Diskusjon om fusjon
Joron Pihl og Jens-Christian Smeby møttes til en diskusjon om fusjonsprosessen.
– Vi krever en utsettelse av fusjonsvedtaket til etter rektorvalget våren 2011. Vi mener at i en sak av en slik betydning for høgskolens fremtid må et fusjonsvedtak forankres i et mandat fra de ansatte. Det har ikke det sittende styret i denne saken, sier professor Joron Pihl, medlem av en ny forankringsgruppe av HiO-tilsatte som er kritiske til fusjonsprosessen.
– Styrerepresentantene ble valgt uten at fusjon var et tema, sier Pihl. Hun mener at gjennom en utsettelse vil de ansatte velge rektor og styrerepresentanter i samsvar med sine standpunkt til fusjon. Da vil et styrevedtak i denne saken bli demokratisk forankret.
– Fusjonen er ingen stor sak. Den er ikke av fundamental betydning for HiOs fremtid som oppropet hevder. Høgskolen hadde sin store strukturreform i 1994, og den er alle for i dag, sier professor Jens-Christian Smeby ved SPS.
Smeby mener det ikke har kommet frem nye tungtveiende argumenter som tilsier en utsettelse.
– Vi vet nok til å fatte et vedtak. – Man kan få inntrykk av at mange av dem som krever utsettelse og fokuserer på prosessen også er i mot fusjon. Kravet om utsettelse fremstår som en strategi for å få lagt saken død, sier han og mener toget går nå.
Joron Pihl er klar på at hun er i mot hele fusjonen, og er ikke enig at fusjonen er en liten sak. Hun mener at spørsmålet om en fusjon med HiAK er det beste alternativet for HiO, ikke er utredet.
Om prosessen
– Først fattet styret et prinsippvedtak for fusjon. Høringene etter prinsippvedtaket har ikke handlet om for eller i mot en fusjon, men om iverksetting av fusjon, sier hun.
– Dette strider mot grunnleggende prinsipper for demokratisk saksbehandling, som er å utrede alle sider av en sak først og så fatte et vedtak på bakgrunn av det.
Pihl mener en utsettelse også vil tjene dem som er for fusjonen. Da vil beslutningen være forankret blant de ansatte på en demokratisk måte, slik hun ser det.
Smeby mener det har vært en akseptabel prosess hvor de ansatte har blitt lyttet til. Joron Pihl og andre hadde full tilgang til å fremføre argumentene sine før prinsippvedtaket ble fattet.
– En utsettelse vil snarere fordype de interne motsetningene enn å forankre prosessen bedre.
– Det er neppe noen som vil endre mening – verken av motstanderne, tilhengerne eller i de to styrene av at saken blir utsatt. I tillegg vil vi måtte bruke enda mer tid og ressurser på denne diskusjonen, sier han.
– Nå må vi heller bruke energien og ressursene på et mye viktigere spørsmål, nemlig universitetsspørsmålet, sier Smeby og mener kravet om utsettelse av fusjonsvedtaket til etter rektorvalget er en alvorlig mistillitserklæring mot høgskolens ledelse, og det vil han ikke stille seg bak.
– Nei, kravet om utsettelse er ikke en mistillit til ledelsen. Vi bruker vår selvsagte rett til å uttale oss om styrets behandling av fusjonsspørsmålet, sier Pihl.
Veien mot universitet
Begge er enige om at fusjonsdiskusjonen har satt diskusjonen om hva slags universitet vi skal bli i skyggen.
– Det er ikke opplagt at HiAK er den rette samarbeidspartneren. Hvorfor er alle så opptatt av det regionale? Vi trenger en faglig diskusjon om hvem vi bør samarbeide med nasjonalt og internasjonalt for å styrke HiO som forsknings- og undervisningsinstitusjon, sier hun.
Smeby sier at en fusjon med HiAK ikke er avgjørende for at HiO skal bli et universitet, men det er også andre hensyn som må tas, som for eksempel utdanningshensyn.
Konkurranse om studenter
– Sier vi nei til en fusjon kan HiAK vende seg mot andre høgskoler i stedet. Da har vi en konkurrent rett utenfor bygrensene, sier Smeby.
– HiO er landets største høgskole. Det er ikke vi, men HiAK som har et konkurranseproblem når det gjelder rekruttering av studenter, sier Pihl.
Smeby mener fusjonsdebatten har vært svært kortsiktig og intern. – Vi må ikke glemme at HiO også har et samfunnsoppdrag. Et blikk utenfra tilsier en samordning og sammenslåing av de to institusjonene, sier han.
Leserkommentarer til artikkelen
Viktig med vedtak den 9. desember!
Nettdiskusjonen de siste ukene har vært stor knyttet til fusjonsprosessen mellom HiO og HiAk. Innleggene er mange og kan sees på som et uttrykk for et stort engasjement blant tilsatte. Det er bra. Slik skal det være.
Som leder for en avdeling som tidligere var skeptisk til fusjonen, vil jeg nå sterkt anbefale at tidspunktet for et vedtak ikke utsettes. Et prinsippvedtak om fusjon er fattet av de to høgskolestyrene. Vi skal forholde oss profesjonelt og vise lojalitet til vedtaket.
Vi er nå midt inne i en viktig høringsperiode og nærmer oss tidspunktet for når et vedtak om fusjon og avklaring på blant annet nye styringsformer og ny organisering ved den nye institusjonen skal fattes. I løpet av høsten er det planlagt til sammen 26 personalmøter knyttet til høringene (antall møtetidspunkter meldt inn til høgskolene sentralt). I tillegg arrangeres det en rekke møter med mindre enheter hvor de tre rapportene er gjenstand for diskusjon.
Jeg oppfordrer alle tilsatte til fortsatt å vise engasjement, og håper at alle skal kjenne og ha mot til å si hva de mener og til å gi uttrykk for sine synspunkter. Det er i slike prosesser viktig å vise respekt og være lydhør ovenfor andres synspunkt.
Det er gjennom gode debatter der vi bryner oss mot hverandres synspunkter vi kan utvikle oss. Slik vil høringene kunne få den beste kvalitet, og være viktig for vår fremtidige institusjon.
Å få et endelig vedtak den 9. desember vil være viktig ikke minst for å komme i gang med konkrete planer og samarbeid tilknyttet våre to kjerneoppgaver; undervisning og forskning.
Nina Waaler Loland (08. september 2010)
Ja, hvorfor
Det synes for meg som en grunnleggende vanske for fusjonsmotstandere er å se hvorfor en fusjon er riktig. Utsettelsesaksjonen og kritikken av prosessen, samt den nyere tendensen til å dramatisere saken, er vel primært en strategi for å stanse det endelige vedtaket, altså i siste instans ikke det aller mest sentrale. I dette og ellers deler jeg Jens-Christian Smebys synspunkter, slik de også kommer til uttrykk hos gruppen av professorer ved starten av denne diskusjonstråden.
Erik Døvings spørsmål gir et inntak til å diskutere det viktigste: ”På kva måte oppfyller dagens HiO og HiAk ikkje samfunnsoppdraget? Kva er det grunnleggjande nye ved ein fusjon? Kvifor akkurat HiAk?” HiAks størrelse gjør at den, om vi følger NIFU-STEP-rapporten, på langt nær har optimale betingelser for framtidig utvikling. Den burde være tre til fem ganger større. Dette gjelder selv om den løser sitt oppdrag i dag, og selv om Stjernø-rapporten ikke plasserer den i sin problemkategori. HiAK uten fusjon med HiO vil søke seg andre partnere - om vi utsetter, er det også en risiko for at HiAk vil gå andre veier ganske raskt. Framtidsutsiktene er ikke tilfredsstillende for dem alene (og således heller ikke for Akershus). Fusjonen bidrar derfor med noe.
Kan så HiAks situasjon være en grunn for oss ved HiO? Vel, vi har som akademikere og fagfolk et ansvar som går ut over egen jobb og eget fag, bl.a. et ansvar for fagligheten som sådan, og for at utdanningslandskapet ser best mulig ut. (Universitetene oppstod i sin tid fordi lærde fant ut at de måtte holde sammen.) Jeg synes ikke det er noe dårlig argument at vi kan løse et regionalt utdanningsdilemma, særlig når vi samtidig kan høste fordeler av det og ikke rammes i vårt eget faglige virke og vår utvikling. Fusjonsmotstanderne tar utgangspunkt i det snevrere perspektivet som egen institusjon og egen jobb representerer. Hvorfor ikke heve blikket?
Så til det snevrere perspektivet. Hvorfor skal akkurat vi involvere oss i dette? Vi som sitter i smørøyet og allerede er størst i Norge blant de statlige høyskolene? Hvorfor ikke UMB, UiO eller andre? Det enkle svaret er at vi er samme type institusjon, noe som bl.a. kommer til uttrykk i universitetsstrategiens profesjonsprofil. Vi samler en type faglighet med fusjonen. Institusjonene er dertil komplementære slik at vi slipper revirkamper. Vi legger inn under ett styre likeartede, men forskjellige utdanninger, en konstruksjon som samtidig sammenfaller med en sammenhengende region. Etter denne fusjonen vil vi ha et grep på Oslo-Akershus mht. de kortere profesjonsutdanningene og de høyere studiene som hører til.
Noen sier at dette i hovedsak er utdanningsstrategiske grunner og at fusjon ikke hviler på faglige argumenter (noe den burde). Men kan man i praksis skille strategi og fag fra hverandre? Vil ikke for eksempel det første berede grunnen for det andre?
Til sist en kommentar til et annet nivå, de enkelte utdanningsområder og deres eventuelle gevinster ved en fusjon. Jeg anbefaler å lese dekan og leder for det nasjonale rådet for lærerutdanninger Knut Patrick Haneviks argumentasjon fra LUIs perspektiv (se HiO-HiAk-hjemmesidene - http://www.hio-hiak.no/Debattforum/Fusjon-i-laererutdanningsperspektiv). Her gis grunner for hvorfor lærerutdanningen kan tjene på en fusjon. Jeg vil tro SU kan føre noen avdelingsspesifikke argumenter for fusjon også. Jeg tror også Atferdsvitenskap og vernepleiemiljøet ved HiAk kan bidra med synergieffekter for HiO. De bringer jo også med seg en phd-utdanning, slik at de bidrar vesentlig til farten i universitetssatsingen. For de som ikke berøres i like stor grad: de fortsetter å virke og utvikle seg som før.
Hvor nødvendig er det å holde fast ved motstanden mot noe nytt, som i realiteten ikke er så veldig nytt når det kommer til stykket?
Dag Jenssen (06. september 2010)
RE:Ja, hvorfor
Tack för ditt positiva och trevliga inlägg, Erik!
Du har verkligen tänkt igenom situationen. Vad jag skulle vilja lägga till är att det finns flera andra delar på HiAk som kan tillföra en hel del till HiOs forskning, internationella verksamhet och undervisning. Jag kan dock bara beskriva den del där jag är verksam, fakulteten Helse, ernæring och ledarskap.
Folkhälsonutritionen på HiAk
HiAk har sedan ett antal år stadigt byggt upp en nutritionsavdelning med mycket hög standard och internationellt renommé. Verksamheten inkluderar forskning i flera låginkomstländer, internationellt nätverkande på global nivå och mycket Europeiskt samarbete. Det var just denna avdelning som lockade undertecknad att flytta till HiAk från min fasta position på Karolinska Institutet, dit jag fortfarande är knuten på deltid. Nutritionsavdelningen på HiAk publicerar framgångsrikt, trots stor undervisningsbörda. I dagsläget är nutrition, och särskilt folkhälsonutrition en mycket viktig del av undervisningen och kunskapsunderlaget för personal inom hälso- och sjukvård men också i undervisningen av lärare, enligt EU-kommissionen och WHO. Nutritionsgruppen har ett stort och välutvecklat samarbete med WHO, FAO och EU-kommissionen och hyser redaktionen för tidskriften Public Health Nutrition som utges av Cambridge University Press (impact factor 2.749 vilket är BRA för en nutritionstidskrift). Gruppen har alltså MYCKET att komma med, både på forskningssidan och vad gäller internationellt samarbete och renommé.
HiAks sykepleieutbildning
Ett antal nya grepp har skett för att stärka och profilera sykepleieutbildningen vid HiAk. Det nya masterprogrammet med folkhälsoinriktning kombineras med en genomtänkt rekrytering av personal med folkhälsobakgrund. Samspelet mellan folkhälsonutrition och jordemødre, helsesøstre och sykepleieutbildningen är också unik och bådar gott. Liksom många andra högskolor i både Norge och Sverige måste den rena undervisningstraditionen på ett positivt sätt vridas runt till att bli en tradition av forskning OCH undervisning i strävan att bli universitet, vilket kommer att ta tid men HiAk är på god väg. Det internationella samarbetet inom sykepleiegruppen är imponerande stort och omfattande. Nyligen har Professor Barbara Ainsworth (Arizona State University), världsberömd inom området fysisk aktivitet och folkhälsa knutits till verksamheten genom ett adjunct professorship och vi börjar nu knyta kontakter med HiO på det området för att bygga ett forskarnätverk på området.
Sammanhållningen och ledarskapet på HEL och på HiAk
Sedan jag började på HiAk har jag imponerats av ledarskapet på vår lilla høgskole. Alla får synas, alla supportar varandra och goda initiativ uppmärksammas. Ledarskapsutbildningen på HiAk handlar verkligen om det goda ledarskapet, inte om arbetsmiljölagstiftning, profilering och utvecklingssamtal vilket ofta är fallet. Den goda ledarskapstraditionen på HEL och HiAk bör tillvaratas.
Ursäkta svenskan
Agneta Yngve, professor, Helse, ernæring och ledelse, HiAk (07. september 2010)
RE:Ja, hvorfor
RE:Ja, hvorfor
Dag Jenssen etterlyser avdelingsspesifikke argumenter. Hans egne kommentarer trekker fram sentrale tema og poenger i den pågående diskusjonen vedr fusjon HiO - HiAk. Det er ingen grunn til å gjenta disse - de støttes. Fra SUs.side faller de avdelingsspesifikke argumentene etter min mening innenfor to områder.
1. Utdannings og regionpolitiske forhold:
Oslo/Akershus har en stor befolkningstetthet, med høy andel eldre. Vi vet at det er et stort behov for utdannede sykepleiere i framtiden. Gjennom en fusjon vil vi få økt tilgang på praksisplasser, ha et bedre utgangspunkt for samarbeid om praksisplasser innen regionen som igjen kan sikre en økning av utdanningskapasiteten. Historisk har det også vært tett kontakt. Det var politiske beslutninger i forkant av høgskolereformen i -94, som skilte utdanningsmiljøer som da var samlokaliserte, bl.a. innen psykisk helsearbeid.
2. Profesjonsprofil:
Når det gjelder profesjonsprofilen så må dette sees i sammenheng med ambisjonen om å bli et universitet. Innenfor helse/sykepleie vil en fusjon med HiAk være med på å komplettere profesjonsprofilen og styrke kunnskapsgrunnlaget, ved at den nye institusjonen til sammen vil ha utdanningsløp som dekker hele profesjonsfeltet. Studentene vil således få et bredere studietilbud.
Kari Toverud Jensen (07. september 2010)
Forankringsgruppa – hva og hvem
Forankringsgruppa er initiativtakere til ett konkret krav: Utsett vedtak om fusjon til etter rektorvalget i vårsemesteret 2011.
Bakgrunnen for dette initiativet er at en eventuell fusjon er så fundamentalt viktig for HiOs fremtid at ledelsen må være sikker på at et eventuelt fusjonsvedtak er godt forankret blant høgskolens ansatte. En slik forankring kan bare oppnås gjennom et rektor- og styrevalg der fusjon faktisk er tema – våren 2011.
Vi er alvorlig bekymret for at den uro som HiO nå opplever, ikke vil bilegges dersom et vedtak presses igjennom i desember 2010. Dersom HiOs ansatte gjennom valg på rektorat og styre får si sin mening om fusjonen, vil imidlertid tilhengere, motstandere og tvilere til fusjonen akseptere resultatet. Et uforsvarlig tempo i prosessen, manglende forankring hos ansatte ved HiO og en fusjon med ukjente konsekvenser for en høgskole i en allerede presset situasjon, vil skape uro ved institusjonen i lang tid framover.
I en så viktig sak bør vi bruke den tiden som trengs for å sikre demokratisk forankring og sikre at saken blir tilfredsstillende belyst før vedtaket fattes. Alternativet er mye verre – et vedtak som er svakt underbygget og uten demokratisk forankring.
Det har vært stilt spørsmål ved hvem forankringsgruppen er. Svaret er enkelt: Vi er faglig ansatte ved HiO, vi står fram med fullt navn og uttaler oss på egne vegne om det kravet vi har stilt: utsettelse av fusjonsvedtak til etter rektorvalget i 2011. Hvem som helst kan organisere seg for å fremme en sak. Alle som vil er velkommen til å stille seg bak kravet om utsettelse. Kravet om forankring og legitimitet må rettes til styre og rektorat som opptrer på vegne av alle ansatte ved HiO.
Det har festet seg inntrykk av at fusjonsspørsmålet er avgjort og at bare detaljene skal drøftes – dette er ikke riktig. Både rektor selv (intervju med Oslostudenten) og prosjektleder Ann Elisabeth Wedø (HiO-nytt 3.sept) understreker at det er fusjonen i seg selv høgskolestyret skal ta stilling til 9.desember.
Vi i forankringsgruppa oppfordrer enhetene som er for utsettelse av fusjonsvedtaket til å skrive det i høringsuttalelsene.
Vårt krav innebærer altså en utsettelse av fusjonsspørsmålet til vårsemesteret 2011. Det er forsvarlig og en kort utsettelse i en sak som har avgjørende betydning for HiOs framtid. Om en liten utsettelse kan sikre at et vedtak den ene eller andre veien er forankret og har legitimitet, er det en lav pris sammenlignet med en prosess som med stor sannsynlighet vil etterlate betente sår.
Erik Døving (05. september 2010)
RE:Forankringsgruppa – hva og hvem
•Det er ikke kommet fram noen nye argumenter som tilsier en utsettelse.
•Det er neppe noen som vil endre mening - verken av motstanderne, tilhengerne eller i de to styrene.
Det første argumentet mot utsettelse kommer fra rektor. Det er ikke vanskelig å vise at hun tar feil, men jeg lar argumentet hennes hvile i fred i denne omgangen. Det andre argumentet, som også rektor utmerket kunne ha anført, men har vært klok nok til å la være, har sitt utspring i professoroppropet mot utsettelse. Dette er et av de sentrale argumentene til de sterke stemmer som har gått i bresjen for å sikre at utsettelse ikke finner sted.
Dette argumentet bør vi se nærmere på. Hvorfor lar rektor være å fremme dette? Fordi det så åpenlyst ville synliggjort hvilket narrespill vi har vært med på. Meningene er støpt i sin form en gang for alle, og det er ingen vits i verken innspill, utspill eller høringer. Rimeligvis kan en rektor som snakker om debatt og som inviterer til engasjement IKKE si som sant er, nemlig at saka faktisk er avgjort.
Med andre ord: Steinar Stjernø og Lars Inge Terum som er arkitektene bak oppropet har sannsynligvis helt rett: Styrets representanter vil ikke endre mening. Spørsmålet er om dette er et argument for eller mot en utsettelse. Etter mitt skjønn er det et kronargument FOR en utsettelse.
Hvis vi som utgjør styret ikke evner å ta inn over oss nye argumenter, ikke evner å se at tempoet er for høyt og at en rekke VIKTIGE spørsmål forblir ubesvarte 9.12.2010, da er vi kanskje ikke det styret som bør avgjøre dette spørsmålet.
Hvis vi som utgjør styret ikke evner å komme opp med de sentrale premisser for en økonomisk kalkyle, da betyr ikke det at den økonomiske kalkylen er umulig å få til. Det betyr at den er vanskelig, og at den vil ha feilmarginer. Den kan også bli vanskelig å presentere på en lettfattelig måte. Underveis i en slik prosess hvor de økonomiske vurderinger trekkes fram og vurderes, vil imidlertid både fagmiljøene og styret vinne ny kunnskap. Hvis vi som styre ikke er villig til å gå om bord i denne problemstillinga, er vi kanskje ikke det styret som bør ta beslutningen om fusjon.
Hvis vi vil presse fagmiljøene og studentene inn i fakultetsmodeller og uklare instituttstrukturer (Jfr brev fra direktør om at vi i høringene skal komme med forslag til sammenslåinger av de foreslåtte institutter) uten at dagens situasjon er vurdert (for derigjennom å få fram hvilket problem HiO som kan løses gjennom fusjonen og ikke på en annen måte), da er vi et styre som ikke er opptatt av forutsigbarhet, men mest opptatt av å presse våre syn igjennom, koste hva det koste vil av tillit og troverdighet.
La derfor spørsmålet komme opp i nytt rektorvalg til våren.
Bennedichte Olsen (ansattes repr. i styret)
bennedichte c.r. olsen (06. september 2010)
RE:Forankringsgruppa – hva og hvem
Heisann igjen, Erik!
Og så sier du at du at debatten ikke skal tusles til med humor og latter, din skøyer. For du mener vel ikke mene på ramme alvor at du svarer på spørsmålene som konkret er stilt til "forankringsgruppa" nå? He he he he he.
Det eneste jeg kan se er at du svarer på akkurat det samme spørsmålet du har besvart sånn halvtilfredstillende et par ganger før. OK OK - jeg må innrømme at du indirekte også svarer på spørsmålet om man trenger samtykke før man snakker på gruppas vegne også - tydelig at bare man er medlem så er det fritt fram. Jeg var urettferdig der. Men ett ekstra er vel likevel litt dårlig?
Og deretter gjentar du agendaen til gruppa som i og for seg er lett å få med seg en gang til. Bra det - da får vi det banket inn.
For å gjøre det helt helt enkelt skal jeg bare stille ett av spørsmålene enda en gang - det jeg tenker på som det viktigste (Jeg skjønner jo at dere ikke ønsker å svare på dem - jeg hadde også vært pinlig berørt og tenkt at det var ille å bli avkledt dersom jeg hadde blitt stilt dem):
Er det slik å forstå at FF som organisasjon står inne for "forankringsgruppa" siden både nåværende leder og nestleder har undertegnet med nettopp disse titlene? Og gjelder det tilsvarende UF siden leder her har undertegnet som nettopp UF-leder?
Oooopss - my bad - ser nå at jeg egentlig ikke burde stilt spørsmålet til "forankringsgruppa", men til FF. Sorry for å ha forstyrret deg. (siste setning er blank løgn - jeg er ikke lei meg i det hele tatt - du er morsom å "diskutere" med).
------------
Og hei igjen, Bennedichte!
Sammen med Erik gjør du hverdagen verdt å leve.
Rektor! - Kan du vennligst forsvare deg for hvordan du kan fremføre argumentet du IKKE kommer med? Pronto!
Ha ha ha ha ha! - ubetalelig!
Anders Dahle (06. september 2010)
Samfunnsoppdraget
Smeby har rett i at debatt om ei stor og viktig sak må ha eit langsiktig perspektiv, men så seier han:
– Vi må ikke glemme at HiO også har et samfunnsoppdrag. Et blikk utenfra tilsier en samordning og sammenslåing av de to institusjonene.
Smeby er ikkje åleine om å bruke dette argumentet, men det argumentet er like uspesifisert og lite konkret som før. På kva måte oppfyller dagens HiO og HiAk ikkje samfunnsoppdraget? Kva er det grunnleggjande nye ved ein fusjon? Kvifor akkurat HiAk?
Empirisk forskning har at vist store institusjonar er mindre effektive. Er det i samsvar med samfunnsoppdraget å sløse med ressursar?
Erik Døving (03. september 2010)
RE:Samfunnsoppdraget
Hvis størrelsen er så viktig, må vi prøve å finne HiOs optimale størrelse - og sørge for å stoppe der.
HiOs stab har vokst med 14 prosent fra 2005 til 2009. Antall studenter har vokst med 31 prosent fra 2003 til 2010. Har vi kanskje passert optimum allerede- helt uavhengig av Akershus?
Hva sier forskningen?
Tord Høivik (05. september 2010)
RE:Samfunnsoppdraget
Forskning omtalt i Nifu-Step rapporten peikar i retning av ei utflating i rundt 11.000 studentar.
Erik Døving (05. september 2010)
RE:Samfunnsoppdraget
Hei Erik.
Jeg har sett gjennom rapporten på ny. De ulike studiene spriker en del, men peker vel i retning av ti til femten tusen som det optimale platået. Det lar seg imidlertid ikke gjøre å sette opp presise og overbevisende beregninger av økonomiske kostnader og gevinster.
Forfatterne henviser også (s. 20) til "Vedlegg til styresak 26/2010 HiO: Universitetssatsing og fusjon – økonomiske vurderinger for årene framover." - og støtter konklusjonen i dette dokumentet:
"erfaringsmessig vil stordriftsfordeler vise seg ved større bredde og kvalitet på den administrative virksomheten. Videre pekes det på at økt størrelse vil føre til økte kostnader til koordinering, og at det totalt sett kan bli vanskelig å oppnå noen økonomisk besparelse".
Jeg synes det er et greit utgangspunkt. En vekst fra 11500 (dagens HiO) til 14100 studenter (HiO+HiAk) er en moderat økning for en organisasjon. HiO alene økte med like mange studenter fra 2003 til 2010.
Litteraturen tyder ikke på at en fusjon vil føre til betydelige stordriftsulemper, men HiO kan heller ikke regne med å spare penger ved fusjon. Det ser imidlertid ut til at HiAk får en økonomisk gevinst ved å "slutte seg til" HiO. For meg ser hele prosessen mer ut som en forsinket tilslutning enn som en klassisk fusjon.
Jeg har heller ingen tro på at HiO vil slutte å vokse - med eller uten HiAk. Hvis myndighetene sier ja og studentene banker på, vil de umiddelbare fordelene ved å ta inn flere studenter i "mitt" fag feie allmenne argumenter om optimalitet til side.
Tord Høivik (05. september 2010)
RE:Samfunnsoppdraget
Empiri publisert av Jamtveit etal viser at ved aukande storleik på institusjonen veks talet på administrativt tilsette meir enn talet på tilsette i undervisning/forskning. Dette er ein heilt klar indikasjon på stordriftsulemper drifting av organisasjonen. Stordriftsfordelar i undervisning er vanskeleg å få til dersom utdanningane er ulike/har lite overlapp (som i HiO-HiAks tilfelle).
Jamtveit, B., E. Jettestuen, J. Mathiesen (2009): Scaling properties of European research units. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, 106(32): 13160-13163.
Erik Døving (05. september 2010)
RE:Samfunnsoppdraget
Høgskolen i Oslo har to store "driftsutfordringer".
Det gjelder å ta tak i den sprikende og suboptimale organiseringen av praksisordinger. Slik jeg forstår det vil en samlet institusjon av HiO og HiAk - som setter dette på dagsorden - kunne gjøre vesentlige framsteg. Det vil bety mye for den faglig-pedagogiske kvaliteten og for profesjonsuniversitets profil.
Så går vi jo inn i en viktig periode når det gjelder intern drift. Vi kan oppnå god gevinst her hvis vi får (1) mer gjennomtenkte digitale systemer og utnytter deres muligheter, (2) et dyptgående program for opplæring hva gjelder funksjon, selvforståelse og holdning i kunnskapsbedriften og (3) en betydelig desentralisering av dag-til-dag-beslutninger rundt initativ og gjennomføring av arbeidsoppgaver.
Her gjelder det først og fremst om å være konkret.
Helge Høivik (06. september 2010)
RE:Samfunnsoppdraget
Hei igjen.
Jeg har tatt en titt på DBH-tallene.
HiO er fire ganger så stor som HiAk. UiO er mer enn dobbelt så stor som HiO.
Ved HiO har andelen undervisnings- og forskningsstillinger beveget seg slik i årene 2005-2009:
0.654 - 0.657 - 0.645 - 0.638 - 0.646
De tilsvarende tallene for HiAk var:
0.638 - 0.608 - 0.608 - 0.621 - 0.622
UiO lå langt bedre an enn begge "våre" høyskoler:
0,728 - 0,734 - 0,730 - 0,723 - 0,716
Men det gjorde også høyskolene i Bergen og Trondheim.
Jeg synes det er vanskelig å trekke noen sterke konklusjoner ut fra dette. En bredere analyse av alle høyskolene og universitetene ville kanskje gi noen indikasjoner.
At UH-systemet som helhet blir mer byråkratisert, virker imidlertid sannsynlig. Prosent faglige stillinger i UH-sektoren har bare sunket helt ubetydelig fra 2005 til 2009 - fra 70,8 til 70,4%. Men det har skjedd en markant forskyving FRA drift- og vedlikehold TIL administrative stillinger.
Tord Høivik (06. september 2010)
LEGITIMITETSKRISE OG FORVERRING AV STUDIEKVALITETEN
Jeg mener at gruppen nedenfor forskyver fokus fra det som er hovedproblemene i fusjonsprosessen i dag:
1. En fundamental legitimitetskrise på HiO
Både rektor og høgskoledirektør står fram som lite troverdige, noe som er en uholdbar situasjon for en akademisk institusjon. Jeg vil bare henvise alle interesserte til den nyeste utgaven av Oslostudenten som er tilgjengelig i fellesområdene nå.
Som bakgrunn vil jeg nevne at rektor på Fyrhuset sa at hun ville lytte til de ansatte; men så lot være å gjøre nettopp dette når det hun hørte ikke falt sammen med hennes interesser.
Videre sa høgskoledirektøren på et seminar med HiOs vernetjeneste og ekstern innleder i fjor, at det ville være uklokt å gjennomføre fusjonen mot et flertall av de ansatte. I en fersk undersøkelse dokumenteres det at mer enn tre av fire av HiOs ansatte mener at fusjonen er unødvendig.
Det er ingen bærekraftig strategi å feie under teppet den grunnleggende motstanden mot en forhastet og utilstrekkelig utredet og planlagt fusjon. Det er enighet i litteraturen om gjennomføringen av fusjoner i offentlig sektor at det er sentralt for om en fusjon lykkes eller ei, om den er foranket i gruppen av de ansatte. En slik prosess trenger først og fremst tid, og den har vi ikke fått.
2. Det foreligger fortsatt ingen økonomiske kalkyler
Vi som har vært kritiske mot tempoet i fusjonsprosessen, manglende kritisk drøfting og fravær av alternative scenarier i utredningsarbeidet, har gjentatte ganger krevd at rektoratet skal legge fram en økonomisk kalkyler for fusjonsprosessen. Den har ikke kommet på plass.
Kristen Nordhaugs innlegg gir oss en pekepinn om hva som er situasjonen på LUI i dag - lærernes faktorer for forberedelse av undervisningen settes ned, noe som innebærer mindre oppdaterte forelesninger og mindre tid til studentene. Jeg vil legge til at det også fins et betydelig økonomisk underskudd på Avdeling for samfunnsfag som har ført til at det ikke blir tilsatt lærere i ledige stillinger en tid framover.
Jeg deler Nordhaugs frykt for at fusjonen kan gjøre vondt verre: enda mer innsparing på LUI, og enda flere avdelinger som må spare. Dermed kan konsekvensen av fusjonen bli en betydelig forverring av de ansattes og studentenes kår.
For oss om har vært kritiske til en fusjon uten grundig økonomisk planlegging, har det å høyne kvalitet i undervisningen og forskningen alltid vært et overordnet mål. Vårt mål er vel å bli bedre utdannings- og forskningsinstitusjon. Det er nettopp derfor at vi har krevd utredning av økonomien i fusjonsprosessen.
Hvordan skal for eksempel de to doktorgradene ved et nytt og mye større fakultet for samfunnsvitenskap (SAM og JBI) finansieres? Blir det slik at forholdet mellom lærere og studenter på bachelorstudiene skal forverres ytterligere, slik at inntjeningen blir bedre?
Frank Meyer, professor på SAM og medlem i HiOs arbeidsmiljøutvalg (03. september 2010)
RE:LEGITIMITETSKRISE OG FORVERRING AV STUDIEKVALITETEN
For å fortsette Franks gode poeng:
Utredningene har ikke dokumentert noen gevinster av den tenkte fusjonen og har heller ikke drøftet hvordan faglig organisering etc kan bidra til å skape eventuelle gevinster (synergier) av fusjonen. Utredningene har gjort et hederlig arbeid med å vurdere hvordan fusjonen kan gjennomføres i praksis, men de har ikke svart på hva som er poenget med fusjonen og har dermed ikke styrket beslutningsgrunnlaget som manglet i forbindelse med prinsippvedtaket. Utredningene har bidratt med flere detaljer om løsningen, men vi vet fortsatt ikke hvilket problem fusjonen skal løse. Vi har altså en halvgod løsning på et ukjent problem. Det er et dårlig utgangspunkt for en så viktig beslutning.
Erik Døving (04. september 2010)
RE:LEGITIMITETSKRISE OG FORVERRING AV STUDIEKVALITETEN
Frank Meyer stiller spørsmål om de økonomiske sidene av doktorgradssatsingen.
Jeg deler denne bekymringen. Kostnadene ved fusjonsprosessen belaster budsjettene i to-tre år. Doktorgradsprogrammene må finansieres for all framtid. Stjernø-utvalget, som la fram sin utredning i januar 2008, var klar over denne situasjonen. Utvalget så en dobbelt trend:
* Utviklingen har … ført til en sterk kompetanseheving ved institusjoner med universitetsambisjoner, ofte kombinert med mobilisering av nye aktører som næringsliv og myndigheter i regionene.
* På den annen side er det etablert en rekke nye doktorgradsutdanninger som betyr en fragmentering av norsk forskerutdanning i flere små og konkurrerende fagmiljøer som krever store ressurser ved de enkelte institusjonene.
Forskerutdanning er dyrt – og det kan lett bli bachelorstudiene som må betale:
* Institusjonene vil – uansett klare eksisterende premisser om det motsatte – ha krav og forventninger om økte ressurser for å styrke sin forskning.
* Siden det ikke gis ekstra ressurser til oppbygging av slike tilbud, er det dessuten en fare for at midlene må tas fra de brede grunnutdanningene.
Slik det ser ut i dag, får både Meyer og Stjernø rett. Forskerutdanningene vil kreve betydelige midler i årene som kommer. Masterutdanningene er heller ikke selvfinansierende. Hvis verken stat eller næringsliv stiller opp, må midlene hentes fra bachelorutdanningene.
For å kunne vurdere situasjonen, bør HiO utarbeide modeller som viser inntekter og utgifter i forhold til utdanningsnivåene – både når det gjelder dagens situasjon og når det gjelder satsing på nye programmer.
(En lengre versjon av denne kommentarenb ligger her: http://plinius.wordpress.com/2010/09/06/p-13310/)
Tord Høivik (06. september 2010)
Det regionale
I artiklen reises spørsmålet: "hvorfor er alle så opptatt av det regionale?" Å være en sentral partner for regionalt samfunns- og arbeidsliv er en stadig viktigere universitetsoppgave. I Oslo har den ikke hatt den samme sentrale plass som i distriktene (inkludert Akershus). For høgskolene i distriktene (inkludert Akershus)har kunnskapsbidraget til samfunnet vært helt sentralt, og det har vært en viktig del av eksistensgrunnlaget. Det er grunn til å tro at dette også i større grad vil gjelde universitetene.
Kunnskapsbidraget til regionen er også i norsk politikk blitt en viktigere oppgave for universitetene. Samfunnsoppdraget er et sentralt argument for fusjon. En stor høgskole i regionen vil være synligere og gi bedre kvalitet enn to konkurrerende. HiAK har et godt fotfeste i regionen som gir en viktig drahjelp for et langt sterkere regionalt partnerskap enn HiO har i dag.
I andre land som vi kan sammenligne oss med (eksempelvis Sverige og Nederland)har samfunnsoppdraget lenge vært en sentral oppgave som nevnes sammen med undervisning og forskning. (Dette kommer til uttrykk på hjemmesidene til universitetene også i storbyene på en helt annen måte enn i Norge). For Universiteit Amsterdam er kunnskapsoverføring til samfunns-og næringsliv en sentral del av forskningsstrategien, universitetets Knowledge of Transfer Office er et viktig verktøy, det samme er medlemskap i Knowledge Network Amsterdam som knytter samfunns-og næringsliv sammen med universitets og høgskoler.
Dagrun Kvammen (03. september 2010)
kommentar
Jeg hører også til fusjonsskeptikerne, først og fremst fordi jeg tror fusjonen vil skje på en uheldig måte. Hvis tilrådingene i de nåværende høringsnotatene følges, vil fusjonen for det første ta form av en radikal omstrukturering med dannelse av fire eller fem fakulteter. For det andre vil det være en høy grad av sentralisering innenfor fakultetene. Dette er en uheldig kombinasjon. Resultatet blir noe som ligner den nåværende avdelingsmodellen ved HiO, men med langt større enheter og et nytt administrativt nivå på toppen. Selve omorganiseringen vil innebære høye administrative kostnader. Jeg tror dessuten at det er for stor tiltro til skalafordelene og for liten bevissthet om skalaulempene i de nye enhetene. Selv er jeg ved HiOs største avdeling, LUI, som etter mitt skjønn allerede lider under oversentralisering. LUI har fått dispensasjon til å ha lavere timenormer for undervisning enn det øvrige HiO og var ute med sparekniven i vår. Jeg frykter at et nytt og enda større LUI (LU i høringsnotatet) med et ekstra administrativt nivå på toppen vil fortsette i samme retning. I min dystopi viser LUI veien for de øvrige storfakultetene ved HiO-HiAk. Jeg ville nok vært mindre urolig hvis høringsnotatet om Styring og ledelse under institusjonsnivå hadde gått inn for reell desentralisering av myndighet og ressurser til instituttene innenfor de nye kjempefakultetene.
Kristen Nordhaug (02. september 2010)
RE:kommentar
Aller først vil jeg takke Kristen for å fokusere på substans i saken. Både her og i tidligere innlegg angående hvor internasjonaliseringsstudier ønsker å være plassert.
Det er interessante perspektiver du trekker opp, og jeg vil bare stille noen spørsmål:
1. Hva mener du om forholdet mellom fellesadministrasjon og avdelingsadministrasjon i dag?
2. Hvis det skal overføres administrative ressurser direkte organisert under "instituttleder", tror du det vil bidra til mindre byråkratisering? (det vil i så fall bli et nytt administrativt nivå, fra to i dag til tre i ditt forslag).
3. Hvilke administrative oppgaver og myndighetsområder tenker du deg direkte på instituttnivå?
Tore Vogt (03. september 2010)
RE:kommentar
Substansen i Nordhaugs innlegg ligger etter mitt skjønn i hans påpekning av strukturendringer som de foreslåtte fakultetsmodeller representerer. Det er ikke i første rekke et spørsmål om forholdet mellom sentraladministrasjon og fakultetene, men like mye et spørsmål om forholdet mellom topp og bunn innafor de samme fakultetsenhetene. Det Nordhaug betegner som skalafordeler og skalaulemper er knapt berørt i utredningene, og spørsmålet er om det blir rom for disse viktige diskusjonene før et endelig vedtak skal fattes.
Så til Tore Vogst spørsmål som sikkert er ærlig ment, men som langt på vei opppleves som en fokusfordreining. Det er satt ned en utredningsgruppe som skal gjennomgå disse spørsmåla. Det urovekkende er at de linjene som blir trukket opp av denne gruppa og de forslag som fremmes kommer i ETTERKANT av det styremøtet hvor ledelsen ønsker å banke igjennom et endelig vedtak.
For meg og mange med meg er ikke dette et spørsmål om å være for eller i mot en fusjon, men å sikre et godt kunnskapsgrunnlag for det vedtak som skal fattes. I så fall må også tilhengerne være villig til å si at det ikke bare dreier seg om regionale interesser, men også interesser langt nærmere den enkeltes arbeids- og studiehverdag.
At det i dag er enkelte som ikke tørr utsette vedtaket til sentrale spørsmål er besvart er åpenbart for langt flere enn undertegnede. Er ikke det litt pinlig?
Bennedichte C. Rappana Olsen (03. september 2010)
RE:kommentar
Hørte du hva om ble sagt over, Nordhaug? Du bør ikke svare på spørsmålene fra Tore Vogt - Det oppleves nemlig som en fordreining av fokus! - Dermed basta!
Jeg (og mange med meg) mener imidlertid at svarene vil være interessante for helheten i argumentene dine. Og jeg (og mange med meg) mistenker at du faktisk har tenkt godt rundt dette og sikkert har noe smart å si om det. Jeg (og mange med meg) har bare så lyst til å høre det fra DEG.
Noen andre som synes innlegget mitt hadde blitt bedre om jeg hadde kuttet ut det som sto i parentesene over? Litt unødvendig kanskje? Men det ser jo unektelig bedre ut når jeg viser at andre også er enig med meg, gjør det ikke? Det burde jo være "åpenbart for langt flere enn undertegnede"!
;D
Anders Dahle (03. september 2010)
RE:kommentar
Takk for spørsmålene Tore.
Jeg nøyer meg med å svare på dine spørsmål 2 og 3 litt hulter til bulter. Jeg mener ikke at mer reell makt til instituttene nødvendigvis må innebære et nytt administrativt nivå. Det jeg først og fremst ønsker er at en større del av økonomiansvar (med personale) og administrativt personale/funksjoner tilknyttet ”studiesyklen” legges til instituttnivå der det praktiseres ”multitasking” for å unngå sårbarhet ved sykdom, o.l. Omfang av administrasjon på fakultetsnivå må da selvfølgelig begrenses.
Dette er skrevet ut fra min erfaring med LUI der administrasjonen er organisert i en serie av spesialiserte team på fakultetsnivå. Kanskje er organiseringen på andre enheter ved HiO, inklusive SAM hvor du er Tore, nærmere det jeg ønsker. Uansett frykter jeg at fusjonen går sammen med en administrativ sentralisering, også for SAM og andre. Vi får nye, sentralstyrte fakulteter som i gjennomsnitt er dobbelt så store som de tidlige avdelingene og med institutter på begge campuser. Dette er en oppskrift på fremmedgjøring og avmakt. Utover de menneskelige kostnadene er det stor risiko for svikt i beslutningskjeder, dårlig økonomistyring, høy frekvens av sykemeldinger og rask rotasjon av personale.
Kristen Nordhaug (03. september 2010)
RE:kommentar
Takk for konstruktivt svar Kristen! Du er et godt og forbilledlig eksempel på hvordan man kan føre saklige diskusjoner på nett.
Jeg for min del frykter at etablering av egen instituttadministrasjon vil bidra til at vi får tre administrative nivåer, for det må i tilfelle være kvalitativt gode administrative medarbeidere på både institutt-, fakultets- og på institusjonsnivå. Tre nivåer må nødvendigvis føre til mer byråkratisering. Mitt håp med store fakulteter er at det kan foregå en myndighetsoverføring fra fellesadministrasjonen til avdelings/fakultetsadministrasjonen. Det vil det være vanskeligere å få til med mange-fakultetsmodell. Videre vil en liten instituttadministrasjon være mer sårbar ved sykefravær, permisjoner, vakante stillinger, enn en sentralisert, robust og høyt kompetent fakultetsadministrasjon som på grunn av sin størrelse lettere vil kunne håndtere ulike typer fravær, og som kan bygge opp en solid administrativ kompetanse på ulike arbeidsområder.
Fakultetsadministrasjon vil også kunne serve flere institutter, og dermed totalt bidra til at antall administrative stillinger blir færre, enn hvis hvert institutt skal ha sine egne administrative medarbeidere. Videre er administrasjonen et fag, og jo flere medarbeidere som jobber sammen innen et administrativt område, jo bedre kvalitet kan vi forvente at tjenestene er på på grunn av erfaringsutveksling, kvalitetssikring og intern kompetanseoppbygging. En instituttadministrasjon på sin side vil være liten, og ha mindre muligheter for erfaringsutveksling og intern kompetanseoppbygging.
Men det er dermed ikke sagt at en fakultetsadministrasjon (og oppgaver som fortsatt skal tilligge fellesadministrasjon) ikke skal serve instituttene. Slik det idag er organisert på Avdeling for samfunnsfag (en avdeling som kunne være like naturlig sted å tilhøre for det studiet du er tilknyttet) er administrasjonen organisert i team som surver de ulike studielederområdene. Det er viktig at administrasjonen jobber i tett samspill med uf-tilsatte, med gjensidig respekt, slik at tjenestene overfor studentene og eksterne parter blir best mulige.
Men dette blir en spennende debatt som langt fra er klart, og det er klart det er uheldig at høring om administrativ organisering ikke blir behandlet samtidig med de andre høringsforslagene , slik at vi kan se alt i sammenheng.
Samtidig gir antall fakulteter som blir vedtatt å etablere i eventuell ny organisasjon en klar føring for utredningsgruppa for administrativ organisering. Det er en stor fordel å ha vedtak om antall fakulteter på plass før man utredningsgruppa for administativ organisering kan konkludere.
Tore Vogt (04. september 2010)
RE:kommentar
Tore skal ha takk for at han tvinger meg til å tenke langt mer på dette enn jeg ellers ville ha gjort. Enige blir vi neppe.
Med den foreslåtte omorganiseringen vil de fleste fakultetene bestå av en samling institutter som er geografisk spredt både mellom HiO og HiAk og internt på HiO. Det vil ta svært mange år før fakultetene blir fysisk samlet. Sentraliserte fakultetsadministrasjonene vil da være fysisk isolert fra de fleste av fagene den skal arbeide opp mot. Jeg mener det er et alvorlig handikap.
Ut fra min vurdering vil sentraliserte fakultetsadministrasjoner som betjener flere institutter forutsette en høy grad av ”tayloristisk”, spesialisert funksjonsdeling som svekker helhetsorientering og lokalkunnskap i administrasjonen. Jeg tror også at stordriftsfordelene ved spesialisering vil oppveies av hyppig turnover som følge av vantrivsel med rutinearbeid.
På mitt studielederområde, Internasjonale Studier i P40, har vi heldigvis igjen noe administrasjon, selv om det meste er blitt sentralisert i funksjonsdelte team i P52 på motsatt side av campus. Både UF-siden og den gjenværende administrasjonen i P40 setter pris på de mulighetene nærheten gir til å arbeide tett opp mot den andre siden. Jeg vil påstå at det har bidratt til viktig ”erfaringsutveksling" og "intern kompetanseoppbygging”. Tonen mellom UF-personale og administrasjon er også utmerket hos oss.
Mot de administrative stordriftsfordelene og læringspotensialene ved store og sentraliserte fakulteter setter jeg da stordriftsulemper ved tayloristisk spesialisering, manglende lokalkunnskap, hyppig turnover, isolasjon mellom administrasjon og UF-personale og konflikter mellom de to gruppene. Dette er tegnet i svart/hvitt. Noen funksjoner bør kanskje sentraliseres og spesialiseres, mens andre bør drives på instituttnivå av små multi-taskgrupper. Størrelsen på instituttene vil selvfølgelig også telle. Men jeg er redd for at grovsmedene får det siste ordet og at omorganiseringen ender med sentralisert stordrift over hele linja.
Kristen Nordhaug (04. september 2010)
RE:kommentar
Det er viktige problemstillinger du trekker fram Kristen, som er interessante i forhold til flerlokaliseringsmodell for de framtidige fakultetene (som vi selv innenfor dagens organisasjonsmodell også har.)
Selv om jeg taler sterkt for en sentralisert fakultetsadministrasjon betyr det ikke at jeg er motstander av en spredning av fakultetsadministrasjon på de ulike bygninger som et fakultet har sin virksomhet innenfor. Når det gjelder min egen avdeling SAM har vi i høst for første gang på 12 år ulik lokalisering for avdelingen. Det er ikke uproblematisk. Med forslaget om faglig organisering er det lagt inn fusjon med JBI, som innebærer at studievirksomheten på det framtidige fakultetet vil måtte foregå på (minst) to forskjellige steder. I mitt hode kan jeg ikke forstå noe annet enn at fakultetsadministrasjonen må være spredd på forskjellige steder, men at de er organisert under samme lederskap, slik at det blir en enhetlig tjeneste til tross for geografisk spredning. Men det er mulig jeg tar feil.
I forhold til Kjeller diskuteres det om det skal være en egen campusadministrasjon der. Jeg er litt i tvil om omfanget av denne admininistrasjonen og hvordan en slik tverrfakultær administrasjon ville kunne operere iforhold til fakultetsledelsen.
Sannsynligvis vil ditt forslag om en "multitasker" være veldig relevant på de institutter som fysisk sitter i annen bygning enn der hovedtyngden av fakultetsadministrasjonen befinner seg.
Jeg er veldig glad for denne debatten kommer opp nå for den er av sentral betydning, uansett organisasjonsmodell.
Tore Vogt (05. september 2010)
RE:kommentar
Takk for rundene Tore. Kanskje vi ble enige likevel, selv om jeg begynte med å si det motsatte i mitt siste innlegg. Min bekymring er primært at administrasjonen isoleres fra instituttene hvor Høgskolens primæraktiviteter utføres. Jeg er mindre bekymret for sentralisering av myndighet i en fakultetsadministrasjon.
Kristen Nordhaug (05. september 2010)
Unngå utsettelse
Vi som skriver dette har hatt ulike meninger om enkeltpunkter i fusjonsprosessen mellom HiO og HiAk. Vi er imidlertid enige om at prosessen nå bør sluttføres i tråd med den tidsplan som er lagt. Det har ikke kommet fram tungtveiende nye argumenter som skulle tilsi noen form for utsettelse. En utsettelse kan like gjerne føre til at motsetningene forsterkes og til at vi bruker enda mer tid på dette – tid som heller bør vies faglige oppgaver. HiOs styre bør derfor fastholde den plan for framdriften som er bestemt.
Underskrevet av følgende professorer/professorstipendiater:
Harald Grimen Knut Halvorsen Anton Havnes
Sølvi Helseth Liv Mette Gulbrandsen Nicole Hennum
Åge Johnsen Irene Levin Ivar Lødemel
Dagfinn Nåden Finn Daniel Raaen Mona Sandbæk
Rune Slagstad Jens Christian Smeby Steinar Stjernø
Lars Inge Terum Einar Øverbye
Einar Øverbye (02. september 2010)