunktet ble presentert som et “tilbud” til de ansatte. Det skulle være OPP TIL DE ANSATTE å bestemme hvilken skjebne rektorenes idé om samarbeid eller fusjon skulle få. Prosjektet vil bare bli fulgt opp hvis “det er grobunn nedenifra” (rektorenes utsagn i presentasjonsmøtet i Fyrhuset – nov -08).

Jeg, og mange med meg, oppfatter at det ikke er grobunn nedenifra på HiO. Ideen har ikke slått rot. At det kan være MANGE rotløse, det viser en rekke møter, høringsuttalelser, underskriftsoppropet og ikke minst studentoppgava (nøytral part?) som gjennom sin spørreundersøkelse kom fram til at..

… kun 12 prosent av HiO-ansatte er fornøyd med fusjonsprosessen?

… 64 prosent av HiO-ansatte opplever at deres meninger tas hensyn til i liten eller meget liten grad i fusjonsspørsmålet?

… kun 14 prosent av HiO-ansatte mener fusjonen er til beste for HiO?

Takk, Sissel for et innlegg som har engasjert så mange. Mange av mine kollegaene på SAM hadde gått inn i en avmaktsposisjon. Vi følte oss overkjørt og at ledelsen ikke tok imot noen kritiske røster som var imot fusjonen. Ditt innlegg var jo en inspirasjon for meg for å delta i Forankringsgruppen. Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger og støtte til å utsette vedtak om fusjon. Du lovet på et fellesmøte å høre på de ansatte og jeg regner med at du vil gjøre det. Da må du høre på de som ikke er enige med deg også. Vi er mange som har tatt imot store studentkull i høst og hverdagen har vært full av praktiske problemer som omhandler logistikk. Hvor er det plass til alle? De færreste av oss kjenner til behovet for å bli større. Grasrota kjenner ikke behov for å bli en ennå større høgskole! Samme hva de sier som er utenfor institusjonen og som du referer til. Diskusjonen om faglig organisering og høringsprosessen bør også ta innover seg mulighetene for å utsette fusjon til ny rektor og nytt styre er på plass.
Hurra for engasjementet!
Helga Johannesdottir, høgskolelektor SAM

Flere av innleggene uttrykker bekymring over det demokratiske underskuddet i denne saken, men ingen av fusjonstilhengerne kommenterer dette. Er ikke demokratiunderskuddet et problem? Er det ikke viktig at denne saken er godt foranklret blant personalet? Burde ikke både tilhengere, motstandere og tvilere kunne enes om det?

Jeg oppfatter Forankringsgruppas utspill som betimelig.

Denne prosessen (fusjonsprosessen) oppleves ikke som sunn. Den ser ikke ut til å ha det fundamentet den bør ha blant de som skal skape innholdet i den fusjonerte organisasjonen.

Når det gjelder argumentene fusjonsvedtaket bygger på ser det for meg ut til at "utenrikspolitiske" hensyn som regional satsning og posisjonering i en framtidig endret konkurransesituasjon mellom høyere læresteder nasjonalt er vurdert som viktigere enn intern røkt og utvikling av primæroppgavene undervisning og forskning.

For meg blir dette feil satsning.

Sin vane tro stiller Bennedichte Olsen mange retoriske spørsmål. De kunne kanskje også karakteriseres noe sterkere.

I politiske situasjoner som den vi har kommet opp i nå finnes det EN gylden regel for å skille klint og hvete: Å klargjøre eget standpunkt i det saken gjelder. Og det gjelder altså *ikke* om å erklære sin forkjærlighet for menneskerettighetene og godt nyttår.

Jeg spør deg derfor direkte: Hva slags institusjonsprofil er det du vil ha, Bennedichte?

Som ansattes representant i styret, og som styrets eneste kritiske røst i fusjonsspørsmålet, vil det neppe overraske at jeg er glad for det initiativ som Forankringsgruppa representerer. Etter mitt skjønn er det på høy tid at kolleger på Høgskolen i Oslo signaliserer at de ikke vil akseptere det tempo som denne prosessen legger opp til.

Hvem av tilhengerne av fusjonen kan gi meg det gode argument for at vi allerede 9. desember skal fatte et endelig vedtak i fusjonsspørsmålet? Hvorfor skal et endelig vedtak fattes på et tidspunkt hvor den administrative organisering ikke er avklart og vi således ikke vet hvilke administrative ressurser fakulteter og institutter vil få? Jeg vet at enkelte av mine kolleger håper og tror at store fakulteter vil bety en mindre sentraladministrasjon og mer ressurser ut til fagmiljøene. Hvilket erfaringsgrunnlag har vi som skulle tilsi at det er det som vil skje? Hvorfor ikke avvente et vedtak til vi får oss forelagt en samlet vurdering av faglig og administrativ organisering?

Hvorfor skal et endelig vedtak fattes på et tidspunkt hvor instituttstrukturen ikke vil være avklart. Det tør være kjent at høgskoledirektøren ved HiO og rektoren ved HiAK har bedt avdelingene vurdere hvilke av de foreslåtte institutter som kan slås sammen. Selv om vi alle er innforstått med at instituttinndelinger ikke kan låses fast en gang for alle, vil nærhet og identitet til eget institutt være en viktig faktor i en forestående sammenslutning. Hvor mange av fagmiljøene mener de får tid til å vurdere dette på en skikkelig måte før høringsfristen går ut på de respektive avdelingene?

Hvorfor skal et endelig vedtak fattes på et tidspunkt hvor spørsmålet om beslutningsstrukturer og ansattes og studenters medvirkning ikke har blitt drøftet på en betryggende måte, og på et tidspunkt hvor økonomiske problemstillinger i beste fall er overflatisk behandlet?

Hvorfor har ledelsens det så travelt? I NIFUSTEP rapporten argumenteres det for at en stram tidsplan kan sikre forutsigbarhet for de involverte parter. Opplever mine kolleger at prosessen så langt har skapt forutsigbarhet? Er jeg alene om å oppleve det motsatte?

Så vidt jeg kan se har HiAK fått anledning til å legge premissene for store deler av den pågående fusjonsprosessen. Er ledelsen ved HiO redd for at HiAK skal finne andre samarbeidspartnere om vi venter med et endelig vedtak til etter neste rektorvalg? Hvor skulle i så fall HiAK gå? Til Innlandsuniversitetet hvor fusjonsplanene står i stampe? Til UMB som ikke er interessert? Til Oslo-Alliansen hvor fusjonsprosessen er lagt på is inntil videre?

Å utsette det endelige fusjonsvedtaket er ikke i første rekke et spørsmål om omkamp. Det er et spørsmål om å gjenopprette tilliten mellom rektor og høgskolens ansatte.

Den viktige striden ved Høgskolen i Oslo handler om institusjonsprofil.

Den er drevet fram av ytre årsaker som ikke vil forsvinne,- ikke i år, ikke neste år og ikke om 10 år. Utfordringene vil fortsatt være der når de fleste av dagens aktive stemmer har blitt til pensjonert mumling.

Den har en etter måten lang historie innad på institusjonen. Når vi skriver desember 2010 har den stått på dagsorden siden daværende dekan Sissel Østberg ved lærerutdanningen tok tak i arbeidet med å utrede institusjonsprofil. Det var i 2005. Se http://www.hio.no/content/view/full/40830. Det er også med utgangspunkt i dette arbeidet hun ble en kjent profil da hun stilte som rektor.

Arbeidet siden da har ført fram til den linje at HiO skal bli et regionalt forankret profesjons- og praksisorientert universitet med hovedvekt på bacherlorutdanningene.

Dette standpunktet er ikke "presset fram" og styret er i sin fulle rett til å stå fast ved de prinsippvedtak som er fattet i saken.

Motstanden har en parallell historie. Og sikkert som amen har dette også vært en historie om å forsøke gjøre om striden til prosedyrespørsmål og økonomi når en ikke har vunnet fram med eget standpunkt.

Demokratisk forankring av et vedtak om fusjon med HiAk er av aller største betydning for HiOs fremtid. Demokratisk forankring betyr at høgskolens styre fatter et vedtak som er i samsvar med de ansattes standpunkt til fusjonen. Hvis høgskolens styre gjør et vedtak om fusjon, og et flertall av de ansatte er mot fusjonen, mangler vedtaket demokratisk legitimitet. Da mangler også en helt nødvendig forutsetning for å sette fusjonsvedtaket ut i livet. Et fusjonsvedtak i strid med hva flertallet av de ansatte ønsker, vil være udemokratisk. Det vil kunne få svært negative følger for HiO som institusjon. Fusjoner som ikke er solid demokratisk forankret blant de ansatte, fører til langvarige interne konflikter med svært omfattende og negative konsekvenser for institusjonens kjernevirksomhet. Ett slående eksempel på dette er fusjonen av kunstmuseene i Oslo til den nye institusjonen Nasjonalmuseet. På bakgrunn av dette er både tilhengere og motstandere tjent med at et eventuelt fusjonsvedtak er solid demokratisk forankret blant de ansatte.

Det er nå dannet en forankringsgruppe på tvers av avdelingene ved HiO som stiller følgende krav: Utsett vedtak om fusjon til etter rektorvalget i mars 2011. I en så viktig sak bør styret ha mandat fra de ansatte. Det har ikke det sittende styret i denne saken. Fusjon med HiAk var ikke et tema da det sittende styret og rektor ble valgt. Det sittende styret fattet et prinsippvedtak om fusjon i oktober 2009. Alle utredninger og høringer har hatt dette prinsippvedtaket om fusjon som forutsetning. Dette har låst debatten til fusjon. Vi har ikke fått en demokratisk og åpen debatt for og mot fusjon i full offentlighet, med reelle diskusjoner om alternative strategier til fusjon. Vi har fått utredninger og høringer der premisset for diskusjonen hele veien har vært hvordan en funksjon skal iverksettes. Utredningen som nylig er presentert av NIFU STEP er illustrerende i så måte. På oppdrag fra HiO undersøker NIFU STEP argumentene for fusjon og om disse er holdbare. Men her utelates selve hovedspørsmålet som det er uenighet om. Argumentene for fusjon prøves ikke i forhold til argumenter mot fusjon og alternative strategier for HiO. Styret har utelatt dette og gått ensidig inn for et prinsippvedtak om fusjon. Dermed har ikke det offentlige ordskiftet opplyst sakens begge sider, men først og fremst den ene – for fusjon. Dette er ikke en god demokratisk behandling, for å uttrykke det svært forsiktig.

Vi krever derfor at fusjonsvedtaket utsettes til etter rektorvalget i mars, slik at de ansatte gjennom demokratisk valg kan velge styre og rektor som har markert sitt standpunkt til fusjon. Da vil argumentene for og mot fusjon bli drøftet i full offentlighet og alle ansatte vil gjennom demokratisk valg stemme inn styre og rektor i samsvar med sitt syn. Hvis det er et flertall blant de ansatte for fusjon, vil vedtaket være godt forankret, og alle, også de som er mot fusjon vil respektere at styret vedtar fusjon. Dette vil gi gode forutsetninger for å gjennomføre fusjonen. Hvis det derimot er et flertall mot fusjon, vil vi få vite det gjennom de ansattes valg av styre og rektor. Da vil styret ikke vedta fusjon. På samme måten vil dette være et demokratisk vedtak som er forankret blant de ansatte, og som det er grunn til å anta alle vil stille seg bak.

Å presse gjennom et fusjonsvedtak tre måneder før valg av nytt styre og rektor er ikke forsvarlig. Det er en reell fare for at styre og rektor iverksetter en fusjon som et flertall av de ansatte er imot med påfølgende negative konsekvenser.

Vi mener forankringsgruppens forslag er konstruktivt. Alle, både tilhengere og motstandere av fusjon bør kunne være enige om at et fusjonsvedtak som fattes etter valg av nytt styre og rektor som åpent har markert sitt standpunkt til fusjon, det vil gi et demokratisk forankret vedtak om fusjon i høgskolens styre. Vedtaket vil basere seg på mandat fra de ansatte. Det er påkrevet i denne saken som er av avgjørende betydning for høgskolens fremtid.

Siden det oppfordres til engasjement hiver jeg meg også inn i debatten.
Jeg konstaterer at debatten handler mye om prosess. Noen hevder at en sammenslåing med Hiak er en ressurskrevende prosess - det er de samme som hevder at det ikke er godt nok utredet. Vi bruker altså for mye krefter på prosessen, men samtidig burde vi brukt mer. Prosessen må være forankret blant de ansatte, sier de samme, samtidig som de kjemper mot forankring.

I flere av debattinnleggene pekes det på at endelig vedtak skal fattes i desember. Det utlegger noen som om alt er åpent. Slik er det selvfølgelig ikke. Formålet med et prinsippvedtak, utredninger og endelig vedtak er å sørge for at organisasjonen får tid til å diskutere og gå dypere inn i praktiske og prinsipielle sider. Men det må foreligge nye momenter som tilsier at en fusjon likevel ikke lar seg gjennomføre, om man i desember skal snu i forhold til prinsippvedtaket, etter min mening.

Debatten blir lett intern. Høgskolen er ikke til for seg sjøl og sine ansatte. Vi har et samfunnsoppdrag. Jeg tror at vi blir en mer slagkraftig institusjon for regionen og landet om vi slår oss sammen. Hvor vellykket en slik sammenslåing vil bli er i stor grad avhengig av hvordan fellesoppgaver blir løst. Det er viktig at det ikke etableres en organisasjon på toppen av de to nåværende, men at hensiktsmessige oppgaver samordnes, mens oppgaver som best løses på det enkelte studiested/fakultet/institutt får lov til å bli løst på mest hensiktsmnessig måte.

Lars Egeland - Læringssenteret (evt skrivefeil skyldes at innlegget er skrevet på toget)

Det forundrer meg at de som støtter ledelsens tempo i fusjonsprosessen (med endelig vedtak i desember 2010) er så lite opptatt av hva de ansatte mener. Det er liten tvil om at prosessen så langt har liten forankring blant de ansatte. Jeg viser til underskriftsaksjonen, og SAM- rapporten som sier at kun 12 % er fornøyd med fusjonsprosessen, kun 14 % mener at fusjonen er til det beste for HiO, og 64 % sier at deres meninger tas hensyn til i liten eller mindre grad. Kanskje er det feilmarginer her, men hvordan kan ledelsen og de som støtter ledelsen se bort fra disse tallene? Også mange av høringsuttalelsene til de forskjellige delutredningene er kritiske, uten at dette tas hensyn til i det videre arbeidet. Hvorfor drøfter dere ikke denne manglende forankringen? Er det OK at grasrota neglisjeres i denne prosessen? En eventuell fusjon vil være den største omorganiseringsprosessen i HiOs (korte) historie. Empiri fra andre fusjonsprosesser viser at det kommer til å få store negative konsekvenser dersom slike omorganiseringer kjøres igjennom over hodene på de ansatte.
Ledelsen har hele tiden argumentert med at det blåser en fusjonsvind over høgskole- og universitetssektoren, og der HiO må være med. Nå viser det seg at vinden har løyet betraktelig. Ved Høgskolen i Østfold har rektor utsatt prosessen pga sterke indre innsigelser. Hvorfor gjør ikke vår rektor det samme? Innlandsuniversitetet er også avventende, og den videre fusjonen i Nord-Norge har stoppet opp. Er det ikke grunn til å stoppe opp ved HiO også? Hvorfor kan ikke vedtaket om fusjonen utsettes noe slik at utredningene blir bedre begrunnet og de ansatte får sagt sin mening? Dette mener jeg en burde kunne være enige om, uansett syn i fusjonsprosessen.
Det er svært uheldig at en så stor reform kjøres igjennom i nåværende valgperiode når fusjonen overhodet ikke var et tema i forrige rektorvalg, og når motstanden er så stor.

De som er skeptiske til fusjon er bare opptatt av prosedyre, hevder noen. Det er ikke riktig. Utgangspunktet for fusjonsskepsisen er faglig begrunnet: Vil den omfattende omorganiseringen som fusjonen forutsetter ta så mye oppmerksomhet og ressurser bort fra faglig virksomhet at vi den faglige hevingen som universitetssatsingen forutsetter rammes? Fusjon vil gi oss en doktorgrad "gratis" - det er riktig. Men universitetssatsingen forutsetter at den faglige virksomheten ved hele høgskolen heves - det er ikke bare snakk om fire doktorgrader.

Når det er sagt: Prosess er viktig når en skal gjennomføre dyptgående endringer som det står strid om. La oss tenke oss et eksempel. Sett at dagens regjering legger fram et forslag til en grunnleggende politisk reform som ikke var noe tema i valgkampen i 2009. Sett at arbeidet med denne reformen resulterer i en proposisjon som legges fram på det siste møtet i vårsesjonen 2013 - et par måneder før neste stortingsvalg. Sett at opposisjonen er entydig i mot og at skespsisen i befolkningen er utbredt. Regjeringen har flertall i Stortinget og kan få vedtatt det den vil. Men en klok regjering vil da naturligvis si: Denne grunnleggende endringen må ha forankring og legitimitet. Vi presser ikke gjennom et vedtak nå, men lar saken bli et tema i den kommende valgkampen. Er ikke det en parallell til vår situasjon - i allefall så lenge vi har valgt å ha en valgt ledelse, ikke ansatt slik man har på HiAk?

Hvilke alternativ har de som er skeptiske til fusjonen med HiA? Det spørsmålet er også blitt reist i debatten. Alternativet til fusjon er naturligvis ikke å fusjonere, dvs. en beslutning som bygger på at HiOs strategiske mål, inkludert universitetssatsingen, bedre kan realiseres uten fusjonen. Rapporten fra NIFU-step går igjennom en del foreliggende forskning om fusjoner. Den forskningen som refereres, gir ikke entydige svar. Men det ser ut som HiO i dag har en optimal størrelse i forhold til det som mye av den forskningen som referes, antyder.

Samtidig må naturligvis de faglige effektene av en HiO_HiAk fusjon vurderes konkret med utgangspunkt i det som er de to høgskolenes faglige portefølje. Er det slik at vi faktisk har å gjøre med komplementære utdanninger som på sikt vil gi fruktbare faglige synergier, eller er det mer sannsynlig at vi bare vil belastes kostnadene som følger av fusjonen og at faglige synergier ikke er sannsynlige. La oss se på noen eksempler. Jeg starter med min egen avdeling - JBI. Både bibliotek- og informasjonsfag og journalistikk er relativt små fag. Vi er kommet et stykke med hensyn til å utvikle forskning. For begge fagene er det sannsynligvis store faglige gevinster å hente i samarbeid med andre avdelinger på HiO - med SAM, med LUI, med IU. Å realisere disse mulighetene er krevende. Vi har langt fra realisert potensialet. Vil en fusjon bidra noe her, eller vil den representere en kostnad og en oppmerksomhetsforskyvning som heller fungerer negativt? Jeg mener det siste er mer sannsynlig enn det første. Eller et annet eksempel: Er det sannsynlig at etableringen av et fakultet for produktdesign, ingeniørutdanning og estetiske fag produktdesign og estetiske fag vil gi faglige synergier mellom lærere og studenter i drama og lærere og studenter på kjemiingeniørutdanningen, eller vil vi også der først og fremst bli belastet med kostnadene ved omorganisering? Er det sannsynlig at den faglige virksomnheten i for eksempel førskolepedagogikk ved dagens HiO og faglærerutdanningen for rørleggere og tømrere ved HiAk vil resultere i spennende faglige overrislinger, eller er det også der mer sannsynlig at det er kostnadene ved organisering av et nytt, stort fakultet for lærerutdanning som vil dominere? Slik kunne vi fortsette fag for fag.

Der hvor det er mulige faglige overlappinger og komplementaritet, har man i forslaget til faglig organisering valgt løsninger som ikke uten videre vil fremme faglig synergi og samarbeid utover dagens nivå. Vi har sykepleierutdanninger ved både HiO og HiA. Etter forslaget vil vi fremdeles ha to sykepleieutdanninger, organisert i to institutt og plassert på to campus. Vi har utdanning i ledelse både på HiO og HiAk. Etter forslaget vil vi fremdeles ha to ledelsesutdanninger, organisert i to ulike fakultet (SAM og Helsefag) og plassert på to campus.

Den fusjonerte høgskolen som avtegner seg i forslaget til faglig organisering framstår som en blanding av påfunn og fikse ideer på den ene siden og et forhandlingsresultat mellom ulike interesser på den andre. Det i seg selv øker sannsynligheten for at vi først og fremst vil belastes kostnadene og at positive faglige effekter i liten grad vil kunne høstes.

For HiO må forholdet mellom utdanning, forskning og innovasjon være sentralt. Profesjonsutdanningene trenger en selvstendig universitetsmodell - ikke en blekere utgave av Blindern

Den fyldige rapporten fra NIFU Step er et konkret svar på kravet om mer dokumentasjon. Den gir mye nyttig informasjon om kunnskapen på feltet - men ingen avgjørende svar. Det hadde jeg heller ikke ventet. I denne typen situasjoner må vi velge under usikkerhet. Viljen til å¨skape noe nytt er nødvendig for å foreta et tydelig valg.

Rapporten bekrefter tbehovet for tettere kopling mellom profesjons- og praksisfeltet på den ene siden - og forskning og utviklingsarbeid på den andre. Forfatterne peker på at stordriftsfordelene krever at vi tenker mer tverrfaglig og flerfaglig: economies of scope heller enn economies of scale. Slik tenkning er mer typisk for høyt utviklede profesjonsfag enn for de gamle universitetenes disiplinfag.

Stensaker og Kyvik sier også:

"Vurderer man betydningen av å etablere et universitet synes dette i seg selv ikke å gi noen spesielle fortrinn i forhold til omgivelses- og næringslivskontakt. Tvert om synes svært mange universiteter å streve med organiseringen av kunnskapsoverføring og kontakten med samfunnet rundt (Geuna & Muscio 2009). Her kan det være mye å hente – både når det gjelder kvalitet og økonomi."

Erfaringene fra Agder og Stavanger viser at de nye "høyskoleuniversitetene" ikke kan regne med masse ekstra penger fra statens side. Kunnskapsøkonomien innebærer at utdanning og forskning fungerer og blir betraktet som økonomiske drivkrefter. For profesjonsfagene kan det være like greit - vi hører jo til ute i produksjonslivet. Det vi bør unngå, er en akademisk tilbaketrekning fra samfunnet

Satsingen på Akershus representerer en vilje til å tenke nytt om profesjonenes universitet. Jeg så gjerne at alternativet ble tegnet ennå tydeligere. Men vektleggingen av arbeidslivet peker i riktig retning. I store organisasjoner er det ofte grunn til å kritisere både systemer og ledere. Men de som nå retter skytset mot prosedyrene, har ingen visjon om hva HiO skal være i framtida. Månedene brukes til å kritisere prosessen - som har sine svakheter - i stedet for å tegne et tydelig alternativ til det sammenslåtte universitetet.

Styrene bør foreta et reelt valg i høst. Det burde være et valg mellom to klare linjer. Rektoratet har tatt ansvaret for den ene. Den andre mangler fortsatt.

NIFU step rapporten gir oss et felles faglig referansegrunnlag for den videre diskusjonen omkring universitet/fusjon. Rapporten svarer og problematiserer så langt jeg kan se på flere kritiske punkter, med en faglig argumentasjon alle kan se inn i og følgelig står fritt til å diskutere- og kritisere i det videre

Derfor opplever jeg det også som noe paradoksalt, at det i skrivende stund kun er innlegg til rektors hjørne – men ingen innlegg til nyheten om ”visjoner og virkelighet” hvor NIFUstep rapporten blir lansert.

Jeg mener ett godt utgangspunkt for den høsten vi går inn i, nettopp kan være å starte med å lese NIFU step rapporten, fordi den oppsummerer sentrale sider ved en mulig fusjon – og legger til ny argumentasjon, med et eksternt blikk.

En konklusjon på min egen tankerekke er derfor at jeg klipper inn deler av dette innlegget og legger det til nyheten om "visjoner og virklighet"

Enig med Helge at NIFU Steps rapport var interessant lesing.

Spesielt interessant at de finner de formulerte strategiske og akademiske ambisjonene så relevante i forhold til den samfunnskonteksten vi står i. Rapporten finner ”flere samfunnsmessige argumenter for en fusjon”, og nevner den profesjonsorienterte ambisjonen og storbyregionens multikulturelle, demografiske og befolkningsmessige forhold spesielt.

Det er spennende at nettopp denne profilen kommuniserer godt til eksterne som samfunnsmessig relevant. Og, det er kanskje den samfunnsmessige relevansen som forsvinner litt i de uendelig lange nettdebattene om hodepine, inneklima, lite tid og lite penger.

Alternativ til fusjon er jo, som NIFU Steps rapport også minner oss om, ikke fravær av endring. Det kan selvfølgelig virke overveldende, men er allikevel en viktig påminner at med ”de forventninger som stilles til høyere utdanning vil endringer snarere enn stabilitet høyst sannsynlig være kjennetegnet ved denne sektoren i årene som kommer” (s 21).

Nå har vi fått en ekstern rapport som sier en god del om det mange har etterlyst mer informasjon om. Bruk den!

For meg er det utslagsgivende at HiAk nå har fått godkjent en doktorgrad. Det gjør det mye lettere å oppnå de fire doktorgrader som er kravet for å bli universitet.

Pr idag har senter for profesjonsstudier en doktorgrad og SAM får høyst sannsynlig en i løpet av høsten (NOKUTs signaler er positive, selv om endelig innstilling ennå ikke er avgitt.) Takket være HiAk trenger vi da bare en til. Det er mindre ressurskrevende for HiO enn hvis vi må opp i to til.

Og blir vi universitet, slipper vi blant mye annet å måtte gå veien om NOKUT hver gang vi vil opprette en ny master, eventuelt samarbeidsmastere med andre universiteter i inn-og utland. En betydelig fordel for alle avdelinger.

Jeg synes det er helt merkelig at et så høyt kompetent personale ALLTID bruker ALL tida si til å diskutere PROSEDYRER og så og si ALDRI diskuterer ARGUMENTER. Marker nå heller hva dere mener og begrunn hvorfor. Det er da vi får en fruktbar debatt og slipper å skrike etter utsettelse i det uendelige på enhver sak...

Jeg etterlyser agendaen deres, hva er det dere egentlig vil? Vil dere tvære ut for å få valgt en ny rektor for å lage et tradisjonelt akademisk universitet?

Mvh. Vibeke

For å gjøre det klinkende klart: endelig vedtak om fusjon fattes i desember. Vi er inne i en reell høringsrunde.
De vedtak som er fattet, og som det ikke blir omkamp på, er flg.:1) prinsippvedtaket om at de to høgskolene ønsker å starte en prosess med sikte på fusjon (styrevedtak i okt.2009), 2) vedtak om at styring og ledelse på institusjonsnivå skal følge "normalordningen" med valgt rektor som styreleder og administrerende direktør som øverste administrative leder (styrevedtak i mars 2010), og 3) hovedstrategi for universitetssatsing og visjon for den nye institusjonen (styrevedtak i juni 2010).
Hilsen
rektor

Jeg er enig i at Østbergs kommentar om "omkamp" er høyst uklar.

En vennligsinnet tolkning av setningen "Prinsippvedtaket er fattet, og det blir ingen omkamp eller utsettelse av denne saken." kan kanskje være at avgjørelsen om eventuell fusjon må tas i desembermøtet, og at dersom styret da kommer til at de ikke vil ha en fusjon, blir det verken noen omkamp eller utsettelser. Er det det som menes?

For det er i desember vedtaket skal fattes. Hvis man ikke har klart å redusere motstanden mot fusjonen i personalet i løpet av den lange utredningsprosess med rikelig med muligheter til å få fram eventuelle fordeler ved fusjonen, bør styret si nei til fusjon i desembermøtet.

Jeg har nettopp hatt glede av å lese gjennom vurderingene til Bjørn Stensaker og Svein Kyvik i den rapporten om "Visjoner, virkemidler og virkelighet" som nå er lagt ut på nettet og som er hovedoppslag i dagens HiO-Nytt (http://www.hio.no/Aktuelt/HiO-nytt/Visjoner-virkemidler-og-virkelighet).

De viser til en ganske omfattende forskningslitteratur (og peker samtidig på områder der dette faktisk mangler) i forhold til mange av de store temaene som arbeidet rundt fusjon og universitetsambisjonene har reist.

Deres bidrag gjelder bl.a. en påpekning av de metodiske og teoretiske problemene som er knyttet til økonomisk konsekvensanalyse. Tenker en kortsiktig eller langsiktig? Kan utgifter idag gi inntekter i morgen . Kan manglende handlingsvilje i dag gi store kostnader i framtida (jfr "Endring nå framfor krise seinere" ..)

Det samme gjelder de endringstrykk som HiO er og fortsatt vil være utsatt for.

I *alle* scenarier må vi belage oss på endringskrav under trangere økonomiske rammer og med større krav til egen inntjening. En bør her kanskje prise seg lykkelig over at vi ikke er utsatt for samme sparekniv som i bl.a. England og Spania der institusjonene kan oppleve 30% nedskjæring i budsjettet.

Men det reises også en dagsordendebatt.

Jeg tolker det slik at det nå ikke blir og heller ikke bør være noen omkamp *om* styrene i de to høgskolene skal *fatte vedtak* i saken i desember. Men fram til et slikt vedtak er fattet vil det jo være strid om hva det skal munne ut i.

I forhold til det siste etterlyser jeg ikke "mer" om dette og hint, men tydelige argumenter. Her har Stensaker og Kyvik levert et godt bidrag. Den videre diskusjonen må nok forholde seg til dette.

Takk for to flotte kommentarer til rektors innspill!
Fra mitt ståsted på avdeling LUI ser jeg med stor bekymring på den prosessen som ledelsen legger opp til. På LUI har vi i løpet av de siste årene opplevd store omveltninger:

- samlokalisering/flytting av FLU fra P-48 til P-52, noe som for mange av oss førte til en radikal forverring av det fysiske arbeidsmiljøet;
- ny lærerutdanning og flere nye modeller i førskolelærerutdanningen som krever omstillinger og ekstra innsats på ulike måter;
- økonomiske nedskjæringer som fører til kutt i alt fra FoU til tekniske hjelpemidler.

På tross av den slitasjen som mange på LUI opplever på kroppen, ser jeg et økende engasjement i forbindelse med fusjonssaken. Men jeg merker også en resignasjon og en oppgitthet. Hvordan skal vi makte å lese gjennom alle dokumenter, sette oss inn i hva som faktisk foregår, når vi samtidig må slite for å få hverdagen til å gå rundt, med hodepine pga dårlig inneklima og en skriver som ikke virker fordi avdelingen ikke har råd til å kjøpe ny?

Hvis rektor ønsker et engasjement må hun gi oss mulighet til å engasjere oss. Det er alvorlige saker som står på spill, en fusjon vil selvsagt få store konsekvenser for oss alle sammen. Min største bekymring er økonomien og mangel på økonomiske konsekvensanalyser i de dokumenter som er lagt frem.

Da vi flyttet fra P-48 til P-52 ble vi lovet gull og grønne skoger. Det vi fikk var mangel på kontorplasser og hodepine på grunn av dårlig ventilasjon. Nå er vi i gang igjen, men denne gangen er det mer enn en samlokalisering av LUI, nå er det svært mye mer som står på spill.

Til slutt vil jeg be rektor avklare det viktige spørsmålet som også blir stilt i innleggene over: er det rom for omkamp, eller er vedtaket fattet? Ingen av oss vil kaste bort tid på å leke demokrati, så her er det viktig å vite om det noen vits i å engasjere seg.

Kjære kolleger!

Ikke uten humor merker jeg meg rektors appell til de ansatte: Engasjer deg! Hva er det humoristiske i dette? De av dere som er aktive og engasjerte i fusjonsspørsmålet ser det selvfølgelig tydelig. Men også de av dere som av ulike grunner har latt være å engasjere dere så langt, eller har sluttet å engasjere dere, ser nok konturene av det lattervekkende i rektors appell. Selv ser hun det kanskje ikke.

For hva har skjedd så langt som skulle tilsi et aktivt engasjement?
Da spørsmålet om fusjon for første gang presenteres for de ansatte, på Fyr Løs i november 2008, lover rektor at det ikke skal bli noen fusjon om det ikke er grobunn nedenfra. I vintermånedene før utredningen En region – to høgskoler? legges fram, understreker rektor at ingen fusjon skal tres ned over hodene på miljøene ved Høgskolen i Oslo.
Da nevnte utredning legges fram i april 2009 lover rektor å lytte til det som kommer fram i høringene. Ledelsen velger imidlertid å overse en relativ massiv kritikk av utredningen, og legger fram forslag til et prinsippvedtak som i liten grad reflekterer ståstedet til avdelingene, fagmiljøene og de ansatte. At ledelsen på denne måten synliggjør sin mangel på vilje til å ta høringsuttalelsene på alvor, får 527 ansatte til å skrive under på et opprop hvor styret bes om å utsette prinsippvedtaket til behovet og gevinsten ved en eventuell fusjon er bedre utredet.
Da oppropet overleveres styret blir det hele møtt med ironiserende kommentarer, og på informasjonsmøte dagen etter styremøtet i oktober 2009 mer enn antyder rektor at enkelte ansatte ikke vet hva de har skrevet under på. Latterliggjøring har etter den dato vært en uttalt strategi fra ledelsen overfor aktive kritikere.
Senere het det seg at ansatte skulle bli hørt og deres synspunkter ivaretatt i de utredningsgrupper som skulle etableres. I stedet fikk vi grupper hvor åtte av ti medlemmer var ledere. Det var et så åpenbart overtramp at selv enkelte dekaner så at dette var et dumt trekk. Rektor derimot, verken så eller hørte.
På allmøter er aktive kritikere blitt beskyldt for å forsure diskusjonsmiljøet og det hevdes at en håndfull motstandere later som om de har de ansatte i ryggen. De av dere som har valgt å være aktive på nettet og i pressen har blitt møtt med spørsmål om hvordan dere finner tid til alt dette. Det er for øvrig et godt spørsmål, ettersom de færreste på sine arbeidsplaner har fått tilgodesett mer tid for å sikre engasjement i fusjonsspørsmålet.

Og hva med utredningene, ansporer de til engasjement? Og ikke minst: Har de mange ensidige og kritikkløse presentasjoner på allmøtene gitt oss ansatte lyst til å delta? Hvor mange møter har dere vært på, hvor arrangøren har bestrebet seg på å få fram flere stemmer enn dem ledelsen selv kontrollerer? Jeg kjenner dekaner som har lagt opp til kritiske kommentarer. Jeg er spent på om de tar sjansen på å opprettholde denne profilen, eller om samtlige dekaner i siste runden presses inn i folden.

Det tærer på. Det tærer på å være engasjert og aktiv i en institusjon hvor rektor er uten kritisk sans for det som utredningene legger fram, som bejubler kritikkløs enighet, og som er uten vilje til å se konkurrerende synspunkter.

Omkamp blir det ikke noe av. Sier rektor, vel vitende om at en omkamp er en kamp hun ikke vinner.

Bennedichte C. Rappana Olsen

Høstens første utgave av rektors hjørne er oppsiktsvekkende. Her sier hun to ting som ikke henger sammen: Innledningsvis slår hun fast at man denne høsten skal ta standpunkt til en mulig fusjon mellom Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Akershus. En MULIG fusjon. Det betyr at situasjonen er åpen. Høgskolestyret kan i desember - basert på utredninger og analyser, høringsuttalelser osv - fatte ulike vedtak: Styret kan fastholde prinsippvedtak fra oktober 2009 og si ja til fusjonen. Det kan naturligvis konkludere med at utredningene, høringsuttalelsene og debatten som helhet ikke gjør det forsvarlig å gå inn i en fusjonsprosess og følgelig si nei til fusjon. Og naturligvis kan styret også konkludere med at vi trenger mer tid og bedre forankring før et vedtak fattes og dermed beslutte seg til å utsette det endelige vedtaket. Dersom prosessen med et prinsippvedtak først, deretter utredninger, høringer og diskusjon i miljøet og så endelig styrebehandling skal ha mening, må det være slik.

Men så sier rektor i et seinere avsnitt: Det er ikke rom for omkamper. Vedtaket er i prinsippet fattet. Andre muligheter enn å realisere det, for eksempel en utsettelse, foreligger ikke. Det, sier hun, må motstandere og skeptikere akseptere. Det er en autoritær innsnevring av debatten fram mot styremøtet som naturligvis ikke kan aksepteres. Og det betyr at utredningene, høringene på avdelingene, debattene i avdelingsstyrer, i fagforeninger og på allmøter har vært spillfekteri. Det betyr rett og slett at vi er blitt holdt for narr.

På allmøtet som ble avholdt dagen etter prinsippvedtaket i oktober i fjor sa rektor at fra nå av og fram til endelig vedtak skal vi ha den grundige debatten. Fra nå av skal det utredes, diskuteres og høres. Mente hun ikke det? Er vi lurt til å engasjere oss i dette arbeidet?

I kveld spiller Rosenborg og FC København siste kvalifiseringskamp for Champions League. Andre omgang i denne kampen, er en del av kampen - inhen omkamp. Det er ikke slik at det laget som leder etter første omgang kan si: Ingen omkamp. Laget som ligger under, må legge opp sitt spill slik at resultatet fra første omgang respekteres. Folketinget på Island har vedtatt å forhandle om medlemskap i EU. Når forhandlingsresultatet skal legges fram for befolkning og Folketinger, kan naturligvis ikke regjeringen si: Respekter prinsippvedtaket om medlemskapsforhandlinger. Ingen omkamp.

Det er der vi også er. Tida fram til styremøtet i oktober 2009 var første omgang. Nå er vi i andre. Det er ingen omkanp, men en selvstendig del av kampen. Andre omgang kan endre resultatet. Det må rektor respektere og ikke legge autoritære bindinger på spillet.

Det kan naturligvis tenkes at den manglende sammenhengen mellom de to avsnittene i rektor hjørne - den MULIGE fusjonen og det GITTE utfallet av prosessen - skyldes mangel på intellektuell presisjon. Det kan vi leve med. Men vi kan ikke leve med å bli holdt for narr. Derfor må rektor presisere hva hun mener: Skal vi i høst behandle en mulig fusjon der utfallet ikke er gitt og der det følgelig er meningsfylt å engasjere seg, eller mener hun at det endelige vedtaket allerede er fattet og debatten avsluttet?